Vil at andre skal lære av familiens drapshistorie

Det nærmer seg tre år siden Lars Johan Skeisvoll Hereid mistet moren sin. Hun var et tilfeldig offer for drap. Drapsmannen ble vurdert som utilregnelig av retten.

15. desember legger Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) frem rapporten «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand? Helsehjelp og samfunnsvern for pasienter med psykose og økt voldsrisiko». Et webinar kan følges fra klokken 10 på onsdag.

Ukoms oppgave er å undersøke alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

Ble angrepet på gravlunden

Lars Johan S. Hereid vil fortelle om familiens drapshistorie med håp om at andre ikke skal oppleve det samme som dem.

Dette skjedde da Bjørg Marie Skeisvoll Hereid (67) ble drept:

Mor og far, bosatt i Bærum utenfor Oslo, besøker slekt i Haugesund. 19. februar i 2019 handler de på en dagligvarebutikk. Etterpå skiller de lag. Far drar til huset de bor i, mor går til gravlunden for å stelle graven til slektninger. Hun har med seg elghunden Balder. Han er i bånd, festet rundt livet hennes.

På gravlunden blir hun tilfeldig angrepet av en mann med en hjemmelaget hellebard, et slags toegget øksehode festet til toppen av et kosteskaft. Mannen hogger henne i hode og hals bakfra åtte-ti ganger til skaftet knekker.

Hun dør noen timer senere på sykehuset.

Blir identifisert av chipen i hundens øre

Flere, blant annet barn, er vitner til drapet. Hunden prøver å komme unna, men henger fast i noen busker. Gjerningsmannen blir pågrepet etter kort tid.

Det tar tid å identifisere mor, som verken har lommebok eller telefon med seg. Far syns hun blir lenge vekke. Når han hører nyhetene om angrepet på gravlunden, frykter han det verste.

En chip i øret på hunden gjør at politiet finner ut hvem hun er. Far drar rett til sykehuset når han blir underrettet.

Sønnen spiser middag med en kamerat i Oslo da han blir oppringt av far. Han rekker et fly samme kveld, og drar til sykehuset, der mor ligger på intensiven. Mor dør like etter.

Lars Johan S. Hereids bror kommer med fly morgenen etter.

I november 2019 dømmes drapsmannen til varig tvungent psykisk helsevern.

– Aldri har en klem vært riktigere

Da Hereid kom til intensiven, var mor koplet fra det meste.

– Det var konkludert med at hun ikke ville overleve. For min del var det nesten ikke mor som var der. Det lå et tøystykke over øvre delen av hodet, så vi kunne ikke se skadene.

Sykepleierne tok imot ham med åpne armer:

– Det har gjort varig inntrykk. En av dem var en venninne av meg, hun hadde skjønt det var min mor, og jeg fikk en god klem av henne. Aldri har tidspunktet for en klem vært riktigere, sier han.

Ble utskrevet et år før drapet

Lars Johan S. Hereid er kritisk til at gjerningsmannen ble utskrevet av sykehuset et år før moren ble drept.

– Han var kronisk psykisk syk på grunn av langvarig rusbruk. Det er ikke diagnosen som fritar ham for skyld som gjør ham farlig, det er kombinasjonen av psykiatriske diagnoser.

Hereid har selv varslet Ukom med ønske om en evaluering av det som skjedde forut for drapet.

Ukom har nå undersøkt omstendigheter rundt innleggelse i det psykiske helsevernet et drøyt år før drapet.

Bedre samhandling mellom politiet og det psykiske helsevernet er blant anbefalingene i rapporten, ifølge Ukoms nettside. Verktøy i dagens regelverk ser ut til å ha gått i glemmeboken, skriver Ukom om saken.

Ukom mener at anbefalingene i rapporten kan bidra til at det psykiske helsevernet får bedre muligheter til å gi god pasientbehandling og bedre samfunnsvern.

Les også: Ukom ser nærmere på tragedien på Kongsberg

– Det kommer til å skje igjen

– Tenker du mye på at drapet kunne vært unngått?

– Ja, men det jeg tenker mest på, er at det kommer til å skje igjen. Og igjen og igjen. At mor ble drept får vi ikke gjort noe med, sier Hereid.

– Når noen har en voldshistorikk, da er det først og fremst viktig at det gjøres en skikkelig risikovurdering, sier han.

Hereid viser til at helsevesenet har nullvisjon for at pasientene ikke skal ta eget liv.

– Men det er ingen nullvisjon for at de skal ta andres liv. Men det er tilbøyeligheten for vold som er farlig, ikke at man er psykisk syk.

Han etterlyser en nullvisjon for å unngå at vold rammer både ansatte og tilfeldige.

– Taushetsplikten brukes feil

Hereid har fordypet seg i temaet ved å lese og snakke med fagfolk.

