fbpx – Det beste er at man redder liv hver dag Hopp til hovedinnhold

– Det beste er at man redder liv hver dag

I FELT: I 2016 var intensivsykepleieren Birgitte Gundersen (t.h.) i feltarbeid ved sykehuset Maiwut i Sør-Sudan. Det er det eneste sykehuset i regionen som tilbyr et kirurgisk og mer avansert helsetilbud til de nærmere 80 000 menneskene som bor i området. Foto: Albert Gonzalez Farran / ICRC

Intensivsykepleier Birgitte Gundersen (60) ble sendt ut på sitt første oppdrag for Røde Kors i 2003. Det endret henne.

– Det beste er at man redder liv hver dag. Vi gjør det med lite utstyr og stor dugnadsånd. Det traff mitt hjerte å reise ut i felt, og siden har jeg aldri stoppet, sier intensivsykepleier Gundersen.

– Om jeg ikke kommer på jobb en dag, kan det ha fatale konsekvenser. Det er givende å være så nyttig. Det gir mening, sier hun.

Les også: – I felt blir man utfordret som individ

Lærte om seg selv i stressende situasjoner

I risikofylte situasjoner reagerer folk forskjellig på stress, forteller Gundersen.

– Vi var et kirurgisk team på oppdrag til Jemen i 2015. Det var bakkekrig som flyttet på seg. Brått sto en tanks foran ytterdøren vår, og vi kom oss ikke ut. Det ristet da den avfyrte skudd. Vi måtte sitte i safe-room i tre dager. Dette ble veldig vanskelig for noen. En av personene var i krise, og det ble konflikt innad i gruppen, sier hun.

– En av soldatene fortalte oss ved et sjekkpunkt at «you are walking dead».

(Saken fortsetter under bildet.)

KRIG: I 2015 jobbet Gundersen tre uker på et sykehus i Aden i Jemen. Det kirurgiske teamet hun var en del av behandlet hovedsakelig krigsskadde. Foto: Birgitte Gundersen

Gundersen lærte om seg selv i en slik situasjon.

– Man føler på frykt, og på teamfølelsen. I tillegg får man en forståelse og ydmykhet overfor dem som må bli igjen i situasjonen, forteller hun. 

Ønsker du å jobbe i felt? Les mer herØnsker flere søknader fra sykepleiere som vil jobbe i felt

Arbeidet blir verdsatt i lokalsamfunnet

Intensivsykepleieren forteller at arbeidet de gjør, blir verdsatt i lokalsamfunnene de jobber i.

– Vi er ofte det eneste helsetilbudet i mils omkrets. Folk er takknemlige. Alle der ute vil ha det som i Norge. De vil ha fred, nok mat og ha familien rundt seg, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

SØR-SUDAN: På dette sykehuset i Maiwut i Sør-Sudan jobbet Gundersen i seks måneder i 2016. Foto: Birgitte Gundersen / Røde Kors

Gundersen sier at hun stort sett føler seg trygg når hun er ute på oppdrag:

– Røde Kors har god sikkerhetsoversikt i felt. Man blir evakuert om det er usikkert, sier hun.

I tillegg blir hun passet på av de lokale.

– Man blir fort kjent i lokalsamfunnet. I Juba i 2007 gikk jeg alene fra sykehuset til der jeg bodde, da jeg ble stoppet av en soldat. Han var full, men jeg følte meg ikke truet. Mens jeg sto der med soldaten, stoppet folk rundt oss for å se hva som skjedde. De visste hvem jeg var, og jeg tror de ville grepet inn om det skjedde noe, sier hun.

– Døden er en større del av å jobbe ute

Oppgavene avhenger av oppdraget, men det går stort sett ut på å støtte de lokale i arbeidet og se til at undervisning og oppfølging av faglig kompetanse blir videreført til de som skal være igjen der.

– Det mest utfordrende er at man får inn mange dårlige pasienter, og at man har dårlig utstyr. Man ønsker så gjerne å få gjort mer for dem, sier hun.

– Døden er en større del av å jobbe ute. I situasjoner hvor jeg håpet å kunne redde et liv, men ikke klarte det, gjør det noe med meg hver gang. Det er tungt, forteller Gundersen.

(Saken fortsetter under bildet.)

