Har parkinson, bokser seg i bedre form

Svusj! Svasj! Tone Sundsdal Hansen (50) har svetteperler på ryggen. De svarte boksehanskene svinger hun elegant mot sparringspartneren.

Det er trening i Oslo bokseklubb, eksklusivt for dem med diagnosen Parkinsons sykdom.

De begynte med strekkeøvelser. Så løping, inkludert høye rop for å trene stemmen, som mange sliter med. Deretter lek med ball, før de fikk beskjed om å ta på seg boksehanskene.

Her gjelder det å holde styr på at armslaget går i riktig retning, samtidig som den ene foten er plassert fremst, når motsatt arm slår. Man må stå støtt når svingslaget utføres med stor kraft.

– Jeg trener for å holde meg oppe. Ofte merker man sykdommen først på én side. Jeg har det på høyresiden. Den blir bedre når jeg har trent, forteller Hansen.

Klikk på videoen og se hvordan Tone trener:

Begynte med små tegn

Tone Sundsdal Hansen fikk diagnosen i desember 2015. Men det startet halvannet år før det.

– Det begynte med små, små tegn. Jeg skalv i låret. «Det er sikkert stress», tenkte jeg.

Så ble hun stivere og stivere i armen. Det ble stadig tyngre å bevege pc-musen. Hånden ville ikke. Hun klarte ikke lage mat med den kraftløse og stive armen. Hun strevde med å gjenta bevegelser. Å røre i en gryte eller vaske håret ble nesten uoverkommelig.

– Det tok tre kvarter å dusje hele meg.

Hun fortalte det ikke til noen, bare nevnte det til mannen og sønnen.

– Men jeg tenkte hver dag: «Det er noe som ikke stemmer.»

Hun gikk til en privat nevrolog – som ikke fant ut noe.

– Jeg gikk to meter over gulvet. Og ble bedt om å knipse tommel og pekefinger mot hverandre.

Ubalanse og armer som ikke svinger når man går, og problemer med finmotorikken er symptomer på parkinson.

– Siden jeg klarte begge deler den gangen, ble jeg sendt ut.

Men fastlegen var enig i at det var på sin plass med en «second opinion». Etter fire måneder kom hun til på Ahus.

– Tenkte du da på parkinson?

– Nei. Jeg visste ikke selv at jeg dro på foten og at armen hang. Og jeg trodde Parkinsons sykdom bare rammet gamle mennesker. Men jeg skrev en lang liste over det som plaget meg.

Som å få en bombe i fjeset

Listen tok hun med til Ahus-nevrologen, som lente seg tilbake og sa: «Kom med det.»

Etterpå sa hun: «Du har Parkinsons sykdom. Det er som tatt ut av læreboka.»

– Det var som å få en bombe i ansiktet. Jeg trodde det jeg hadde, var noe som kunne fikses. En nerve i klem eller noe. Nå tenkte jeg: «Jeg har jo levd sunt. Hvorfor meg?»

En kollega sa hun burde melde seg inn i parkinsonforbundet.

– Først var jeg skeptisk. Men så oppdaget jeg at de hadde en treningsgruppe for de litt yngre. Jeg meldte meg inn. På et familieseminar deltok Henning fra boksegruppa. «Bli med på boksing», sa han. Jeg var jo vant til yoga og dans, men i januar gikk jeg. Siden har jeg vært der.

Fikk mareritt av medisinen

Hansen tar medisiner fem ganger daglig.

– Jeg begynte med dopaminagonist, men tålte det ikke. Jeg drømte så fæle ting. Som at noen kom på døren med en blå Ikea-pose. Oppi lå sønnen min partert. Jeg hadde aldri drømt sånn før. Jeg var veldig urolig i kroppen, sov dårlig og ble til slutt sykmeldt.

Hun måtte trappe ned på agonist-medisinen og gikk på to medisiner en stund før hun gikk helt over til levodopa pluss en enzymhemmer, en støttemedisin.

Treningen på Jordal Amfi ble ukens høydepunkt. Nå trener hun to timer to ganger i uken.

– Før hadde jeg problemer med å få armen inn i skulderremmen når jeg gikk med sekk. Det slet jeg med i lang tid. Nå, etter at jeg begynte å trene, er det helt borte, sier Hansen.

