Praksisveilederes refleksjoner om akademisering av spesialutdanningene
Praksisveilederne ser på akademisering av spesialutdanningene som en naturlig følge av samfunnsutviklingen.
Praksisveilederne ser på akademisering av spesialutdanningene som en naturlig følge av samfunnsutviklingen.
Kontinuitetsbrudd i sykepleiedoku-
mentasjonene medførte risiko for at pasientene ikke fikk oppfylt grunnleggende behov.
Det er knyttet store pedagogiske og administrative utfordringer til fagutviklinggsykepleierens rolle.
Studien viser at sykepleiere er utrygge på egen kompetanse om legemidler og derfor vegrer seg for å ta større ansvar for undervisning om legemiddelbehandling.
Etter samhandlingsreforma har det vore ein auke i komplekse, pasientretta oppgåver for sjukepleiarar i kommunehelsetenesta. Behovet for kompetanseheving er stort, men det manglar ein overordna strategi.
Sykepleiere beskriver at sykepleie til døende i sykehjem krever «mer av alt», og de føler seg «alene om alt». Situasjonen må tas på alvor både organisatorisk og fagpolitisk.
Makten og avmakten som ligger i rollene der legen er ekspert og pasienten hjelpetrengende, påvirker kommunikasjonen og samhandlingen under legevisitten.
Organiseringsformen gjør at sykepleierne jobber mer isolert og kan stagnere faglig. Det er foreldrene som blir eksperter på barnet – ikke sykepleierne.
Kursdeltakerne lærer å flytte oppmerksomheten fra sykdom til helse, fra en kritisk til aksepterende holdning til seg selv, og fra motløshet til håp og tro på egen mestringsevne.
Læringsassistenene var selv andreårsstudenter og brukte faglig dyktighet, sosialt engasjement og kreative metoder. Det gjorde det lettere for sykepleierstudentene å lære komplisert fagstoff.