Min engel i hvitt – kreftsykepleieren!

Jeg går nedover den lange korridoren. Jeg passerer fødeavdelingen der jeg en ettermiddag i 2007 fødte min sønn. Jeg skal til kreftavdelingen på UNN der liv ofte ender. Den er i nederste etasje helt innerst. Kan ikke hjelpe for å tenke at vi er plassert her med vilje, i den mørkeste «avgrunnen». Jeg blir møtt av min faste «drug-dealer». På tross av det mange trur, er det alltid god stemning og mye humor i «avgrunnen». Vi er omgitt av døden, men har aldri følt oss mer levende enn nå! Varme klemmer og gode samtaler deles ofte.

1,5 liter faenskap

Godt plassert i «godstolen» klargjøres jeg for neste dose - totalt tre poser av 1,5 liter faenskap! Akkurat som i narkotikaverdenen er det noen «dealere» som er mer populære enn andre. Jeg har selvsagt også min favoritt. Vi har en god kjemi og hun får meg til å slappe av. Hun har ekte «varer» som gir meg en trygg og god opplevelse. Hun har mange års erfaring med å sette veneflon og sprøyter - og hun er dyktig! Det hun leverer er overlevelse og håp! Det er min engel i hvitt - kreftsykepleieren! Jeg tar av meg hatten (og sokkene) og bukker respektfullt til «dealeren» min.

Jeg fjerner bedøvelsesplasteret fra høyre vrist; «Det var høyre fot i dag ja?» «Høyre!» sier hun og smiler. «Er du helt sikker?» «Ja, Hege, det er høyre fot, jeg er helt sikker!» Hun har gitt meg en pakke med Embla, som er et bedøvelsesplaster for barn. Det setter jeg på foten to timer før cellegiften. Hun spør om jeg har husket å ta sprøyten min? «Nei» sukker jeg oppgitt. «Men jeg har den med meg!» sier jeg stolt. Hun stryker meg over hånden. Jeg har kjemo-hjerne og husker ikke lengre enn mitt siste måltid. 

En kalkulert risiko

Jeg tar Klexane på 3. måneden. Hver morgen og kveld setter jeg en sprøyte i maven på meg selv. Det er en «Plumbo» kur for blodårene og er ment å hindre blodproppen jeg fikk i halsen etter veneporten å vandre til hjernen, lungene eller hjertet mitt. På grunn av blodproppen måtte jeg haste-operere ut veneporten og bruker nå blodårene i bena for å få cellegiften, eller «medisinen» som legene sier, inn i kroppen. Det er en «MINOR SET BACK!» som det så fint kalles. Veneporten som var ment å redde blodårene i armen, skulle vise seg å nesten bli perleporten for meg! Sjansen for blodpropp som følge av veneport er minimal, men det er en kalkulert risiko sa legen. Jeg liker ikke noe særlig å være en kalkulert risiko.

En restituert nåleslave

I dag, tre år senere er jeg frisk og lever et godt liv som en restituert nåleslave. Blodårene mine blir aldri det samme igjen - men det blir ikke jeg heller!

Jeg er kommet sterkere ut på andre siden. Jeg mener bestemt at det som ikke knekker deg kan gjøre deg sterkere! Jeg er blitt en erfaren «sprøytenarkoman» - uten all den artige rusen! Jeg vet hvor det er best å stikke meg og har til og med satt sprøyter på rumpa min alene. Det er faktisk kunst!

Jeg har aldri hatt sprøyteskrekk, men jeg trur det er en grense for hva kroppen tåler før den begynner å si ifra. Min kropp regelrett hyler ved synet av ei sprøyte! Jeg biter det i meg fordi jeg vet jeg vil møte en vidunderlig dame med styrken og pågangsmotet til å stikke i meg uten frykt! Som en jagerflyger sikter hun seg inn på mine skadde blodårer og treffer - selv med den minste margin! Som en godhjertet mamma sier hun: «Hege, dette går helt fint, og nå skal du vise meg hvor modig du er!» Så gir hun meg en godteri-klubbe og et klistremerke fra en gjennomsiktig plastboks. Før jeg drar, forteller hun hvor flink og modig jeg var og gir meg en varm klem! Hun er kreftsykepleier og grunnen til at jeg kan sitte her i dag å fortelle denne historien.