Kurser sykepleiere om demens og delirium: – Både vår trygghet og uro smitter

AHUS: – Jeg har aldri opplevd noen med delirium som beskriver det som positivt, hyggelig eller vennlig. Det er alltid farlige eller ekle ting de ser og opplever, sier Marte Mellingsæter. 

Hun er overlege og avdelingsleder ved Geriatrisk avdeling på Akershus universitetssykehus (Ahus).

Sammen med avdelingen og Regionalt senter for læring og kompetanseutvikling (RegDig) står hun bak et e-læringskurs om kognitiv svikt.

Kurset skal lære helsepersonell å observere og tolke atferd ved demens og delirium, så de kan tilpasse egen atferd og kommunikasjon.

Målet er at pasienten får det bedre og kan samarbeide bedre om behandlingen. 

«Kulvert-delirium» i underjordisk gang

Sykepleien møter overlege Marte Mellingsæter på Ahus. 

Hun viser vei mot kontoret sitt i kjelleren av sykehusbygget.

Et lite øyeblikk stopper hun opp og peker:

– Her i denne underjordiske gangen har mange pasienter med delirium blitt redde for å bli bortført, for eksempel. Det er så vanlig at vi uformelt kaller det kulvert-delirium, forteller hun. 

Kulvert er et ord for underjordisk gang.

– Delirium kan være ekstremt skremmende for den som opplever det. Vanlige vrangforestillinger er at helsepersonell skal bortføre dem eller ta livet av dem, sier Mellingsæter.

Egen væremåte viktig

E-læringskurset om kommunikasjon med pasienter med kognitiv svikt ligger på Kompetansebroen.

– Hva er det viktigste sykepleiere kan lære av å ta kurset?

– Det er flere ting, mest av alt å være oppmerksom på at delirium er så vanlig, og presenterer seg så forskjellig. Det kan være hypo- og hyperaktivt eller blandet, sier hun og legger til:

– Men også hvor stor betydning vår egen væremåte og kommunikasjon har for hvordan pasientene kommer seg gjennom sykehusoppholdet. At både vår trygghet og vår uro smitter, sier hun.

Hun viser til at mellom 20 og 25 prosent av eldre på sykehus har delirium.

– Har du en «kortliste» som helsepersonell kan ta med seg i en travel hverdag for å avdekke delirium?

– Bruk 4AT-screening for delirium. Det ligger nå også inne som verktøy i Trygg pleie i Dips Arena, sier hun.

Kompetansebroen har også laget en informasjonsplakat om delirium for helsepersonell. Den kan du se her.

Systematisk arbeid

Mellingsæter og de ansatte på geriatrisk klinikk har i flere år jobbet systematisk med å forebygge og behandle delirium hos eldre pasienter.

I 2019 sto Mellingsæter bak e-læringskurset Delirium og kognitiv svikt, som også ligger på Kompetansebroen. Dette kurset handler om identifisering, forebygging og behandling ved delirium. 

Flytting kan oppleves farlig

– Vi har kurs og fagdager om delirium på sykehuset. Der er alle faggrupper med, forteller hun. 

Og det fører oss tilbake til den underjordiske gangen på vei til kontoret i kjelleretasjen.

På en nasjonal konferanse om delirium som ble avholdt på Akershus universitetssykehus høsten 2024, ble nemlig kulvert-opplevelsen tematisert.

Portør-tjenesten var blant de som fortalte om hvordan de jobber for å trygge pasienter med delirium.

– Portørene frakter av og til pasientene på en liten tilhenger gjennom disse lange underjordiske korridorene, sier Mellingsæter. 

Å være plassert bak på denne tilhengeren, kan for noen forsterke følelsen av å bli bortført. 

– For å unngå å utløse eller forsterke denne opplevelsen under delirium, hender det derfor at portørene ordner transporten på en annen måte slik at pasienten føler seg tryggere.

– Slik er det med alle faggrupper. Hvis alle har en bevissthet rundt delirium, kan vi sammen sørge for at sykehusoppholdet oppleves tryggere for pasienten, sier Mellingsæter.

Hjelp fra pårørende

– Vi trenger også hjelp fra pårørende. Når en pasient blir innlagt akutt, kjenner ikke vi til hvordan pasientens funksjonsnivå var før. Derfor er det viktig å høre med de som har vært nærmest pasienten, slik at vi kan fange opp endring, sier Mellingsæter.

– Mange pårørende til demenssyke er slitne etter å ha stått i en omsorgsrolle over tid. Det er vi veldig klar over, påpeker hun.

Likevel er det noen ganger riktig å spørre om det er familie eller andre kjente som kan komme, sier hun:

– Kjente og nære pårørende kan trygge den syke. Slik kan vi som helsepersonell raskere komme til, og dermed raskere finne og behandle den underliggende årsaken til at delirium oppstår. 

