Se pdf fil hvor denne artikkelen er trykket i kortere versjon i
Sykepleien 2011; 10: 56-59.
Denne artikkelen belyser erfaringer fra en samtalegruppe med
somaliske kvinner hvor målsetningen var forebygging av
kjønnslemlestelse. Innledningsvis beskrives hva som inngår i
begrepet kjønnslemlestelse og hvordan dette praktiseres i Somalia
samt den kulturelle sammenhengen denne skikken foregår i.
Artikkelen beskriver gruppesamtaler fokusert rundt temaene
”tradisjoner” og ”kvinners helse, spesielt kvinnens underliv” og
viser eksempler på hvordan man kom i dialog med kvinner hvor temaet
er sensitivt og personlig. Etter hvert som gruppen ble bedre kjent
med hverandre, ble gradvis en felles forståelse formet. Det oppsto
nye måter å tenke, føle og handle på. Gjennom den nye kunnskapen og
dialogen ble kvinnene gradvis mer bevisst på hvor skadelig
kjønnslemlestelse var og tok avstand fra denne praksisen. Flere
visste ikke at deres ”kvinneplager” var forbundet med omskjæringen.
Det oppsto en endring i gruppen fra å møte motvilje til å snakke om
temaet til å oppnå stor åpenhet rundt kjønnslemlestelse og ønske om
et ekstra gruppemøte for å snakke mer om dette.
Innledning
Det finnes flere ulike betegnelser på kjønnslemlestelse. I Norge
brukes kvinnelig omskjæring og kjønnslemlestelse. Female genital
mutilation (FGM) eller kjønnslemlestelse brukes av norske
myndigheter for å signalisere at det er et overgrep mot kvinner og
jenter. Valg av begrep vil ha etiske, kommunikative og
innholdsmessige konsekvenser. Begrepsbruken bør derfor tilpasses
den enkelte situasjon (1). I denne artikkelen brukes alle tre
begrepene, men tilpasset situasjonen.
Vi vet lite om effekten av tiltak for å redusere forekomst av
kjønnslemlestelse da det mangler dokumentasjon av høy kvalitet. I
en undersøkelse for å evaluere effekten av slike tiltak konkluderer
Denison et al. (2) at det er få forskningsstudier som vurderes å
være relevante, og samtlige av disse var av lav kvalitet. Videre
vet vi lite om hvor stort omfanget av kjønnslemlestelse er her i
Norge (3). Antallet er omstridt, noen anslår at det er høyt (4),
andre mener at frykten for omskjæring er overdrevet (5).
Denne artikkelen vil belyse noen erfaringer fra en samtalegruppe
med somaliske kvinner, hvor samtlige var omskåret og målsetningen
var forebygging av kjønnslemlestelse. Første del av artikkelen vil
omhandle hva kjønnslemlestelse er og kulturforståelsen bak denne
praksisen med fokus på Somalia.
Utgangspunktet for samtaletemaene i kvinnegruppen er tatt fra
veiledermanualen
”Kvinners liv og helse i eksil” (6), utarbeidet av det
Nasjonale OK-prosjektet (Omsorg og Kunnskap mot kvinnelig
omskjæring). Manualen er laget som en guide til anvendelse i
samtalegrupper hvor hensikten er å skape prosesser som kan føre til
forandring og utvikling når det gjelder kvinners liv og helse i
eksil. Den inneholder forslag til temaer
1for samtalegrupper hvor kjønnslemlestelse er kjernen. I
denne artikkelen vil gruppemøter hvor temaene ”tradisjoner” og
”kvinnehelse, spesielt kvinnens underliv” bli belyst. Artikkelen
vil vise eksempler på hvordan man kom i dialog med somaliske
kvinner hvor hensikten var å forebygge kjønnslemlestelse.
Om kjønnslemlestelse (FGM)
Med kjønnslemlestelse av jenter menes alle inngrep hvor de ytre
kjønnsdeler fjernes helt eller delvis, eller inngrep som medfører
annen skade på de kvinnelige kjønnsorganer, som foretas av
kulturelle og andre ikke-terapeutiske årsaker (WHO def.).
