Mangel på tid til å ta veilederutdanning påvirker kvaliteten i utdanningene

For helseforetakene og kommunene er rekruttering en enorm utfordring. Gode praksisavdelinger er god reklame for rekruttering til yrket og avdelingen. At det blir prioritert å sette av tid og ressurser for at praksisveilederne skal få bidra til nettopp det, vil være vesentlig i denne sammenheng.

Veiledningsutdanning er nok en ting vi ikke har tid til. Da hjelper det ikke at Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Kunnskapsdepartementet har sagt at dette er en utdanning praksisveiledere bør ha. 

Det å være veileder for en sykepleierstudent gir deg muligheter til å påvirke egen jobbsituasjon en dag i fremtiden. Da møter du nemlig denne studenten som din fremtidige kollega. Har hun eller han den kompetansen du ønsker vedkommende skal ha? Må du gå henne eller ham i sømmene og forsikre deg om at jobben er gjort godt nok? Eller blir du frustrert over manglende selvstendighet, faglig kompetanse og dårlig kommunikasjon med brukere, pårørende og deg? For ikke å glemme at du og arbeidsgiver har en mulighet til å fremstå som de beste rekrutteringsagentene for yrket og akkurat din avdeling.

Tiden strekker ikke til

Som ansvarlig for veilederutdanningen ved Fakultetet for sykepleie og helsevitenskap på Nord universitet hører jeg mange hjertesukk blant mine studenter som i hovedsak rekrutteres fra helse- og omsorgssektoren. 

Mange av studentene har knapt tid til å delta på en slik deltidsutdanning. Den har til og med blitt digital slik at de kan spare tid på reise. De trenger bare en pc, kamera og mikrofon, så er de i gang. Det mest utfordrende «utstyret» å ha på plass er dem selv. For hvor skal de finne tid til å være student, ha egen praksis, lese pensum og møte medstudenter på samlingen når døgnet ikke har flere timer, eller når arbeidsgiver ikke legger til rette for å få tatt de 10 studiepoengene sjefen sier du må ta for å bli praksisveileder.

Når du så har klart å komme deg gjennom denne utdannelsen, oppdager du at dette er nok en faglig kompetanse som det ikke er tid til å utføre i den hektiske hverdagen. Så i stedet for å glede seg over økt kompetanse og ferdigheter som skal komme studenter, brukere, kolleger og pårørende til gode, blir det nok en «burde» på den allerede lange lista.

Mange ønsker mer kompetanse

En konsekvens av dette er manglende kvalitet i profesjonsutdanningene våre. I rapporten til UHR-prosjektet «Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning» konkluderes det med at kvalitet i praksisstudiene var avhengig av å utvikle kompetansen til praksisveilederne. 

Praksis er en viktig komponent i profesjonsutdanningene. Her kan det teoretiske få knagger å henges på. Her skjer sosialisering til yrkesrollen. I en økende digital verden er denne fysiske møteplassen en viktig arena av mange grunner, både faglig og sosialt. 

Studentene sier selv at det er stor forskjell på en praksisveileder som klarer å skape gode læringssituasjoner, og en som ikke gjør det. Studentene ønsker seg veiledere som motiverer dem. De ønsker seg dem som skaper gode refleksjoner og gjør dem rustet til yrkesrollen på alle mulige plan. 

Ikke minst ønsker de seg praksisveiledere som vet at veilederrollen er en viktig del av praksis og studentens læringsutbytte, og som setter av tid til å være der for studenten. 

Mange praksisveiledere ønsker å være denne veilederen. De ser nytten og viktigheten av å være en slik veileder både for studenten selv, men også for de studenten skal være der i årene som kommer. 

Mange praksisveiledere ønsker å få mer kompetanse innen veiledning. De føler på manglende kompetanse og trygghet i å håndtere veiledningssamtaler, utfordrende studenter, umotiverte studenter, vurderingssamtaler, skikkethetsvurderinger og mye mer.

Kompetente veiledere er viktig

Det må gis tid til at sykepleiere og andre yrkesgrupper skal få muligheten til å kunne ta veilederutdanning. Kompetente veileder er ekstremt viktig for studentenes læringsutbytte i praksis. Fra utdanningsinstitusjonenes side er det nødvendig å kjenne behovet i markedet godt slik at de kan utvikle veilederutdanninger som er attraktive og gjennomførbare for praksisfeltet. 

Det kan handle om digitale løsninger og mikrokurs, men det ligger sikkert andre gode løsninger og venter for den som leter. En felle en bør unngå, er å tilby lettvinte løsninger som er så enkle å gjennomføre at kurset ikke gir mer utbytte enn et digitalt vitnemål.

I et travelt yrkesliv der vi får stadig mindre tid til å gjøre enda mer, er det vel å tro på nissen at ting blir til det bedre når det gjelder tid til veiledning også. Likevel, noe må gjøres med studentenes praksis. Den er en av de viktigste læringsarenaene gjennom utdanningen. Her dannes sykepleiere til ferdigheter de ikke kan lære andre steder. 

Utdanningsinstitusjonene må i sterkere grad komme i dialog med praksisfeltet om hvordan vi kan finne gode løsninger for gjennomføringen og oppfølgingen i denne læringsprosessen.