Han mener at taushetsplikten mellom de ulike nivåene i helsevesenet og politiet brukes på feil måte:

– I en kommune på Vestlandet hadde de fått inn en pasient til tvungent psykisk helsevern. De fortalte at de slet for å få informasjon om hva han hadde gjort, så det var vanskelig for kommunen å risikovurdere denne personen.

– Det virker som det er viktigere å få noen til å overta pasienten enn å dele farlighetsvurderinger.

– Hva er budskapet ditt?

– At det er masse rom for forbedring når det gjelder kommunikasjon.

Fra fengsel til helsevern

Lars Johan S. Hereid viser til samfunnsvernet, som er lite definert:

– Jeg opplever det som urettferdig at ansatte skal ha ansvar for både behandling og samfunnsvern. De klarer ikke å prioritere begge deler.

Mannen som drepte moren hans, var tidligere dømt til fengsel over 20 ganger i løpet av 20 år. En gang ble han skutt av politiet under pågripelse, forteller Hereid.

– Da han ble vurdert som ikke tilregnelig, ble han plutselig helsevesenets ansvar og skulle tas hånd om av psykiatriske sykepleiere. Men hvordan kan helsevesenet ta vare på ham? Kriminalomsorgen har en annen erfaring med å håndtere vold.

– Det er ikke schizofrenien som gjør ham farlig

– Diagnosen som har fritatt ham fra straff, er schizofreni, men det er ikke den diagnosen som gjør ham farlig. Det som fritar ham fra skyld, er ikke det samme som gjør ham farlig, sier Hereid.

Han påpeker at de sakkyndige rapporterte at gjerningsmannen ikke viste anger knyttet til tidligere vold eller drapet på moren.

– Ikke alle har behandlingspotensial

Lars Johan S. Hereid viser til at ikke alle i psykiatrien har behandlingspotensial.

– Folk som er dømt til tvungent psykisk helsevern, burde være på egne institusjoner, ikke på vanlige behandlingsinstitusjoner. Dette burde være en ny del av helsevesenet, underlagt kriminalomsorgen eller rettspsykiatrien, slik det er i Sverige, mener han.

– Utfordringen er at det ikke gjøres helhetlige evalueringer om hva som gikk galt etter drap. Det er så mange personer og nivåer involvert. Kommunen, politiet og sykehuset burde vært involvert i en tverrfaglig evaluering.

Hareid opplever at det er store forskjeller på hvordan farlighetsvurderingen blir håndtert på de ulike nivåene.

Dømmes til tvungent psykisk helsevern

– Det er drøyt 40 hvert år som dømmes til tvungent psykisk helsevern på ubegrenset i tid, ifølge en doktorgradsavhandling om samfunnsvernets begrensninger, påpeker han.

– Det betyr at rundt 200 har slik dom i dag. Snaue halvparten av dem er i døgninstitusjon. Resten er i den laveste effektive behandling. Som kan være å bo i en kommunal leilighet med helsetilsyn en gang i uken, selv om domstolene mener personene fortsatt utgjør en fare.

– Tungt at mediene skrev at drapet kunne vært unngått

Hereid har holdt foredrag om familiens opplevelser for helsepersonell.

– De er særlig overrasket over hvordan det føles for pårørende å stå oppi medietrykket. Det tyngste for oss var at under 24 timer etter drapet, skrev mediene at dette kunne vært unngått, for mannen var en tikkende bombe.

– Vi følte oss overlatt til oss selv, mens det var synd på gjerningsmannen. Det var overveldende. Og den arbeidsmengden som pårørende til et drapsoffer får, er ganske stor.

Kritisk til kriseteamene

– Jeg vet ikke om kommunale kriseteam kan håndtere pårørende til drepte personer, sier Lars Johan S. Hereid.

Han og familien er også kritisk til de kommunale kriseteamene de møtte, både i Bærum, der faren bor, og i Oslo, er han selv bor. De hadde takket nei til hjelp fra kriseteamet i Haugesund, siden de skulle tilbake til Østlandet.

– Far og jeg ble stemplet som ressurssterke med en gang, derfor fikk vi ikke spesielt mye hjelp. Vi leste i avisen at kriseteamet hadde kontakt med familien. Men vi turte ikke ta telefon fra ukjente numre på grunn av mediekjøret.

Så det tar flere dager før teamet får kontakt og avtaler et møte. Det viser seg at kommunen hadde sendt tekstmelding til feil telefonnummer et par ganger.

Praktisk hjelp var det de ønsket

– Vi opplevde at alt dreide seg om gjerningsmannen, ikke om pårørende. Vi leste om hvor syk han var, hvor lite helsevesenet hadde gjort for ham, sier Lars Johan S. Hereid.

– Hvis du spør hva faren min syns, sier han at kriseteamet var helt krise. Det var ikke til hjelp.

Det de ønsket, var praktisk hjelp.

– Jeg spurte: «Kan dere passe på at min far og min bror har svart dress som er ren til begravelsen, så slipper de å få panikk like før?» Svaret var at det ikke var deres oppgave. Kriseteamet var mer en tidstyv enn bidragsyter. Mest hjelp fikk vi fra bistandsadvokaten, sier Hereid.