WHO har inndelt FGM i fire typer: Type I: Innebærer hel eller
delvis fjerning av klitoris og/eller forhuden og antas å utgjøre
omkring 5 % av omfanget på verdensbasis. Type II:
Innebærer delvis fjerning av klitoris samt delvis
eller fullstendig fjerning av de små kjønnsleppene. Mest utbredt på
verdensbasis og praktiseres av ca 75-80 % av de som praktiserer
omskjæring (type I og II kalles sunna). Type III:
Delvis eller fullstendig fjerning av ytre
kjønnsdeler og igjensying, slik at urinrørsåpningen dekkes av et
hudseil og skjedeåpningen forsnevres til ca 1 cm i diameter (kalles
infibulasjon). Er spesielt utbredt i Somalia. Type IV:
Uklassifisert. Alle andre skadelige inngrep i
kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker.
Kvinnelig omskjæring er en tradisjon som er dypt forankret i
kulturelle og moralske verdier. Praksisen forekommer både blant
muslimer, kristne og folk som tilhører lokale trossystemer, blant
jordbrukere og nomader, folk fra byene og landsbygda, blant fattige
og rike, utdannete og analfabeter (7).
Kjønnslemlestelse forekommer i over 40 land, hvorav 28 er
afrikanske land fra Egypt i nord til nordlige deler av Tanzania i
syd, fra Somalia i øst til Senegal i vest. Kjønnslemlestelse
forekommer også i en viss utstrekning i noen land i Asia og
Midt-Østen. Nyere forskning antyder en høy forekomst innenfor noen
grupper av kurdere (1). Generelt er praksisen knyttet til
folkegrupper og ikke nasjonalstater, og en slik tradisjon er
forbundet med kulturelt forankrede oppfatninger, holdninger og
verdier som vil ta tid å endre. Det er ulike begrunnelser for
hvorfor jenter bør omskjæres hos ulike befolkningsgrupper og
regioner (3). Vi må være klar over at smerte og lidelse er ikke
hensikten med inngrepet. Formålet er at jentas verdi og verdighet
skal øke som følge av omskjæring (8).
Praktisering av FGM i Somalia
Det somaliske samfunnet har siden 1988 vært preget av kaos,
krigshandlinger, utrygghet, sult og fattigdom. Grunnet
borgerkrigstilstander og ingen regjering de siste 20 år har
infrastruktur som skoler og sykehus vært fullstendig ødelagt, noe
som har medført lite eller ingen skolebakgrunn og høy andel av
analfabetisme hos befolkningen (9). Dette har ført til at kvinner
har lite eller ingen kunnskap om kroppens funksjon og helsemessige
konsekvenser etter FGM.
Ca 98 % av somaliske kvinner blir omskåret. De fleste omskårede
kvinner har lite tanker om omskjæring, det er noe alle gjør, som er
blitt gjort i generasjoner. Mange opplever denne praksisen som en
moralsk og god skikk.
I Somalia vil en uomskåret jente bli sett på som en ”uren
kvinne” og vil risikere å ikke bli gift, noe mange er avhengig av
for å overleve (10). En ugift kvinne er en umulig tanke i en
kulturell sammenheng der det å bli mor er den eneste kvinnerollen
som gir mening og status. I Somalia er det viktig å forberede
døtrene til ekteskap og mødrene har et stort avsvar her. Det er
ofte ekteskap og kontroll av kvinnelig seksualitet som ligger under
de kulturelle forklaringene (10). Det er de voksne kvinnene som
forsvarer og fører tradisjonen videre. Den kulturelle forbindelsen
mellom FGM og fruktbarhet gjelder over alt der FGM er utbredt. Det
å fjerne klitoris blir sett på som en ”renselse” (10).
Kvinner som har gjennomgått FGM og kvinner og menn som
gjennomfører inngrepet på sine barn, ser på dette som noe positivt.
De ser ikke på dette som et overgrep. Mødrene gjør det i beste
mening. Vi må være klar over at i den kulturelle sammenhengen FGM
foregår i, vil en jente som ikke er omskåret oppfattes som et
forsømt barn. I denne erfaringsverden betraktes et uomskåret
kjønnsorgan som unaturlig, usømmelig og dermed også utenkelig (7).
For at en kvinne skal bli en ”kvinne” i kulturell forstand, må hun
være omskåret. Når hun er omskåret, er det tegn på at hun kommer
fra en bra familie og har fått en god oppdragelse. I denne
konteksten vil en uomskåret kvinne få problemer med å finne seg en
mann. Mødrene gjør dette for at jentene skal bli en ærbar kvinne og
bli godt gift. Hvor underlig det enn høres ut, er det et uttrykk
for omsorg og kjærlighet. Det blir sett på som noe bra og viktig
til tross for store lidelser og plager, og det vil føre til at de
blir en del av kvinnefellesskapet (7).