INTENSIVEN: Et medisinsk team på intensivavdelingen behandler en baby som ble innlagt 2. mai 2016 med lungebetennelse på Maiwut sykehus i Sør-Sudan. Babyen døde 5. mai da generatoren ved sykehuset stanset og respiratoren slutten å fungere. Foto: Albert Gonzalez Farran / ICRC

Kreativitet og sparsommelighet er viktig som sykepleier i felt.

– Om jeg har fem bandasjer igjen, må jeg bruke dem på best mulig måte. Plutselig har det kommet inn 20 med skuddskader gjennom natta. Man har ikke alltid strøm, og da må man finne alternativer. Vi bruker for eksempel sukker i sårbehandling. Vi bruker også eddik for å fjerne bakterier, sier hun.

– Hvordan kan vi klage her?

Gundersen forteller at hun syns det er vanskelig å komme hjem til Norge.

– Det er to forskjellige verdener som ikke lar seg sammenlikne. Vennene og familien min lever trygt i Norge. De har ikke forutsetning for å skjønne hva jeg snakker om når jeg opplever at noen problemer her kan bli trivielle. Selv om jeg vet at problemene ikke er det, sier hun.

(Saken fortsetter under bildene.)

OMKOM: Gundersen svøper inn den døde kroppen til babyen som omkom 5. mai 2016 av lungebetennelse da generatoren på sykehuset stanset og respiratoren slutten å fungere. (Se bilde over). Foto: Albert Gonzalez Farran / ICRC
DØD BABY: Gundersen bærer den døde kroppen til babyen som omkom av lungebetennelse. Barnets mor går til venstre i bildet. Foto: Albert Gonzalez Farran / ICRC

– Jeg skjønner det kan være vanskelig med bomringer, ensomhet og den slags, men det er luksusproblemer sammenliknet med andre problemer. Folk her i landet kan klage på at det er langt til sykehuset, men i Sør-Sudan vet jeg folk går 3–4 dager til sykehus med malariasyke barn. Hvordan kan vi klage her? Men samtidig så skal vi jo ikke leve i den verdenen der ute, sier hun.

Røde Kors sender ut folk som er opptil 70 år. Gundersen sier at hun fortsatt har tid foran seg til å reise mer i felt.

– Men jeg har fått barnebarn og kjenner at det er litt tyngre å reise ut. Samtidig har jeg snakket med datteren min om det, og jeg må fortsette å leve livet mitt. Når jeg har vært ute tidligere, har jeg alltid kontakt med barna mine, sier hun.

Avhengighetsskapende

– Jeg tror det er avhengighetsskapende å reise ut i felt. Om du reiser ut, lever man i utgangspunktet ikke i A4-livet, og finner det kanskje litt kjedelig. Om jeg skulle jobbet samme sted i fem år, ville jeg følt behov for å prøve noe annet, sier Gundersen.

Å jobbe ute i felt ikke passer for alle, påpeker hun.

– Man blir satt på prøve når man lever under ekstreme forhold. Man bor kanskje i telt, det er fuktig, mange er syke med diare og hodepine. Det er mange pasienter på jobb, og det er lange dager med mer trøkk enn man er vant til. Du vil få en down-periode hvor du savner livet hjemme. Så man må ta noen runder med seg selv før man reiser ut, sier hun. 

(Saken fortsetter under bildet.)

MAIWUT: Her står Gundersen foran hytten som hun bodde i gjennom de seks månedene hun jobbet på Maiwut sykehus i Sør-Sudan. Området ligger øst i landet og grenser mot Etiopia. Foto: Birgitte Gundersen / Røde Kors

Sentrale egenskaper en sykepleier i felt må ha, er ifølge Gundersen evnen til å fungere i internasjonalt team, være fleksibel, ha god kulturforståelse, være tolerant, ha faglig trygghet og kunne snakke engelsk.

Gundersen har i dag et vikariat på hovedkontoret til Røde Kors som nødhjelpskoordinator. Hun håper på å reise ut på oppdrag igjen til våren. Hun vet ikke hvor det blir.

I fjor mottok hun Florence Nightingale-medalje av den internasjonale Røde Kors-komiteen. Utmerkelsen fikk hun for fremragende sykepleie i Røde Kors. 

GIVENDE: – Om jeg ikke kommer på jobb en dag, kan det ha fatale konsekvenser. Det er givende å være så nyttig. Det gir mening, sier Gundersen. Foto: Birgitte Gundersen / Røde Kors