– Jeg spurte helsesykepleier i kriseteamet. «Hva hvis vi trenger psykolog? Hva kan en psykolog hjelpe meg med?» Nei, da måtte jeg kontakte fastlegen for henvisning.

Vitnet under rettssaken

Å gå gjennom rettssaken var noe av det tøffeste.

– Vi ante ikke hva vi ville møte.

Hereid skulle vitne om hvordan drapet påvirket familien.

– Hvordan skulle han gjøre dette foran gjerningsmannen? Det føltes absurd, vi hadde jo ingen erfaring.

Han tok selv kontakt med psykolog, på anbefaling av venner, for å kunne forberede seg.

– Var det nyttig?

– Ja, det var stor hjelp å snakke om hva vi ville møte, og hvordan jeg skulle fremføre det jeg hadde på hjertet.

Far var delvis pensjonist da drapet skjedde.

– Familien var veldig glad for at han fikk bli værende i stillingen han hadde i kommunen, der han også hadde tilgang på bedriftshelsetjenesten ved behov.

Far, som nå er 73 år, jobbet i to år etter drapet.

Unngikk å se bilde av obduksjonen

Under rettssaken skulle det vises bilde av obduksjonen av mor. Da ble familien anbefalt å gå ut.

– Dette var vi ikke forberedt på. Vi fikk vite det rett før av bistandsadvokaten at bilde fra obduksjonen som dokumenterte skadene, skulle vises.

– Men det var sterkt å se ansiktet på tilhørerne, som faktisk hadde sett bildet, da vi kom tilbake inn i rettssalen.

Feilbehandlet?

– Drapsmannen ble kanskje feilbehandlet. Har du noen sympati for ham på grunn av det?

– Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det som gjør vondt, er når et nytt drap skjer. Drap som kunne det vært unngått.

Hareid skulle ønske han hadde søkt om pasientskadeerstatning, for da hadde de kanskje fått en skikkelig evaluering av behandlingen.

– Hvordan opplevde du drapene på Kongsberg og Bislett?

 – Når sånt skjer, blir jeg oppgitt. Faller ut en ukes tid. Og jeg kjenner igjen hvordan mediene opptrer, for eksempel hvilken informasjon som kommer ut når. Det har du lite kontroll på som pårørende.

«Mye mas fra mediene»

De kjente selv presset fra politiet:

– Vi fikk vite at mors navn ville bli offentliggjort ved fengsling. Politiet spurte bistandsadvokaten om bilde av mor, og ba om at det måtte komme raskt, for det var mye mas fra mediene.

De sa «ja, men vi ønsker å være hos venner når det blir offentliggjort, så vi ikke sitter alene. Kan det vente i to timer?»

– I stedet får vi vite at bildet blir sendt ut om et kvarter.

Smykker i en pose med størknet blod

Det som også smertet, forteller han, var da de fikk tilbake mors gjenstander.

– Noen av smykkene ble tatt av henne på sykehuset. De ble lagt i en liten pose, delvis med størknet blod. Blant annet var det én øredobb, noe vi reagerte på.

Hereid syns sykehuset burde tenkt på hvordan tingene ble levert dem.

– Kanskje ikke fulle av blod …? Ingen forbereder seg på det. Man har ikke rutiner for sånt som skjer så sjelden.

Resten av gjenstandene fikk de etter rettssaken, det som politiet hadde brukt i åstedsgranskningen.

– De frarådet oss å ta imot klærne, for de var oppklippet og blodstenkte.

Men de tok imot en vinduskonvolutt med smykker. Der lå den andre øredobben.

– Da skjønte vi mer om hva hun hadde vært utsatt for.

– Et verktøy for å legitimere at kommunen gjør noe

Lars Johan S. Hereid foreslår en diskusjon om ikke kriseteamene bør være nasjonale i stedet for kommunale.

– Jeg har ikke møtt noen som er fornøyde med lokale kriseteam. Det virker mest som at det er et verktøy for å legitimere at kommunen gjør noe, enn at det er faktisk innhold.

– Selv fikk jeg en brosjyre om at det er bra å være med venner etter en slik hendelse. Teamet tok tid, men ga oss ikke noe tid tilbake.

– Hvordan da?

– De spurte sine kontrollspørsmål, skjemaer måtte fylles ut. Vi måtte svare på «sover du godt om natten» og sånt. Men vi lurte på hvordan vi skulle få tak i et begravelsesbyrå. Det var utenfor deres definerte oppgaver. Det var veldig snevert, sier han.

Fått mest hjelp av venner

– Jeg er utrolig takknemlig for de i helsevesenet som har stilt opp og hjulpet meg underveis, sier Lars Johan S. Hereid.

– Men det er venner som er leger og sykepleiere, som stiller de rette kontrollspørsmålene. Det er jo et resultat av at vi er ressurssterke. Det gnager meg at andre ikke har tilgang på det samme.