Bipolar: Etter mange års kamp er det fantastisk å leve et mer stabilt liv
Psykiske lidelser er dessverre forbundet med mange fordommer. Det er enklere å stå frem med sykdommer nedenfor øreflippene.
Jeg ble lettet da legene på Stavanger universitetssjukehus (SUS) endelig diagnostiserte meg. Jeg spurte: «Hva gjør vi nå, doktor»? Jeg hadde fått en ny sjanse til å restarte livet mitt før det var for sent.
Bipolar – en biologisk sykdom
Psykiske lidelser er dessverre forbundet med mange fordommer. Det er enklere å stå frem med sykdommer nedenfor øreflippene. I mai er det to år siden jeg fikk min bipolar type 2-diagnose. Da hadde jeg vært syk siden jeg var ti år. Denne diagnosen har gjort psykiske lidelser til mitt selvlærte fagområde, og jeg har lært mye om konsekvensene for meg selv og mine nærmeste.
Bipolar lidelse er en biologisk sykdom med episoder av endret stemningsleie og aktivitetsnivå. Type 1 har tydelige maniske episoder, mens type 2, som jeg har, innebærer mildere hypomane episoder. Hypomani gir økt arbeidslyst og kreativitet, men også søvnforstyrrelser og utbrenthet. Depressive episoder følger ofte etter hypomani.
Konsekvensene kan bli alvorlige
Lidelsen oppstår vanligvis i ungdomsårene, men kan også starte tidligere eller senere. Symptomene kan variere, og uten diagnose kan lidelsen føre til alvorlige konsekvenser, inkludert selvmord. Det krever mye energi å opprettholde «status quo» med bipolar lidelse. Etter mange års kamp er det nå fantastisk å leve et mer stabilt liv.
Mange forstår ikke hvor alvorlig lidelsen kan være. Før en diagnose er satt, kan vi ende i substansmisbruk og ulykker. For type 2-lidelse kan det ta 15–20 år før diagnosen settes. Ressurssterke personer kan holde ut lengre, men med større konsekvenser.
Personer med bipolar lidelse har 20–30 ganger større risiko for selvmord. Lidelsen kan håndteres med egeninnsats og oppfølging av helsevesenet. Mange klarer seg uten medisiner, men risikoen for tilbakefall er høy. Kriseplaner fra helsevesenet kan iverksettes ved alvorlige tilbakefall.
Tvangsinnleggelse
Skolegangen min var utfordrende fra 4. klasse, og jeg ble en skoletaper. Mye uro og konsentrasjonsproblemer preget hverdagen. Jeg var utelatt fra normal undervisning og endte opp i en arbeidsklasse på Sola ungdomsskole. Det ble starten på noe positivt, og jeg begynte som lærling på Rosenberg Verft.
Det var vanskelig for meg å få hjelp. Etter mange år med alkohol- og nikotinmisbruk ble jeg tvangsinnlagt. Min kone tok grep og kontaktet SUS. Det tok seks uker før legene satte en foreløpig diagnose og startet medisinering.
På avdeling C1 opplevde jeg både støy og omsorg. Jeg følte meg svak og var redd for de andre pasientene. Men jeg møtte også enorm omsorg fra personalet og mine nærmeste.
Jeg vil takke min kone
Dette innlegget er tilegnet min kone, som tvang sykehuset på banen. Bipolartrollet var i ferd med å vinne, men Annett reddet meg da jeg ikke hadde mer krefter igjen. Jeg hadde søkt hjelp i over fire år uten å bli fanget opp. De som er glad i meg, har Annett å takke for at jeg nå kan skrive dette.
Mange lider av psykiske sykdommer, spesielt unge som ikke tør å stå frem. Jeg ønsker å dele mine erfaringer for å hjelpe andre. Dette innlegget handler ikke bare om meg, men om alle som ikke får hjelp. Kanskje noen som leser dette, finner mot til å søke hjelp.
1 Kommentarer
Birgitte Schiager
,Nydelig lesning! Takk for at du deler din historie! Så godt å få hjelp av både familie og helsevesen! Og-så godt det hadde vært om du hadde fått diagnosen mye tidligere !!!