Det er vanskelig å bryte med en slik tradisjon. Mødrene gjør det
som kulturen forventer av dem. Å stå utenfor sin egen kultur er
tøft og vanskelig. I Somalia er det å bli omskåret en del av det å
bli kvinne, ”å bli ren”. Mange somaliske jenter gleder seg til å
bli omskåret fordi det er et overgangsritual til å bli voksen (11).
I den afrikanske kulturen blir disse ritualene markert med fester,
en seremoni som kunngjør at jenta går fra et stadium til et annet.
Mange tror at omskjæring er en religiøs plikt, men det er ingen
påbud i Koranen om at kvinner skal omskjæres. Det er en kulturell
skikk som har blitt utnyttet av religionen (11).
Det er svært smertefullt å bli omskåret, og de fleste får
problemer med både vannlating og menstruasjon. Men smertene blir
veid opp mot at det å være omskåret gjør en stolt og trygg. De
assosiasjoner jentene har er stort sett positive som en følelse av
renslighet, bevis på jomfruelighet, tilhørighet, aksept og
stolthet. Grunnet uvitenhet alminneliggjøres fysiske
komplikasjoner, og plagene tilskrives ikke omskjæringen. Å ha
underlivssmerter/-plager er en del av det å være kvinne. I Somalia
har ikke FGM vært et samtaletema mellom kvinner og menn. Det er
bare noe man gjør uten å stille spørsmål ved det (7).
Den somaliske mannen og FGM
Somalierne kommer fra et patriarkalsk samfunn med sterk
kjønnsdeling. Somaliske kvinner har tradisjonelt sterk posisjon i
den private sfære (hjemme og familien). Samfunnet har vært preget
over tid med ekstrem fattigdom (12) hvor det har vært viktig å få
døtrene godt gift slik at de kunne forsørge seg og familien. FGM er
ikke et tema somaliske menn tradisjonelt snakker om seg i mellom.
De somaliske mennene er ikke delaktig i dette, men paradoksalt nok
gjør mødrene dette på grunn av mennene. Det tilhører kvinnens
verden. Menn og kvinner i Somalia har forskjellige roller og
oppgaver i familien som utfyller hverandre, og de har tradisjon på
å leve dels adskilt. Kvinner og menn pleier ikke å snakke om FGM
seg i mellom. Mennene snakker kun om FGM når en av dem skal gifte
seg. Det er vanlig at en tradisjonell somalisk mann ønsker at hans
fremtidige kone er omskåret, da det er et symbol på at hun er
ærbar. I og med at FGM handler om kvinnens underliv, er det tabu
for menn å snakke om dette. Det er upassende å snakke om jentenes
underliv. Hvor stort tabu det er å snakke om kvinnens underliv, er
avhengig av hvor man bor i Somalia. I nord og den midtre del av
landet er det svært tabubelagt for menn å snakke om dette. Mange
tar med seg denne tausheten også i eksil. Menn har generelt
svært lite eller ingen kunnskap om hvilke fysiske og psykiske
komplikasjoner FGM fører til for kvinnene (13).
Disse aspekter vedrørende FGM er ment som et bakteppe for
forståelsen av prosessene som foregikk i oppstart og gjennomføring
av den somaliske kvinnegruppen som beskrevet nedenfor, hvor
hensikten var holdningsendring i synet på FGM.
Aspekter ved oppstart av gruppemøter
Det kan være svært krevende og utfordrende å lede samtalegrupper
hvor temaet er sensitivt og personlig, slik som blir beskrevet i
denne artikkelen. Viktige stikkord i dette arbeidet er tillit,
tålmodighet, respekt og toleranse. Når man skal starte opp med en
kvinnegruppe hvor hensikten er forebygging av kjønnslemlestelse, er
det en fordel at en samarbeider med ressurspersoner fra de berørte
områdene, såkalte ”brobyggere”. Erfaringer viser at
holdningsendring og endring av praksis i etniske minoritetsgrupper
går lettere hvis ressurspersoner fra eget miljø deltar aktivt i
arbeidet (14,15).
Det er flere forutsetninger som må være tilstede for at en
kvinnegruppe skal fungere. Gruppelederen må prøve å oppnå en god og
trygg atmosfære i gruppen. Dette vil danne grunnlaget for å få til
”den gode samtalen”, bygd på gjensidig respekt (16). Videre er det
viktig at gruppen får tillit til gruppelederen når de skal snakke
om et sensitivt tema som FGM. Alle gruppedeltakere må føle at de
blir hørt og sett, og ingen må føle seg krenket eller nedvurdert.
