– Tvangen i seg selv er ikke alltid problemet

VG har avdekket at det utøves ulovlig tvangsbruk i norske sykehus. 5. desember innkalte helseminister Bent Høie de fire direktørene i de regionale helseforetakene på teppet.

Han ville ha svar på hvordan de kan redusere tvangsbruken.

Undrer seg over at Høie er overrasket

– Det er flott at Høie nå tar grep. Jeg er ikke veldig overrasket over det VG har avdekket, for det er tidligere tatt opp. Jeg undrer meg imidlertid over at ministeren og andre politikere er overrasket over funnene. Men nå har Høie endelig våknet, sier Espen Gade Rolland.

Han er nestleder i Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus.

Rolland viser blant annet til Paulsrud-utvalgets rapport som kom i 2011 og kartleggingen utført av Sifer i 2014 på oppdrag fra Helsedirektoratet.

– Der er problematisk og økende tvangsbruk synliggjort. Det samme med sivilombudsmannens siste besøksrapporter. Alle disse dokumentene har vært godt tilgjengelig for Høie, mener Rolland.

Måten tvangen utføres på

I saken «Uten polstring» i Sykepleien forteller Maja Thune om hvordan hun opplevde å bli utsatt for tvang da hun var innlagt i psykiatrien. Hun ble spent fast i belter flere ganger, og medisinert mot sin vilje.

Saken er aktualisert av VGs avdekking av ulovlig tvangsbruk.

– Maja Thune peker på noe vesentlig, nemlig hvordan mennesker kan oppleve krenkelser, sier Rolland.

– Tvang er en stor inngripen overfor enkeltmennesker som er i en sårbar situasjon. Tvangen i seg selv er ikke alltid problemet, men måten den utføres på. Pasientens opplevelse av tvangen, og ikke minst av oppfølgingen i etterkant, er vesentlig. Her har vi en stor jobb å gjøre, mener Rolland.

Tvang er siste utvei

– Det er åpenbart at heller ikke fagmiljøene har gjort nok. Men Høie legger store deler av ansvaret på leger, sykepleiere og ledere i norsk psykiatri, mens han selv burde ha satt dette på dagsordenen tidligere, legger Rolland til.

– Hvordan bør tvang utøves?

– Man må ta hensyn og gjennomføre tvang så skånsomt som mulig. Og før man utøver tvang skal man ha prøvd alle lempelige midler, som det heter i loven. Tvang skal være siste utvei.

– Og hvordan følge opp?

– Etter at tvang er brukt, er det viktig å gå systematisk gjennom hendelsen for å evaluere, snakke om den og bearbeide det som skjedde. Man skal lære av det for å unngå nye episoder.

– Både pasient og personale?

– Ja, både den som er utsatt for tvang og de som har utøvd.

Må kunne forstå mennesker i psykisk ubalanse

– Det er en stor andel ufaglærte i psykiatrien?

– Her er det nok store variasjoner fra sted til sted.

Rolland etterlyser en nasjonal oversikt over kompetanse og klare føringer for hvilken kompetanse ansatte skal ha.

– VG er tydelig på at kompetanse henger sammen med bruk av tvang. Man må ha god forståelse for hvordan mennesker kan reagere når man er i psykisk ubalanse. I tillegg er det sammenheng mellom holdninger og kompetanse.

– Sykepleiere har klart å redusere tvang

Rolland peker på at det er gode eksempler på at sykepleiere har jobbet systematisk med å redusere tvang, for eksempel på Lovisenberg sykehus og ved innføring av Komplementær ytre regulering (KYR) i Vestre Viken.

– Dette har gitt resultater. Det handler mye om riktig kompetanse, bemanning, holdninger, kultur og reelle gode handlingsalternativ, slik lovverket påpeker. Mange sykepleiere har lederposisjoner og dermed en unik mulighet til å endre og påvirke dette. Vi trenger en nasjonal satsing.

– Hvordan kan kultur og holdninger variere så veldig, både mellom ulike sykehus og mellom avdelinger på samme sykehus?

– Det er noe som sitter i veggene, og som må jobbes med over lang tid. Det er helt klaret et lederansvar å jobbe systematisk med holdninger. Da kan man få til gode resultater.

Etisk dilemma

Sykepleiere vil ofte oppleve det som et dilemma å utøve tvang:

– Vi skal redde liv, men også ivareta pasientens autonomi og følge våre yrkesetiske retningslinjer, som skal beskytte pasienten mot krenkelser og tvang, sier Rolland.

– Sykepleiere har kjernekompetanse i å møte mennesker i sårbare situasjoner. Da tenker jeg spesielt på å vise omsorg og varme, som Maja Thune framhever. Dette er egenskaper som det ikke snakkes mye om i offentlige dokumenter og føringer, sier faggruppenestlederen.

Les også: Uten polstring, om hvordan Maja Thune opplevde tvangsbruk