Hun understreker at medisin er nummer én for å holde seg i form:

– Uten den er jeg ingenting. Treningen er viktig, men du kan ikke trene deg medisinfri. Skulle jeg glemme å ta pillene, kommer skjelvingen og andre symptomer fort tilbake, sier Hansen.

Sykepleieren var sofapotet

På Jordal Amfi, der treningen foregår, er også Henning Bruun (47). Han er sykepleier. Tidligere jobbet han på sykehjem, men han er ikke lenger i jobb.

Han fikk diagnosen for tre år siden og har bokset i snart to år. Medisiner tar han fem ganger daglig.

– Jeg driver også med fotball. Var nettopp på turnering med danske og svenske parkinsonlag. Og vi var en gjeng som syklet Lillehammer-Oslo i vår.

– Før da?

– Da var jeg sofapotet. Nå er jeg det stikk motsatte, sier han.

Trener også hos logopeden

80–90 prosent av såkalte parkinsonister får problemer med stemmen. Bruun går til logoped. Der trener han på å holde tonen høyt og lenge, både i det øvre og lave registeret.

– Som sykepleier hadde du vel parkinsonpasienter og visste litt om sykdommen da du fikk den selv?

– Ja, det var et tveegget sverd. Jeg tok med meg historiene om pasienter jeg hadde truffet. Men så konkluderte jeg med at de var eldre enn meg. Mange satt bare stille i en stol, for ikke å falle.

Symptomene varierer hos Bruun, slik det ofte gjør for dem som har diagnosen:

– En dag kan jeg sykle fra Lillehammer til Oslo. En annen dag har jeg problemer med å pusse briller. Det er vanskelig å forstå for andre, sier Henning Bruun.

Under dagens trening blir det knall røde boksehansker på Bruun.

USA-sertifisert trener

Treneren deres, Johnny Carlsen, har vært boksetrener i over 20 år. Sammen med Max Mankowitz (tidligere trener for Cecilia Brækhus) driver han Oslo bokseklubb. I fjor var han i USA og ble sertifisert coach i «Rock Steady Boxing».

Denne treningen sprer seg til stadig flere land. Det begynte med amerikanske Scott Newman som fikk diagnosen da han var 39. Han ville bekjempe sykdommen, som stjal bevegeligheten fra ham. Han kontaktet en venn som var tidligere bokser. De begynte å trene, og det ga raske resultater. Skjelvingen på hånden forsvant: «Se, den er rolig som et fjell!» Derav uttrykket rock steady.

– Hva ser du hos denne gjengen på trening?

– Framgang. Treningsglede. Veldig bra sosialt, god stemning, sier Carlsen.

Poenget med denne boksingen er å trene.

– Det er helt forbudt å slå hverandre. I USA kaller de det «non-contact-boxing». Det sies at dette er den mest effektive treningen for dem med Parkinsons sykdom. Den bremser sykdommen, sier Carlsen.

Gir parkinson en på nesen

– I tillegg til å være en øvelse i koordinasjon, er treningen med på å tenne dem. Så de kan gi parkinson en på nesen.

Carlsen påpeker at boksing ikke er den enkleste sporten.

– Det er masse som skal på plass.

– Det hjelper kanskje å ha danset, som Tone?

– Ja. Og å ha det moro. Mange er skeptisk i starten. Men så sier de: «Dette hadde jeg aldri trodd. Nå er boksetreningen høydepunktet», sier Carlsen.

Støttes av nevrolog-professor

Boksetreneren får støtte av professor og overlege Mathias Toft ved nevrologen på Oslo universitetssykehus.

– Det er godt dokumentert at styrke- og kondisjonstrening er bra. Boksing er jo en kombinasjon av det. Det er intens trening og hyggelig i tillegg. Så lenge man ikke slår hverandre i hodet, sier Toft.

Også i Bergen og Molde fins det tilbud om parkinsonboksing.

Parkinsongjengen avslutter, som alltid, i en sirkel oppi bokseringen. Med hevete hender og et felles rop:

– Rock steady!

Og om to dager er det på an igjen.

– Jeg gleder meg allerede, sier Tone Sundsdal Hansen før hun går i garderoben.