Gruppeleder og gruppedeltakerne må ha et likeverdig forhold og
respekt for hverandre, og gruppelederen bør delta i samtalen som en
likeverdig og ikke en bedrevitende samtalepartner (17). Det er også
viktig at gruppeleder og ressurspersonen samarbeider godt, og at de
har en fin dialog seg i mellom.
Oppstart av samtalegruppe for somaliske kvinner
Femten kvinner ble invitert til å delta i en kvinnegruppe hvor
temaet skulle være FGM. En ressursperson fra miljøet hjalp til med
å rekruttere deltakerne. Hun deltok aktivt i gruppemøtene og ble
også benyttet som tolk. Av de femten inviterte kvinnene møtte kun
tre til det første møtet. Ifølge de oppmøtte kvinnene kunne årsaken
til det dårlige oppmøtet være at de ikke ønsket å snakke om temaet
FGM da de muligens så på dette som noe privat og personlig. Da
kvinnene fikk høre hvilke temaer som skulle tas opp i
samtalegruppen, mente de at dette kunne være interessant for flere
kvinner og sa: ”Vi somaliske kvinner trenger mer kunnskap om
kvinnehelse og om komplikasjoner forbundet med kvinnelig
omskjæring”.
Gruppeleder spurte: ”Hva tenker dere kan gjøres for å få flere
kvinner til å komme til denne gruppen?” De tre kvinnene mente at
informasjonsbrevet måtte endres, ordet ”kvinnelig omskjæring” burde
ikke brukes, for da ville sannsynligvis ingen komme. Det burde
heller nevnes temaer som kvinnehelse, tradisjoner og integrering.
Et nytt informasjonsbrev ble derfor skrevet (på deres morsmål).
Etter en tid kontaktet ressurspersonen samtlige kvinner for å høre
om de hadde fått brevet. Hun fortalte hva som sto i brevet og
informerte om hva temaene skulle være.
Ti kvinner møtte til neste møte, altså syv flere enn forrige
gang. Deltakerne ble informert om hva hensikten med denne gruppen
var. Av de oppmøtte kvinnene sa flere at de ikke ønsket å snakke om
kvinnelig omskjæring. Det var tydelig at dette var et tema som var
svært vanskelig å snakke om, men de syntes det var interessant med
tema som kvinnehelse og tradisjoner. Gruppeleder informerte
om at under temaene ”kvinnehelse og tradisjoner” ville hun berøre
temaet kvinnelig omskjæring. Kvinnene ble da helt stille, det var
tydelig at dette var ubehagelig for dem. Gruppeleder ga de tid til
å diskutere seg i mellom på sitt morsmål, og etter hvert ble alle
enige om å delta i denne gruppen.
De fleste deltakerne i kvinnegruppen hadde dårlige
norskkunnskaper, lite eller ingen skolebakgrunn og var lite
orientert i det norske samfunnet. Kvinnene som deltok i gruppen
hadde barn i alderen 3 måneder til 16 år.
Gruppemøte med tema ”tradisjoner”
Da temaet ”tradisjoner” skulle diskuteres, møtte seks kvinner.
Kvinnene hadde fått i oppgave å tenke gjennom hvilke tradisjoner de
ønsket å føre videre, og hvilke de ikke ønsket å føre videre til
barna sine. Flere av deltakerne mente at de hadde bare dårlige
tradisjoner i Somalia, som for eksempel kvinner har ingen
rettigheter, de har ikke mulighet til å gå på skole og utdanne seg,
de er undertrykt av mannen. Hvorfor mente de at de bare hadde
dårlige tradisjoner? Var det for at de følte seg utrygge i
situasjonen eller var det for å tekkes gruppeleder? Trodde de at
gruppeleder mente det? Følte damene at deres tradisjoner ikke
hadde verdi lenger her i Norge? Her ble det svært viktig for
gruppeleder å trekke frem de positive elementene i kulturen deres
slik at de fikk tilbake verdigheten i livet. Gruppeleder kunne se
på kvinnenes analoge språk at dette hadde en god effekt. Dette var
helt nødvendig for å kunne fortsette med gruppemøtene.
