Ukraina: – Jeg tenker mye på barna som må leve i dette

Fredag 24. februar er det ett år siden Russland angrep Ukraina.

Sykepleien har snakket med tre norske sykepleiere som følger med på lidelsene fra hvert sitt ståsted.

De tre er Åge Wiberg Bøyum, Birgitte Gundersen og Kirsten Sæther.

Leverer kirurgisk utstyr til sykehusene

Intensivsykepleier Åge Wiberg Bøyum er den som faktisk har vært inne i landet. I flere måneder har han nå vært tett på krigen i Ukraina.

Der jobber han for internasjonale Røde Kors (ICRC), men akkurat nå er han hjemme i Lærdal på en ukes ferie.

– Ukraina er fortsatt et ressursrikt land med mye helsepersonell. Men nå har de vært utsatt for belastninger over lang tid, forteller han til Sykepleien.

Røde Kors støtter helsevesenet med medisinske forsyninger.

– Min oppgave er å være med på å sende ut kirurgisk og akuttmedisinsk utstyr, sier han.

Som for eksempel kan være kirurgiske instrumenter, medisiner og bandasjer.

 Interne flyktninger får hjelp

Bøyum dro i slutten av september. Akkurat nå er han på en ukes ferie hjemme i Lærdal, der han er helserådgiver i kommunen.

Neste uke er det tilbake til landet i krig. Da skal han ha siste runde i det halvårige oppdraget ha har.

Basen hans er i byen Dnipro, øst i Ukraina.

– Det er vel ekstra urolig i øst?

– Jo, men ikke i den byen. Vi jobber ikke der, for der er det nok forsyninger. Vi forsyner sykehusene i distriktene, som tar imot både krigsskadede og interne flyktninger med akuttmedisinske behov.

– Stress fører også til hjertelidelser

Til de lokale sykehusene kommer det pasienter rett fra fronten. Det kommer også folk på flukt som mangler medisiner for kroniske sykdommer, for eksempel diabetes.

– Pasientene har også stressutløste sykdommer. mange sliter psykisk og sosialt. Stress fører også til hjertelidelser. Infeksjonssykdommer er typisk i krig, for eksempel fordi tilgangen til rent vann forsvinner, sier Bøyum.

Mange er uten strøm i lange perioder.

– Det er en stor utfordring når de skadde er kalde. Alt blir mer komplisert når de er nedkjølt. Ved hypotermi er det vanskelig å stanse blødninger, sier han.

Sykehus har blitt bombet

Bøyum jobber ikke klinisk med pasienter på dette oppdraget. Han forteller at en del helsepersonell har kommet tilbake til Ukraina etter at de først flyktet fra hjemlandet.

Mange sykehus er truffet av raketter og bomber.

– Enkelte sykehus, som det i Liman, er blitt helt ødelagt. Men noen er delvis blitt reparert igjen og er nå i drift.

– De er driftige, ukrainerne?

– Absolutt.

– Sikkerhetsrutinene er gode

Det hender Bøyum overnatter i distriktet.

– Er det farlig for deg?

– Det er så trygt som det kan være. Sikkerhetsrutinene er gode. Vi sjekker området på forhånd, ringer inn og spør. Og vi har feltoffiserer med oss. Røde Kors har et godt nettverk lokalt.

Bare et par dager etter at han og kollegene passerte byen Zaporizjzja, ble den truffet av over 15 missiler.

– Hva syns du om det?

– Det er som det er. Sånt foregår hele tiden, sier Bøyum, som ikke er noen fersking i hjelpearbeid.

– Du har reist på noen oppdrag før … ?

– Det er 16. gangen. Sist var jeg i Syria i 2020.

Tenker mye på barna

Hele landet er preget av krigen, påpeker han.

– I Dnipro går flyalarmene nesten hver dag, ofte mange ganger. Også om natten. Annenhver uke er det nedslag i byen, sier Bøyum.

– Folk er vant til alarmer, men det terroriserer befolkningen.

Men de lager systemer: Man følger et skjema når strømmen tas vekk: I fire timer perioder, cirka halve dagen til sammen.

– Er du redd?

– Ikke direkte. Men jeg liker ikke når alarmene går og vi må ned i bomberommet, sier Bøyum.

Han tenker mye på barna.

– De går på skole, men de må leve i dette. Vi må tro at det har en betydning for dem at vi er der. Vi må ha en overbevisning om det, sier Åge Wiberg Bøyum.

Birgitte Gundersen var parat til å reise

Også Birgitte Gundersen er intensivsykepleier.

– Jeg var parat, klar til å reise, sier hun om dagene etter invasjonen.

Hun var til og med på tv i beste sendetid og fortalte at hun var i beredskap, klar for innsats i Ukraina.

– Så eskalerte krigen så voldsomt.

