Fra sykehjem til «demenslandsby»: Ett år etterpå

– Kom til poenget!

Kirsten Gjetanger venter utålmodig på mannen Øivinds omstendelige forklaring på hvorfor han tok kontakt med Sykepleiens journalist igjen. 

Han minner henne på at vi har skrevet tre artikler om henne før, for ett år siden: Fra uken før hun flyttet fra sykehjemmet på Ullern, fra selve flyttedagen og en måned etter at hun hadde flyttet.

Sykepleiens journalist forklarte noe av det samme ti minutter før, da vi traff Kirsten i røykekroken utenfor Skogshagen 4 i Dronning Ingrids hage hvor hun har bodd siden mai i fjor. Hun syntes det var hyggelig å møtes igjen.

Her kan du lese del 1, 2 og 3 om Kirstens og sykepleier Rezas flytting.

Kake og kaffe

Nå sitter vi på Kirstens rom i Dronning Ingrids Hage og spiser ostekake med rødt lokk. Øivind har kjøpt med seg godsakene siden Kirsten hadde bursdag dagen før.

– Gratulerer med overstått. Hvor gammel ble du?

– Det var vel femogtredve? sier Kirsten og smiler lurt.

Hun ser friskere og nesten yngre ut enn sist vi var her, i juni i fjor. Da hadde hun falt og vært på legevakta og gikk i morgenkåpen midt på dagen. Nå er hun fullt påkledt med vest og greier, der hun sitter i lenestolen med rullatoren parkert ved siden av.

– Eller treogåtti for å være mer korrekt, sier hun nøkternt.

Personalet har kokt kaffe til oss. Det var den ansatte som selv foreslo det når Øivind fortalte at de skulle få besøk.

– Ingen å snakke med

– Men hvorfor tok du kontakt med henne, undrer Kirsten.

Øivind svarer at han hadde lyst å vise Sykepleien den innholdsrike timeplanen de har for hver uke og fortelle om pårørendegruppen. Og at det hadde vært fint med en oppfølging nå når ting er litt mer på stell.

– Jeg hører ikke hva du sier. Hvilke spørsmål ønsker du svar på, spør Kirsten mannen sin.

– Det er jeg som har spørsmålene, sier Sykepleiens journalist. 

– Jeg har lyst å høre hvordan det går med deg etter at du har bodd her ett år. Har du fått noen nye rutiner, noe som du liker å gjøre her?

– Jeg har ingen å snakke med. De som bor her, er bortreist og aner ikke hva de snakker om. Kanskje jeg ikke passer så godt inn. 

– Du snakker mest med personalet, supplerer Øivind.

– De som jobber her har ikke tid til å prate. Av og til kommer de og spør om jeg vil bli med å gjøre noe, men jeg har ikke lyst.

Kirsten foretrekker å holde seg for seg selv. Hun står opp senere enn de andre og spiser frokost når de andre er ferdige. Andakt, synging, dansing, brettspill eller mange av de andre fellesaktivitetene som står på timeplanen er ikke noe for henne.

– Det er jo 130 beboere her, så det er et par stykker fra de andre enhetene du kan passe sammen med. Vi forsøker å gå på tilstelninger der du kan treffe dem. Det er for eksempel åpen bar hver torsdag fra klokken 14 til 15:30 og ølsmaking på Humlebryggeriet hver onsdag, sier Øivind.

– Ja, det er noen få jeg kan snakke med her.

Fotoalbum

– Hva gjør dere når Øivind kommer på besøk, da? Sitter dere i felleslokalene?

– Ja, men det er best å gå inn på rommet mitt. Vi prater personlig, det synes jeg ikke passer i fellesrommet, sier Kirsten.

– Jeg har begynt å ta med fotoalbum, sier Øivind. 

– Hva sier du?

– Har du ikke høreapparatet på?

Øivind finner det frem til henne og hun forsøker å sette det inn, men får det ikke riktig til. Han hjelper henne.

– Det knitrer i ørene mine.

– Du må si fra til personalet at du trenger å få skylt ørene. Det kan en sykepleier gjøre, sier Øivind.

Kirsten har limt inn bilder i fotoalbumene fra alle reisene de har vært på og skrevet små tekster under. 

– Vi så nylig i et album fra 1992 da vi var på interrail med datteren vår som da var 14 år. Kirsten husker mer fra turene når hun ser bildene. Ja, jeg også, innrømmer Øivind.

– Hva hjelper det meg å huske, spør Kirsten skarpt. 

– Du sa jo at du likte det, innvender Øivind.

– Det kan være artig akkurat i øyeblikket. Men jeg sier det jo for å være hyggelig mot deg, forklarer Kirsten.

Puster med magen

– Går du noen turer på området her, da?

– Jeg prøver å bevege meg litt. Men takterrassen har ingen utsikt, så dit går jeg ikke ofte. Da går jeg heller rundt på området her nede og forsøker å puste med magen. Det leste jeg at kunne være lurt. Det var nytt for meg.

– Hvor leste du det?

– I Aftenposten. Det er dagens høydepunkt for meg å lese den.

– I fjor sa du at du leste krim. Gjør du det ennå?

– Ja, jeg har lest ut et par bøker nå, og tenkte jeg skulle gå på biblioteket som er her og finne noen nye. Jeg har ikke vært der ennå.