Allerede på dette møtet kom temaet FGM opp, hvor en kvinne sa:
”Kvinnelig omskjæring er en dårlig tradisjon som bare skader oss og
gir oss problemer. Jeg er omskåret, jeg har to døtre og jeg vil
ikke føre denne tradisjonen videre til mine barn”. Da hun fortalte
dette, ble det helt stille i gruppen. Gruppeleder spurte: ”Hva
synes dere om det Shara sier om kvinnelig omskjæring?” Ingen
kommenterte noe av det hun sa. Det var stille en lang stund, men
etter hvert begynte gruppen å diskutere dette temaet, og det ble en
svært interessant diskusjon.
Gruppemøte med tema ”kvinners helse, spesielt kvinnens
underliv”
Da temaet ”kvinners helse, spesielt kvinnens underliv” skulle
tas opp, møtte tolv kvinner, to hadde tatt med seg en venninne.
Alle visste at temaet denne gangen skulle være om kvinnelig
omskjæring og helsekonsekvenser som følge av dette. Det hadde
tidligere vært varierende oppmøte, men da dette temaet skulle tas
opp, var interessen stor. Kvinnene fikk informasjon og ny kunnskap
om hva som skjer ved en kjønnslemlestelse og hvilke helsemessige
komplikasjoner som kan oppstå. Videre fikk de se bilder/lysark av
et omskåret underliv og et underliv som ikke var omskåret. Det ble
også vist bilder/lysark av komplikasjoner som kan oppstå etter en
omskjæring. På forhånd hadde kvinnene blitt informert om at
bildene/lysarkene ville være sterke og at det var frivillig om de
ville se dem.
Da gruppeleder spurte hva de syntes om det de hadde hørt og
sett, sa en kvinne: ”Jeg blir veldig trist og lei meg når jeg hører
dette, jeg visste ikke om disse komplikasjonene”. En annen sa at
hun ikke trodde at cystedannelse var en komplikasjon (det hadde
blitt vist et lysark om cystedannelse i underlivet som er en
komplikasjon etter omskjæring). Hun mente at det var en sykdom som
kunne oppstå på lik linje med alle andre alvorlige sykdommer. Det
var ”Allah” som bestemte, det var slikt en ikke kunne råde over
selv. En kvinne fortalte da at dette var en komplikasjon etter
omskjæring, hun hadde selv opplevd det og vært veldig syk. Hun
måtte legges inn på sykehuset og opereres. ”Allah bestemmer ikke
dette”. En annen kvinne sa at det var mennene som ville og
forlangte at jentene skulle være omskåret. Det ble en interessant
diskusjon om dette temaet, og gruppeleder kunne komme inn med sin
fagkunnskap.
Gruppeleder spurte: ”Hva er grunnen til at jentene blir
omskåret?” Ingen svarte, de virket brydde og gruppeleder lot
spørsmålet ligge. Gruppeleder tilstrebet å bruke hypotesespørsmål
som gir en åpning for å snakke om temaet, og som er spesielt
nyttige for å få de til å overveie alternative muligheter om
hvordan man kan handle (18,19). ”Hva vil skje hvis jentene
deres ikke ble omskåret?” En av kvinnene svarte at da ville ingen
gifte seg med dem.”Hva hadde skjedd hvis ingen av jentene hadde
vært omskåret?” En kvinne svarte at da hadde de ikke blitt
gift. ”Hvem skal guttene/mennene gifte seg med når ingen
jenter er omskåret?” Det ble stille en lang stund. ”Det er helt
utenkelig, men det hadde vært fint, da hadde det ikke vært noe
problem, da måtte mennene gifte seg med jentene som ikke var
omskåret”. Plutselig sa en annen kvinne: ”Vi må gjøre hva vi kan
for å få slutt på dette”.
Gruppeleder spurte kvinnene om hva de kunne gjøre for at denne
tradisjonen ble stoppet. En kvinne sa at det ikke var noe hun
kunne gjøre. Hun sa at det var ikke hun som bestemte, og at hun
visste at det var mange menn som var for dette. En annen kvinne
fortalte at hun hadde to små jenter, hun ville ikke utsette døtrene
sine for kvinnelig omskjæring, det skulle hun bestemme. En av
kvinnene ville nå snakke med alle hun kjente om hvor skadelig og
farlig kvinnelig omskjæring var, for hun var ikke klar over at
disse ”kvinneplagene” kom på grunn kvinnelig omskjæring. ”Er det
noe annet dere kan gjøre?” En kvinne sa at det bør være
obligatorisk i undervisningen i
voksenopplæringen/introduksjonsprogrammet for alle menn og kvinner
om hvor skadelig kvinnelig omskjæring er. En annen sa at flere
burde få tilbud om å gå i en slik samtalegruppe som dette. ”Vi
trenger kunnskap om temaet”.