Sykepleier og skuespiller i delirium-filmer

Sykepleier Angelica Arntzen er med som skuespiller i læringsfilmene i det nye kurset. Her spiller hun en sykepleier som kommuniserer med pasienter med kognitiv svikt.

Rollen kjenner hun godt: Til daglig jobber hun som sykepleier på geriatrisk avdeling på Ahus.

Hun har mye erfaring med eldre pasienter som har både demens og delirium.

– Hvordan skille demens og delirium?

– Det kan være litt vanskelig å skille mellom demens i forverring og akutt delirium. Informasjon fra pårørende eller noen som kjenner den eldre fra før, er viktig. Om vi ikke vet noe om pasienten fra før, så gjelder det både å være oppmerksom på tegn og å dokumentere endringer, sier hun.

Angelica Arntzen understreker at det er viktig å kartlegge tidlig, og så bruke samme verktøy igjen senere, for å se om det har skjedd endringer: 

– Vi bruker det vanligste verktøyet, nemlig 4AT.

Forskjell på hyperaktivt og stille delirium

– Hva ser du etter som sykepleier?

– Ved hyperaktiv delirium blir pasienten utagerende og gir uttrykk for blant annet redsel, sinne og mistenksomhet. De kan «se» mennesker som ikke er i rommet, og de kan ha en sterk overbevisning om at de er fanget, lurt eller at vi som helsepersonell er ute etter å ta livet av dem.

– Hvordan kommer det til uttrykk?

– For eksempel ved at de nekter å ta medisiner eller blir sinte på oss. De kan kaste ting når vi kommer inn, slå eller sparke. For den som har delirium oppleves det som de er i en veldig skremmende og farlig situasjon.

Hypoaktivt delirium, også kalt stille delirium, er vanskeligere å oppdage, sier sykepleieren: 

– Pasienten kan bli stille, tilbaketrukket, vil bare sove og ikke spise eller drikke. Tett samarbeid med leger, samt å dokumentere underveis er ofte nødvendig da, sier Arntzen.

– Legg stresset fra deg utenfor døra

I møte med pasienten som har akutt delirium, er tillit et stikkord:

– Først og fremst må man prøve å formidle ro og trygghet. Legg stresset fra deg utenfor døra. Selv om du har mange oppgaver som venter, så gå inn til pasienten og signaliser at du har god tid.

Det handler om å finne et felles referansepunkt og skape tillit, påpeker hun.

Angelica Arntzen demonstrerer med å vise frem håndflatene:

– Jeg viser frem håndflatene slik at pasienten skal se at jeg ikke skjuler noe i hendene. Når jeg går inn på rommet, gir jeg til kjenne at jeg kommer, hvis pasienten er opptatt med noe eller sitter med ryggen til. Jeg kommer aldri inn bakfra og tar dem over skuldrene, forklarer hun.

Arntzen sier at det er viktig å se an om kroppskontakt i det hele tatt virker beroligende. 

– For noen kan det være betryggende å holde i en hånd, for andre kan det være triggende. Pasienten som er i et delirium må få så mye rom og trygghet som mulig, sier hun.

Mulig alternativ: Fastvakt

Overlege og avdelingsleder Marte Mellingsæter sier at ekstra hjelp kan være nødvendig for å roe ned i noen situasjoner.

– Dersom pasienten er veldig urolig og utagerende og vi har prøvd det vi kan for å roe ned, så kan fastvakt være et alternativ. Da er det en person som sitter inne hos pasienten hele tiden og passer på at vedkommende ikke skader seg, sier hun.

– Hva med egen sikkerhet?

– Vi må alltid tenke på egen sikkerhet. Jeg passer på at jeg har tilgang til døra, og av og til må vi være flere når vi går inn. 

Marte Mellingsæter sier at de av og til må få hjelp fra vektertjenesten for å skåne enten pasienten selv, andre pasienter eller ansatte. 

– Det er noen ganger det eneste forsvarlige. Sikkerheten må komme først, understreker hun.

Unngår helst beroligende medisiner

– Hvordan tenker dere om medisiner som roer ned pasienten?

– Vi forsøker å unngå det, og heller bruke miljøterapi. Det er ingen legemidler som har vist å ha effekt på delirium, verken ved å få det til å forsvinne eller vare kortere, sier Mellingsæter. 

– Men noen ganger står vi med ryggen til veggen med en pasient som er svært urolig og som vi derfor ikke får undersøkt eller gitt annen behandling, eller som er til fare for seg selv. Eller for eksempel dersom pasienten ikke har sovet på lenge – det vil forverre delirium. Da kan det hjelpe for å få døgnrytmen på riktig kjøl igjen, sier hun.

– Men det aller, aller viktigste vi gjør, er å finne den underliggende årsaken og behandle den, understreker Mellingsæter.