– Er det noe du savner her?

– Hjemmet mitt! Og kanskje noen nye mennesker. Det er trist å ikke ha noen du er forbundet med.

Det har blitt tid for en ny sigarett og vi går ut sammen. Kirsten ber Sykepleien om å lukke døra til rommet. 

Der henger det samme dørskiltet som hang der for ett år siden, med feilstavet fornavn og etternavn. Noen har forsøkt å rette det opp med kulepenn over de trykte bokstavene, men det synes ikke så godt.

– Blir hørt og sett

Dagen etter treffer vi fagsykepleier Reza Moadel Mojdehi på jobb. Etter ett år på den nye arbeidsplassen medgir han at de kan slite med litt barnesykdommer som går på rutiner og ressursbruk, men at de er på rett vei. 

I november 2023 startet en avdelingsleder som skal lede alle sykepleierne på hele institusjonen.

– Vi har et møte med henne to ganger i måneden som er veldig bra. Vi blir tatt på alvor og finner gode løsninger.

Reza jobber på en avdeling med 26 pasienter fordelt på fire enheter: Bytorget 1 og 2 samt Parken 9 og 10.

– Hvordan trives du?

– Ting går bra og tiltakene fungerer. Jeg har en god dialog med mine nærmeste ledere og blir hørt og sett i den grad avdelingsleder har mulighet til det.

Pårørendegruppen

Grete Folkeson og Gry Heidi Dahl dro i gang en pårørendegruppe ved Dronning Ingrids hage i fjor. 

– Vi startet opp fordi vi hadde et behov for å snakke om våre erfaringer og høre om andres. Dessuten hadde vi generelt et informasjonsbehov, sier Folkeson.

Moren hennes døde brått i påsken, så nå leder Dahl gruppen alene. De møtes annenhver måned og er rundt 40–50 personer. Det vil si at det er under halvparten av de 130 pasientene som har pårørende med i gruppen.

– Tanken med en pårørendegruppe er at pårørende skal ha et sted å treffes og dele erfaringer, sier Dahl.

– Og så ønsker vi å bidra til at Dronning Ingrids Hage blir et fint sted å være. Der har vi en felles interesse med ledelsen og de ansatte, så vi har en god dialog med dem, sier Folkeson.

Hun fikk bruke seremonirommet da moren skulle bisettes og etterpå fikk hun låne kultursalen til minnesamvær.

– Det ble en nydelig stund. Det er flott gjort av Dronning Ingrids hage at de fulgte meg opp slik, skryter hun.

Virksomhetsleder Katrine Selnes sier dette er et tilbud til alle som mister en av sine kjære som bor i Dronning Ingrids hage.

Kritikk om for lav bemanning

Gry Heidi Dahl forteller at de har spurt pårørende om deres opplevelser og har presentert en ufiltrert tilbakemelding til ledelsen med ulike ting som kom frem.

– Det handler om alt fra for dårlig hygiene og kompetanse på matlaging til en fantastisk aktivitetskoordinator. Det som går igjen i kritikken, er at bemanningen oppleves for lav så de ansatte ikke får tid til å gi den omsorgen de synes beboerne trenger, sier hun.

– Det virker som at de på «gulvet» opplever mange små praktiske detaljer som ikke fungerer, men som ledelsen ikke ser, sier Dahl, som mener det fremdeles etter ett år er et stort forbedringspotensial.

Opplever stor rotasjon på personalet

Det oppleves også en stor rotasjon i personale på avdelingen, ifølge Dahl.

– Pårørende synes det er uheldig og opplever at beboerne ikke får dekt behovene de har for hjelp, siden de ansatte ikke er kjent med beboernes behov. Meningen er vel at de skal være fleksible og kunne jobbe på tvers av avdelingene, men det blir forvirrende for beboerne. De klarer jo ikke å huske hvem som var der forrige helg, sier Dahl.

– Har noen konkrete forbedringer kommet ut av møtene deres?

– Vi oppfordrer alle pårørende til å være aktive og bidra med det de har mulighet til. Aktivitetskoordinatoren sier vi bare må være kreative og komme med forslag og tanken er jo at vi kan bli bedre sammen, sier Dahl.

Pårørendemøte

Forrige pårørendemøte i slutten av april fikk Sykepleien være med på. 

Der kom det frem at noen var fornøyde, mens andre pekte på forbedringspunkter som Dahl vil ta opp videre med ledelsen i et møte i juni.

Blant annet ble problemet med rømming diskutert. Virksomhetsleder Katrine Selnes sier til Sykepleien at de har innført tiltak for at dette ikke skal skje. 

– Nå er det et mye mindre problem. De få beboerne som nå klarer å komme seg ut, følger med besøkende som ikke er påpasselige nok når de kommer inn eller forlater Dronning Ingrids hage. Derfor har vi både oppslag på døren som besøkende kan lese før de går inn, samt har oppfordret alle pårørende på et informasjonsmøte til å være oppmerksomme og passe på.

Det går en alarm hvis beboere klarer å komme seg inn i slusen ved resepsjonen. 

– Da løper medarbeidere etter og ofte klarer de å nå beboer før vedkommende har kommet seg så langt. Hvis beboer likevel skulle klare å komme seg ut, er det også medarbeidere som etter rutinen drar ut og leter, før politiet kontaktes og pårørende varsles, sier Selnes.