Kvinnegruppen ble etter hvert veldig aktiv og de kom med flere
forslag om hva som burde gjøres for å få slutt på denne
tradisjonen. En av kvinnene sa at hun svært gjerne ville hjelpe til
med å rekruttere nye kvinner til å delta i en samtalegruppe. Før de
avsluttet dette gruppemøtet, ble det enighet om å fortsette med
samme temaet neste gang, da dette møtet hadde vært svært emosjonelt
og vanskelig for de fleste kvinnene.
Holdningsendringer som skjedde i gruppen
Hva var grunnen til at møtet om ”kvinners helse, spesielt
kvinnens underliv” ble så vellykket? I utgangspunktet ønsket jo
ikke kvinnene å snakke om FGM. En årsak til dette kan trolig være
at gruppelederen hadde informert i forkant om hva temaet skulle
dreie seg om, og at hun ville vise noen sterke bilder. Gruppeleder
ga saklig informasjon gjennom bilder og lysark om hva som skjedde
med kvinnekroppen ved en kvinnelig omskjæring. Fokuset var ikke at
dette var ulovlig og straffbart, og at de ikke måtte utføre dette
på jentene. En slik tilnærming har de muligens opplevd tidligere.
Var denne måten å tilnærme seg problemet på en ”akkurat passe
forskjell” som kvinnene kunne ta til seg og muligens skape endring,
eller ifølge Tom Andersen (16) ”en forskjell som gjør en
forskjell?”
4Ved å benytte denne tilnærmingsmåten ga gruppeleder
kvinnene tid til å diskutere seg imellom og reflektere over det hun
hadde formidlet. Målet var ikke at de skulle få en størst mulig
teoretisk kunnskap i forhold til skadelige virkninger av FGM, men
at de gjennom å dele tanker og erfaringer med hverandre fikk
innsikt i at det er mulig å endre tradisjoner som er skadelig.
Gruppeleder opplevde at gjennom den nye kunnskapen de fikk og
gjennom diskusjonen i gruppen, så endret synet på FGM seg, og de så
en mulighet for endring selv.
To
typer endringer skjedde med kvinnene. Det svært
vanskelige temaet ”kvinnelig omskjæring” endret seg til ikke lenger
å være sensitivt/vanskelig å snakke om. I begynnelsen ville ikke
kvinnene snakke om temaet, men mot slutten ønsket de å ha et ekstra
gruppemøte for å snakke mer om dette. Den andre endringen som
skjedde var at deres syn på kvinnelig omskjæring gradvis endret
seg, de begynte å se andre muligheter og løsninger på problemet.
Hva skjedde? Var det på grunn av den måten kvinnene ble møtt på som
skapte endring, eller var det på grunn av ny kunnskap? Kanskje var
det begge deler. Var det på grunn av kvinnefellesskapet og
gruppedynamikken, eller var det fordi de fikk sette ord på sine
følelser? Det er ikke godt å vite hvorfor det ble en endring
i synet på kvinnelig omskjæring.
Her er det naturlig å trekke inn Tom Andersens (16) utsagn:
”Det er to forskjellige former for forandring, den ene kan
begrense og den andre kan utvide evnen til å handle”. Hvis de
somaliske kvinnene ble møtt med at det er ulovlig og straffbart med
kvinnelig omskjæring, ville de sannsynligvis ha følt dette som en
trussel mot sin integritet. For å forsvare seg ville de muligens ha
lukket helt av, noe som ville ha begrenset deres handle- og
adferdsrepertoar, og man ville ikke kommet noen vei videre. Men ved
den andre type forandring utvides eller bringes noe nytt inn, og
forandringen kommer innenfra personen selv og oppstår som regel som
et resultat av et samspill med andre og integriteten beskyttes. Det
var muligens dette som skjedde i denne gruppen.
Etter hvert som gruppen ble bedre kjent med hverandre, ble
gradvis en felles forståelse formet. Det oppsto nye måter å tenke,
føle og handle på. Holdninger ble endret hos kvinnene etter hvert
som samtalene utviklet seg. Gjennom dialogen virket det som
kvinnene ble mer bevisst på hvor skadelig FGM var, fra å møte
motvilje til å snakke om FGM til å oppnå en stor åpenhet rundt
temaet. Samtalene ble svært konkrete og levende. Selv om det ble
snakket om mange vanskelige temaer i gruppen, lo deltakerne mye
sammen. Kvinnene hadde en egen evne til å se humoristisk på ting
som kunne være vanskelig. Humor kan være en kraft som hjelper en å
mestre livet på en bedre måte.
