DID-debatten: – Det må være lov å mene noe annet enn de fleste gjør

Det har vært en til dels opphetet debatt i kjølvannet av en artikkel om dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) skrevet av psykiatrisk sykepleier Kathrine Benedikte Larsen, som ble publisert på sykepleien.no i slutten av forrige måned. I artikkelen hevder Larsen blant annet at DID er en diagnose som ofte simuleres, fordi gevinsten ved lidelsen av noen pasienter oppfattes som så stor at de later som om de er syke.

Mange har reagert på denne fremstillingen.

Målfrid J. Frahm Jensen med flere skriver i et innlegg at «artikkelen har vekket harme hos flere av oss, og vi mener den kan legge sten til byrden for mange pasienter som strever med lidelsene [Larsen] omtaler».

Psykologspesialist Arne Blindheim mener at «Larsens artikkel er fylt av misforståelser, udokumenterte påstander og manglende faglig forståelse, og uttrykker så stor mangel på respekt for mennesker med store lidelser at den er både vond og opprørende å lese».

I kommentarfeltet på Facebook og via henvendelser direkte til redaksjonen har andre igjen gitt uttrykk for at Larsens holdninger er betenkelige, provoserende og diskriminerende mot en sårbar pasientgruppe.

Faget utvikles gjennom uenighet

Også Sykepleien har fått kritikk for i det hele tatt å ha publisert artikkelen. Flere mener at redaktøren burde ha dratt i nødbremsen, og at artikkelen aldri burde ha sluppet gjennom fagredaksjonens nåløye.

Som redaktør i Sykepleien tar jeg kritikken som har kommet, på alvor. Vi er ikke ufeilbare, og vi lærer av andres synspunkter. Likevel kan jeg godt leve med at flere vil ha det til at vi skal ha forsømt oss grovt da vi trykket på publiseringsknappen.

En viktig oppgave for tidsskriftet er at det skal bidra til fagutvikling blant sykepleiere. Men sykepleiefaget utvikles ikke bare gjennom konsensus. Kritikk er minst like viktig. Faget utvikles også gjennom diskusjon og faglig uenighet.

Sykepleien jobber for å holde sykepleiere oppdatert om faget sitt, men artikler som setter spørsmål ved allmenne oppfatninger, har også en viktig plass. Sykepleie er ikke et fag der sannheten er hugget i stein, like lite som det er i medisinsk vitenskap. Vi må derfor av og til ta sjansen på å publisere artikler som av noen vil oppfattes som kontroversielle.

Omstridt

Larsens artikkel inneholder synspunkter som uten tvil er omstridte. Artikkelen er skrevet i en stil som provoserer mange. Innvendingene mot artikkelen har til dels vært velbegrunnede, men noen har også tolket henne slik at alle pasienter med DID simulerer.

Det er det etter vår oppfatning ikke belegg for å hevde. Larsen skriver derimot at det er sannsynlig at det finnes pasienter som simulerer denne alvorlige lidelsen, og at disse risikerer å få feil behandling hvis apparatet rundt ikke er oppmerksom på en slik mulighet.

Man trenger ikke å være enig i dette. Men standpunktet, og det faktum at hun har en provoserende stil, er i seg selv ikke et argument for at hun skal hindres i å bli hørt. Selv om Larsen tilhører en minoritet blant psykiatriske sykepleiere, og selv om hun ikke representerer det gjengse synet på hvordan man i dag skal vurdere pasienter med DID, er hun like fullt meningsberettiget.

Sky av enighet

Vi valgte derfor å gi grønt lys for denne fagartikkelen fremfor å refusere den. Som regel er det også bedre å synliggjøre bestemte oppfatninger enn å gjemme dem bak en falsk sky av faglig enighet.

Når vi har godtatt Larsens bidrag som en fagartikkel, innebærer det at vi har vurdert det slik – etter vårt beste faglige skjønn – at vi mener at Larsen bidrar til å belyse en faglig problemstilling som det er legitimt å diskutere.

Vi lever i en tid der nye diagnoser innen psykisk helse får mye oppmerksomhet i mediene. Disse vil avgjort hjelpe de pasientene det gjelder, men Larsen er ikke alene om å frykte at nye diagnoser også kan føre til økende etterspørsel.

Debatten som har kommet i kjølvannet av Larsens artikkel, viser at dette er et følsomt tema. Pasienter med DID kan føle seg mistenkeliggjort, og mange sykepleiere deler derfor ikke Larsens oppfatninger.

Disse synspunktene, i form av godt begrunnede innlegg på sykepleien.no, bidrar til å utvikle faget. Flere kan nå ta standpunkt til de premissene som Larsen la opp til.

Forfatteren har også selv fått anledning til å forsvare seg mot den massive kritikken hun er blitt møtt med.

Dempe stilen

Også Sykepleien har imidlertid godt av kritikk. Vi kunne kanskje ha gjort en bedre jobb med å dempe den unødvendig provoserende stilen som Larsens opprinnelige artikkel hadde. Da hadde kanskje også poengene hennes kommet bedre frem.

Å vite hvor vi skal legge lista for fagutviklingsartikler i Sykepleien, er likevel ingen eksakt vitenskap. Vi må ofte veie ulike hensyn mot hverandre. Enkelte ganger har en forfatter mye viktig på hjertet, men en penn som gjør det vanskelig å få øye på det. Andre ganger sitter både språket og begrepene, mens poengene er billige og/eller selvsagte.

Å vurdere hva som skal slippes gjennom, og hva som skal refuseres, er til syvende og sist en sak som handler om skjønn – i motsetning til forskningsartikler, som skal vurderes etter helt konkrete kriterier.

Ikke ufeilbarlig

Kritikken som Sykepleien har fått for at vi publiserte Larsens fagartikkel, bidrar til at vi utvikler oss som tidsskrift.

Når vi publiserer en artikkel, påtar vi oss et stort ansvar. Vi er ikke ufeilbarlige, og innspill fra sykepleiere i helsetjenesten utvider grunnlaget for de diskusjonene vi har internt i forkant av publisering.

Her må leserne imidlertid huske at tidsskriftet også har andre hensyn enn at sykepleierne skal slutte rekkene i faglige spørsmål.

Om vi bare hadde publisert artikler som «alle» kunne skrevet under på, hadde vi ikke bare blitt veldig grå og kjedelige, men vi hadde også forsømt det som er vår viktigste oppgave: å være en kanal for fri sykepleiefaglig meningsbrytning.