Som nyutdannet sykepleier møter jeg hver dag mennesker på vei mot livets slutt. Mellom stillheten, sorgen og små glimt av takknemlighet har jeg begynt å forstå hva det virkelig vil si å være til stede.

Altfor mange kreftpasienter spør hva de selv kan gjøre – og får ingen klare svar. I møte med sykdommen overser vi fortsatt kraften som ligger i pasientens egne ressurser.

Vi er de som sier ifra. Som maser. Som aldri gir oss. Men det er vi som holder demensomsorgen oppe, og det er vi som står i front for å forandre den. Nå er det på tide at helseministeren lytter.

Sykepleiere slutter altfor ofte fordi dårlig ledelse og feil bruk av kompetanse tærer på motivasjonen. Får de mer tid til pasientene og en tydelig faglig plass i helsetjenesten, kan flere bli værende i yrket.