Forskning og behandling av ekstremt premature barn har utviklet seg betydelig siden 1980-tallet. Nye metoder og økt kunnskap har samtidig skapt komplekse etiske utfordringer.

Helsepersonell har ansvar for å bidra til at pasienten er i best mulig stand til å ta valg og delta i valg, også når samtykkekompetansen er lav. 

Når tidspress og avbrytelser preger vaktene, svikter kontrollrutinene. Pasientens symptomer kan bli oversett, og viktig informasjon kan gå tapt i overleveringen.

Kroppsstell er viktig for pasientens verdighet og livskvalitet. For å gi god omsorg må sykepleiere forstå kroppens signaler og støtte pasienten i å mestre hverdagen på nytt.

Pasienter fra andre kulturer møter et helsevesen som ikke alltid forstår dem. Manglende kommunikasjon og innsikt kan føre til feilbehandling og dårligere pasientsikkerhet.