Gjennom dialogen skaptes et språk som gjorde det mulig å snakke
om de vanskelige tingene for kvinnene, og ny mening oppsto. En kan
vel si at den forandringen som skjedde med kvinnene kom fra dem
selv og ikke som et resultat av instruksjon fra gruppeleder. Etter
hvert som kvinnene ble tryggere og fikk tillit til hverandre,
ønsket de å snakke om sin egen omskjæring og hvor smertefullt det
hadde vært. Gradvis ble det også mer fokus på de psykiske
reaksjonene som følge av FGM. Kvinnene ble svært emosjonelle og
søkte støtte hos hverandre. En kan si at gruppen etter hvert
fungerte som en form for ”terapi” for kvinnene.
De fleste kvinnene fortalte at de hadde fått ny kunnskap om FGM,
om hva som skjedde med kvinnekroppen og om komplikasjoner som kan
oppstå. De fleste sa også at de nå tok avstand fra dette. Flere
visste ikke at deres ”kvinneplager” var relatert til komplikasjoner
etter omskjæring. Flere uttrykte at de ville informere venner og
familie om de helsemessige konsekvenser som følge av FGM, og mente
at det etter hvert ville bli slutt på denne tradisjonen.
Samtlige fortalte at det hadde vært fint å snakke om dette temaet i
gruppen og møte andre somaliske kvinner. De hadde fått utvidet
nettverket sitt, hvor de kunne støtte hverandre både når det gjaldt
dagliglivet i Norge og det videre arbeidet med å bryte med denne
skadelige tradisjonen. Nettverket ville trolig fortsette å fungere
etter at gruppen ble avsluttet.
”Fra stolthet til skam”
Det er vanskelig å forestille seg hvordan det føles for kvinner
å oppleve seg som en verdifull, ærbar og fullkommen kvinne i
hjemlandet til å bli definert som en lemlestet kvinne i sitt nye
hjemland. En somalisk ung kvinne fortalte meg en gang at hun i
eksil gikk fra å føle stolthet over å være omskåret, og fra å føle
at hun var penest omskåret av alle kvinnene i landsbyen til å føle
skam over å være omskåret i sitt nye hjemland, som hun sa:
” stolthet ble til skam”. Hva gjør dette med kvinnene i
eksil? Noe positivt gjøres til noe stygt. Man blir bevisst på at
man har blitt utsatt for noe som man ikke skulle blitt utsatt for.
Man oppfattes som et offer av andre. Dette perspektiver er viktig å
ha med seg når en skal jobbe med forebygging av kjønnslemlestelse.
Videre må en ha kunnskap om den kulturelle begrunnelsen som ligger
bak denne praksisen, dermed vil det bli lettere å inngå en dialog
med de berørte.
Kjønnslemlestelse vekker sterke reaksjoner hos oss nordmenn som
ikke praktiserer dette, og for mange også avsky. Her må en være seg
bevisst at en ikke signaliserer personlig avsky eller ubevisst
kulturelt hovmod. Videre er det viktig å ha i tankene når vi jobber
med dette temaet, at foreldrene ikke ser på inngrepet som vold slik
vi gjør her i Norge, men at handlingen blir sett på som en god
gjerning ut fra deres perspektiv. En må derfor forstå disse
overgrepene som del av en kollektiv tradisjon der de enkelte
foreldre passivt følger det som har vært deres kollektive praksis
(15).
I følge Talle (7) er kjønnslemlestelse i eksil en vanskelig
tradisjon både å være en del av og å tilnærme seg utenfra. Det er
derfor naturlig at kvinnene ikke vil snakke om dette. Hun uttaler
at vi må våge å spørre, lytte og nærme oss dem det gjelder. Vi må
viser empati, respekt og innsikt i vårt engasjement. For oss
nordmenn er det vanskelig å forstå at et uomskåret kjønnsorgan er
stygt og derfor må skjæres i.
Sluttkommentar
Ut fra denne kvinnegruppen kan det se ut som at det har skjedd
en endring i eksil fra at kvinner og menn i Somalia ikke snakket
seg imellom om FGM til at flere av kvinnene i gruppen fortalte at
de ville ta dette opp med mennene sine om hvor skadelig FGM var og
at de måtte jobbe for å få slutt på denne tradisjonen.
