Dødshjelp er ikke barmhjertighet

Fremskrittspartiets JA til aktiv dødshjelp har ingen ting med fremskritt for de døende å gjøre. Heller ikke for deres nære pårørende. Det er sant at alvorlig syke og døende mennesker fortsatt får for dårlig lindring og trøst, men svaret er jo ikke dødshjelp!

Det er sterke grunner til å spørre hvorfor vi fortsatt tillater så mye ulindret lidelse, særlig hos gamle døende mennesker. Hvorfor fremmer ikke politiske partier heller en barmhjertighetsgaranti for de døende på norske sykehjem? Vi har for få dager siden fått en ny nasjonal veileder for å begrense livsforlengende behandling ( www.Hesedirektoratet.no/veileder)nettopp for å styrke respekt for liv og verdighet.  God sykepleie og god lindring er det viktigste svaret.

Det er bekymringsfullt, trist og ekstra alvorlig at forslaget om legalisering av aktiv dødshjelp kommer fra de unge. Betyr det at nye generasjoner heller ikke får hjelp til å forstå at det går an å leve med døden? Betyr fremskrittspartiets vedtak at myter om den smertefulle og dramatiske sluttprosessen fortsatt får dominere? Hvor mange døende mennesker har disse ungdommene vært nær? Hvor har de hentet sine forståelser fra? Med all respekt for Per Sandbergs begrunnelsene for sitt ja i Aftenposten 25 mai, kan jeg ikke se at hans mors lidelse ville vært mindre om aktiv dødshjelp var legalisert. Men jeg vet mye om barmhjertighet i praksis som jeg tror kunne lindret hennes sjelelige smerte.

Fremskrittspartiets vedtaket setter aktiv dødshjelp på den politiske dagsorden som aldri før. Vedtaket er provoserende fordi det bygger på for enkle og urealistiske begrunnelser. Intensjonen skal være at bare mennesker med smertefull livstruende sykdom og kort tid igjen å leve (hva betyr det?) skal få hjelp til å avslutte livet. Vi vet jo fra Nederland at disse kriterier blir svært vanskelig å styre etter. Vi vet også at smerter heller ikke er den viktigste grunnen til å etterspørre dødshjelp. Det er de eksistensielle sider av livet som blir for tunge å leve med. Jeg håper den videre politiske debatt vil grave langt dypere i komplekse etiske og faglige dilemma.

Respekt for liv er viktigere enn autonomi. Respekt for liv er den viktigste og mest fundamentale etiske norm vårt samfunn og helsetjenesten bygger på.  Døden og dødsprosessen hører livet til. Det å ta liv er den alvorligste av alle forbrytelser. Fremskrittspartiets vedtak bryter med denne mest fundamentale av alle verdier, og de vil at samfunnet (les.helsetjenesten)skal stille opp for å ta livet av mennesker som ønsker dette. Jeg må være fri til å velge selv, er slagordet, hvert enkelt menneske må få bestemme over sitt eget liv. Hvis dette blir det autonome menneskets rett blir det vel også legens plikt? Leger vil ikke ha denne plikten, og de har vel også rett til autonomi?

God helhetlig sykepleie er en forutsetning for en verdig død. Sykepleiere er satt til å skjerme livet med døden og våre yrkesetiske retningslinjer gir oss ansvar for å legge til rette for en naturlig død. Prinsnippet om barmhjertighet er vårt fags grunnlag. Svaret på de døendes lidelse finner vi fortsatt i  livshjelpeskonseptet ( Livshjelp. NOU 2 1999/2000).

Sykepleiere bør si NEI til aktiv dødshjelp og kjempe politisk enda sterkere for styrket sykepleiebemanning der de fleste dør, - i norske sykehjem.

• Hva ville bli lettere for hvem hvis vi legaliserer aktiv dødshjelp?
• Hva skal til for å styrke respekt for liv og verdighet for de døende i helsetjenesten?