Å gi liv, kan ta liv

Av Helen Bjørnøy f. 1954 Cand. theol. Tidligere miljøvernminister Generalsekretær i Plan Norge

Det er en kvinne hvert minutt døgnet igjennom. Disse kvinnene har ikke tilgang på jordmor, helsetjenester og kvalifisert hjelp under fødsel. De risikerer livet for å bli mor. Da Khadja fra Mali var 14 år ble hun giftet bort, og kort tid etter var hun gravid. Under svangerskapet gikk hun ikke til kontroll, og da vannet gikk visste hun ikke hva som ventet. Khadja fortsatte å jobbe, men etter et par dager var smertene så store at hun ble sengeliggende. Sykehuset lå to dagers reise unna, derfor fraktet ingen henne dit. Etter to dagers sengeleie døde hun, uten at noen hadde forsøkt å redde livet hennes. Det som skulle bli ett nytt liv, ble to tapte liv. Jeg er selv firebarnsmor. Det å gi liv til mine barn, er for meg noe av det flotteste jeg har opplevd. Men å føde er tøft, og i ettertid er jeg glad for at å føde i Norge ikke innebærer en reell trussel mot å overleve. Her har vi god ekspertise rundt oss både før, under og etter fødselen. Men å føde i Afrika og Asia, er en risikosport. I Mali hvor Khadja kom fra, dør en av ti kvinner i fødsel. Og enda tøffere er det i Niger der en av syv dør under fødselen.

Barnekropp føder barn

Hva er det som gjør disse jentene og kvinnene så utsatt? Et svar er at det i Afrika sør for Sahara er vanlig å føde barn før man er 18 år. Kroppen deres er da ikke tilstrekkelig utviklet, og de vet for lite om svangerskap og fødsel. Hele en av fire jenter her får barn mens de selv fremdeles er barn. Statistikk viser at hvis man får barn før man er 18 år, så er det dobbel så stor sjanse for at man dør under svangerskapet eller i fødsel, som hvis man er over 18 år. Hvert år dør 70 000 av disse tenåringsjentene på grunn av komplikasjoner rundt graviditet eller fødsel. De yngste er selvsagt de mest sårbare, da kroppen deres ikke er utviklet nok til å tåle en barnefødsel. De som ikke kommer seg på sykehus, risikerer da å blø i hjel hjemme. På verdensbasis er graviditet hovedårsaken til dødelighet for jenter mellom 15 og 19 år.

Konsekvenser for samfunnet

Overlevelse for mor er essensielt for barnets helse og levekår. Om en mor dør i fødsel, får det samfunnsmessige konsekvenser. En studie i Kenya viser at kun en tredjedel av barn hvis mødre dør i fødsel, lever og er sunne et år etter. Dette mønsteret gjentar seg flere steder, og spesielt ser vi at det gjelder for jentebabyer som i større grad enn guttebarn blir fraskrevet og forsømt. Når mor dør blir jentene i familien ansvarlige for hennes oppgaver; som å stelle hus, jobbe med jorden og ta vare på barn. Dette fratar dem muligheten til utdanning, noe som igjen øker sjansen for arbeid og større inntekt.

Tiltak mot mødredødelighet Verdenssamfunnet har blitt enige om åtte mål for å redusere fattigdom i verden innen 2015 - gjennom Tusenårsmålene. Tusenårsmål fire og fem berører mor-barn helse. Målet er å redusere mødredødelighet med 75 prosent, og å redusere barnedødelighet for de under fem år med to tredjedeler. Vi er over halvveis i perioden, men langt fra målet. Tiden står nærmest stille. Det er ikke et helseområde hvor forskjellen er så stor i verden som når det gjelder forskjell i reproduktiv helse i rike og fattige land. I Sverige dør en av 30 000 i forbindelse med graviditet og fødsel. I Sierra Leone dør en av seks kommende mødre. Skal vi få gode resultater, må vi ha mer kvalifisert helsepersonell til stede. I dag skjer bare 29 prosent av alle fødsler i sørlige Asia, og 37 prosent i Afrika sør for Sahara, i nærvær av kvalifisert helsepersonell. Det må vi gjøre noe med. Både organisasjoner som kjenner problematikken på grasrotnivå, og politikere som prioriterer innsats for fattige må engasjere seg. Å bedre mødrehelsen, er nødvendig for å oppfylle mange av de andre Tusenårsmålene, og må derfor prioriteres. Norske myndigheter har satt av en milliard for å bidra til å bedre mor-barn helse. Det er bra, men det er ikke nok.

Se på helheten

Ved siden av rene helsetiltak som vaksiner, næring og tilgang på rent vann, må man se på bakgrunnen for at en jente eller kvinne dør i svangerskap eller fødsel. Mor-barn helse må sees i sammenheng med kultur og tradisjoner som tidlig ekteskap og tenåringsmødre. Dessverre ser vi som jobber i organisasjoner som Plan, at jenter under 18 år ofte blir betraktet som kvinner, og ikke som de barna de er. De er beskyttet av FNs barnekonvensjon, men i mange samfunn følges ikke dette opp. Tidlig ekteskap er en form for vold mot disse jentene, og vår innsats for å hindre mødredødelighet må også reflektere dette. Når nitten år gamle Ganga fra Nepal sier at hun anbefaler alle jenter å vente med å gifte seg til de er 20 år, og ikke få barn før de er 22 år, så viser det at jenter selv vet hva som er best for dem. Vi må lytte og ta deres stemme på alvor. En bedre mor-barn helse i fattige land henger sammen med kultur og tradisjoner, og må angripes slik. Først da får helsetiltak en virkelig effekt.

Kilder: Because I'm a girl, Plan 2007 og Unicef, Progress for children: A report on Maternal Mortality, 2008