Et annet viktig moment som kan diskuteres er hvorvidt
majoritetssamfunnet har rett til å blande seg inn i minoriteters
praktisering av egen kultur i eksil. Minoriteter skal ha lov og
rett til å praktisere sin egen kultur i eksil, men når
kulturen/tradisjonen er skadelig for kvinner og jenters helse og
krenker deres kroppslige integritet og menneskerettigheter, har
staten plikt til å gripe inn og forby FGM.
Erfaringen jeg har fått fra arbeidet med denne gruppen har gitt
meg håp om at det er mulig å få til en endring i synet på denne
tradisjonen, og håp om at det er mulig å få slutt på praksisen
gjennom gruppesamtaler samt ny kunnskap om helsekonsekvenser som
følge av FGM. Vi har selvfølgelig ikke noe garanti på at gjennom en
slik intervensjon så vil tradisjonen opphøre, men ut fra det som
skjedde i denne gruppen har jeg både håp og tro på at dette er den
riktige veien å gå for å få til en endring i synet på FGM.
Litteratur
- Johansen REB.
Endring innenfra. Barne- og likestillingsdepartementet /
NAKMI (kan bestilles fra:
publikasjonsbestilling@dss.dep.no; bestillingsnummer
Q-1126).
- Denison E, Berg RC, Lewin S, Fretheim A.
Effectiveness of interventions designed to reduce the
prevalence of female genital mutilation/cutting. Report from
Kunnskapssenteret nr 25. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for
helsetjenesten, 2009.
- Lidén H, Bentzen T.
Kjønnslemlestelse i Norge. Oslo: Institutt for
samfunnsforskning, 2008.
- Storhaug H.
Men størst av alt er friheten. Oslo: Kagge forlag, 2008.
- Johnsdotter S.
The alleged practice of female circumcision in Sweden. The
political exploitation of Somalis in exile. Paper presented at
FOKO’s workshop in Oslo, Oct 12-14, 2001.
- Savosnick, C, Johansen EB.
Kvinners liv og helse i eksil; veiledning for drift av
samtalegrupper med kvinner fra land der kvinnelig omskjæring
praktiseres. OK-prosjektet. (kan bestilles fra:
publikasjonsbestilling@dss.dep.no; bestillingsnummer
Q-1059-B).
- Talle A.
Kulturens makt; kvinnelig omskjæring som tradisjon og
tabu. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2010a.
- Sinding Aasen H. Kjønnslemlestelse; Norges menneskerettslige
forpliktelser. I: Foss N, red.
Omskjæring. Stopp. Oslo: Cappelen Akademisk forlag,
2010:113-131.
- Engebrigtsen A, Farstad GR.
Somaliere i eksil i Norge; en kartlegging av erfaringer fra fem
kommuner og åtte bydeler i Oslo. NOVA, skriftserie 1/04.
10. Talle A. Kulturell og historisk sammenheng. I: Foss N,
red.
Omskjæring. Stopp. Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2010:
39-57.
11. Heller E.
Brutt taushet; om problemer for omskårede kvinner i land der
praksisen er uvanlig og forbudt. Film, www.okprosjekt.no (kan
bestilles fra
publikasjonsbestilling@dep.no; bestillingsnummer Q-1057 B).
12. Klepp I.
Trivsel og integrasjon blant etniske minoritetar; ein
kvalitativ studie av afghanske og somaliske flyktningar i to
kommunar på Nord-Vestlandet. Arbeidsrapport 145, Høgskulen i
Volda, 2003.
13. Musse B. Somaliske menn i et nytt landskap; arbeid mot
kvinnelig omskjæring. I: Foss N, red.
Omskjæring. Stopp.Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2010:
143-156.
14. Hundeide K.
ICDP veileder for etnisk minoriteter. Oslo: International
Child Development Programme (
www.icdp.no).
15. Hundeide K.
ICDP for veiledere som arbeider med
minoritetsforeldre. Oslo: International Child Development
Programme (
www.icdp.no).
16. Andersen T.
Reflekterende processer; samtaler og samtaler om
samtalerne. København: Dansk
psykologisk forlag, 2005.
17. Anderson H, Goolishian HA.
Från påverkan till medverkan; språk- och meningsskapande system
i samverkan. Stockholm: Bokförlaget Mareld, 1992.
18. Tomm K. Ett perspektiv på Milano-senterets systemiske
tilnærming.
Fokus på familien 1985; 13: 67-82.
19. Tomm K.
Systematisk intervjumetodik; en utveckling av det terapeutiska
samtalet. Stockholm: Bokforlaget Mareld, 1997.