Sykepleien intervjuet henne to uker etter at Russland angrep nabolandet, se intervjuet:

Til daglig jobber hun på overvåkningen på Sykehuset Østfold, Sarpsborg.

Gundersen har så langt ikke vært på oppdrag i Ukraina, men har rundt 14 oppdrag bak seg rundt i verden for Røde Kors. Blant annet i land i krig.

Var ikke aktuelt å sende inn helsepersonell

Internasjonale Røde Kors hadde et team inne i Ukraina.

– Men de brukte tid på å komme seg inn og se om det i det hele tatt var mulig å få gjort noe. Å sende inn helsepersonell var ikke aktuelt. Det de trengte var vann og sanitetsutstyr, mat og medisiner. Og transportlinjer, forteller Gundersen.

Oppdraget glapp

Norges Røde Kors fikk tilbud om å stille med personell til stabiliseringsstasjon for evakuerte pasienter på grensen mellom Ukraina og Ungarn. Gundersen var klar.

– Men Norge klarte ikke å stille med folk i alle stillingene som trengtes. Så kom Spania Røde Kors og sa at «vi kan fylle alle». Så det ble det ikke noe oppdrag for oss, sier hun.

– Vi ble lei oss. Vi kunne godt stått på utsiden. Poenget var å stabilisere pasientene før de ble sendt videre.

– Skal man sende hjelp, må den være nyttig

– Ukraina har alltid hatt bra helsevesen, og mange helsearbeidere har stått i det, sier Gundersen.

– Skal man sende hjelp, må den være nyttig. Hele tiden har det vært bombing, og vi hadde måttet fly i tilfluktsrom. For å jobbe klinisk, må man har frie luftlommer for å kunne drive klinikk og for å kunne frakte pasienter uten å risikere livet.

Det har vært veldig ustabilt og vanskelig, syns hun:

– Hver gang jeg har tenkt at nå er det mulig å dra for å hjelpe, så eskalerer krigen igjen. Det endrer seg hele tiden. Så å jobbe som intensivsykepleier eller som avdelingssykepleier, slik jeg skulle, har vi ikke fått ordentlig i gang.

– Det er ikke så lett å finne tolker heller

Skal man jobbe inne i landet, handler det også om språket, påpeker Gundersen.

– På landsbygda i Ukraina snakker de ikke så mye engelsk. Derfor er det viktig å kunne beherske det lokale språket mer enn det vi kan. Det er ikke så lett å finne tolker heller.

Gundersen står fortsatt i beredskap.

– Landet skal jo bygges opp en gang også. Ingen punktum er satt ennå.

Hun er også klar for å reise til Tyrkia og Syria for å bidra etter jordskjelvene der.

Kirsten Sæther lærer ukrainere om rehabilitering

Kirsten Sæther er sykepleier på Sunnaas sykehus. Der leder hun et samarbeid sykehuset har med tre sykehus i Ukraina.

Noen uker etter at krigen startet, intervjuet Sykepleien henne, se lenke:

– Hvordan er kontakten nå?

– Vi er i dialog med dem hele tiden, sier hun.

Sæther og kolleger lager et undervisningsprogram for rehabiliteringssykepleiere.

Gikk i beredskap da de hørte helikopteret

I januar kom en delegasjon fra barnesykehuset i Kiev til Norge.

– Hva forteller de til dere?

– Det avhenger av hvor de bor, men de lever med frykten hele tiden. Jeg så det da de var hos oss. Vi var en tur på Aker Brygge da det kom et helikopter. Vi norske la ikke merke til det, men de gikk rett i beredskap, forteller Sæther.

– De sa at her i Norge fikk de en liten pause fra det de står i hjemme. Det er sånt som vi ikke tenkte på.

Skal se på proteseproduksjon i Norge

På feltet rehabilitering skjer det mye, ifølge Sæther.

– De oppretter nye sykehus for rehabilitering, og vi prøver å gi dem ny kunnskap,

– Mange trenger rehabilitering der nå?

– Ja, det veldig trist. De erkjenner at nå må de bare få til det de har tenkt på så lenge.

I mars kommer en ny delegasjon til Norge. Den skal besøke hjelpemiddelsentralen.

– Og de skal se på proteseproduksjon. Det er helt rått, men sånn er det.

Synet på Putin splitter familier

Sæther opplever at ukrainerne har en stor sorg inni seg:

– Alle kjenner noen som har mistet noen. Og det er splittelser i familier, særlig de som kommer østfra. De som bor i øst nær grensen, tror på Putin. De tror ikke på sønnen sin som forteller om ofrene i krigen. Familiemedlemmer de før stolte på, er ikke der for dem lenger.

– Etter et år med krig er det vanskelig si at det er en forskjell. Alle håper, men ingen ser at krigen nærmer seg en slutt, sier Kirsten Sæther.