"Du, av alle"

I dag ble Akan og Oda Sjøvolls rapport «Du, av alle» utgitt. Rapporten baserer seg på intervjuer med 10 kvinnelige sykepleiere som har stjålet og misbrukt medikamenter.

Rusmiddelbruk er den største enkeltårsaken til at sykepleiere mister autorisasjonen. I 2015 mistet 39 sykepleiere autorisasjonen grunnet rusmiddelbruk og 22 mistet autorisasjonen på grunn av legemiddeltyveri.

– Det er imidlertid viktig å understreke at dette er kategorier Statens helsetilsyn opererer med. Mange som bruker og misbruker medikamenter vil ikke selv kategorisere seg som rusmiddelbrukere, skriver Sjøvoll i rapporten.

Informantene forteller at medisiner blir en måte å mestre en krevende hverdag på, og mange forteller at bruken etter hvert går fra å lindre symptomer til å håndtere situasjoner.

Falne engler

I Norge er Aud Nordals rapport «Falne engler» fra 2006 det faglige bidraget som til nå har belyst rusmiddelbruk blant helsepersonell.  Sykepleien laget et tema med utgangspunkt i denne rapporten.

Ifølge Nordal er et forsiktig anslag at mellom tre og fire prosent av befolkningen har et misbrukerproblem. Det betyr at det ute i helsevesenet sannsynligvis finnes mellom 3 000 og 4 000 sykepleiere som har problemer med rus.

Fra kontrollert forbruk til "ute av kontroll"

Sjøvolls 10 informanter spenner vidt når det gjelder forbruk: Fra kontrollert bruk av sovetabletter i ti år, til de som bruker over 30 smertestillende om dagen.

Randi er en av informantene som etter hvert opplever at det er ruseffekten heller enn smertelindringen hun er ute etter, og beskriver overgangen fra medisinsk bruk til en mer rusorientert bruk slik:

Du skal ikke ha gått mange dagene på Paralgin forte før kodeineffekten er bortkastet på smertelindring. Det vet jeg jo nå. Jeg visste det nok da også, men da var ikke det så veldig relevant kunnskap for meg. Altså, den. den kodeineffekten. det kicket den ga, skjedde etter noen få uker egentlig. Og. egentlig innerst inne visste jeg veldig tidlig at det mer var kicket, rusen, jeg var ute etter, enn smertelindringen. Innerst inne så visste jeg. eller så tenkte jeg «ja, takk, begge deler.

I Raporten kommer det frem at Randi går fra å ta Paralgin forte til også å injisere morfin og Ketorax. Å gå fra piller til å sette sprøyter var en stor terskel og det ble klart for henne at det var rusen hun var ute etter – ikke smertelindring.

Hamstret i tre måneder

Ane forteller om et kort og intenst forhold til medikamenter. Over en periode på tre måneder hamstrer hun ampuller med morfin og Ketorax fra arbeidsplassen. Det begynte med rester som var igjen i ampuller, til å stjele ubrukte ampuller. I løpet av disse tre månedene setter hun sprøyter nesten hver dag etter arbeidstid.

Det var jo skremmende. Du skjønner jo ikke selv hva det er som skjer, du skjønner jo ikke selv hva du er i ferd med å vikle deg inn i. Og så fortrenger du hvor mye du faktisk tar. Men da dommen kom hadde jeg blitt tatt for 67 ampuller.

Veien inn i mørket

Oda Sjøvoll er utdannet sosiolog og skriver at når det oppstår en uoverensstemmelse mellom det vi egentlig oppfatter som moralsk riktig å gjøre og det vi faktisk gjør, vil det ofte utløse et behov for å rettferdiggjøre det vi gjør, slik at vi bevarer vårt moralske selvbilde. Denne uoverensstemmelsen kalles "kognitiv dissonans", og viser til ubehaget som oppstår når oppførselen vår ikke stemmer overens med verdiene våre.

– Dette ubehaget kan få to utslag, enten at vi rett og slett endrer atferden vår eller at vi prøver å finne måter vi kan forsvare atferden vår på, skriver hun.

Første terskel: Informasjonsplikt

Helsepersonelloven krever at helsepersonell som må ta legemidler på grunn av sykdom skal informere arbeidsgiver om det. Ingen av Sjøvolls informanter har gjort dette.

– Allerede her trår de med andre ord over en slags terskel, men jeg oppfatter at ingen av informantene opplever det som en reell terskel. Det kan være
flere grunner til det, men mest sannsynlig handler det om at man ikke er klar over at man plikter å informere om bruk av legemidler til arbeidsgiver. Det kan også ligge en frykt for at man risikerer enten å bli mistenkt ved et eventuelt svinn fra arbeidsplassen, eller å så tvil om egen evne til å utføre jobben sin, skriver Sjøvoll.

Andre terskel: Ta fra et overskudd /medisin som ikke skal brukes

Bruken av medikamenter starter enten med en resept fra lege, eller at man tilfeldig får kjennskap til virkningen av et legemiddel. Informantene Sjøvoll har snakket med og som får piller av fastlege, oppstår det først problemer når de trenger mer enn det legen er villig til å skrive ut, eller når legen setter ned foten og ikke vil skrive ut noe mer.

– Hvis du da har gått på medisiner lenge, og har utviklet en avhengighet, kan veien være kort til «å stjele fra lasset», skriver Sjøvoll.

Det samme gjelder for dem som gjennom smertelindring liker hvordan kroppen reagerer på sterke smertestillende, og der behovet for samme type virkning oppstår i en tøff fase i livet.

Tredje terskel: Stjele fra medisinrommet/signere ut legemidler med egen signatur

 Ikke alle informantene i Sjøvolls rapport har trådt over alle tersklene. Mange hoppet over andre terskel, og startet med å stjele direkte fra medisinrommet eller signere ut til seg selv.

– I motsetning til forrige terskel kan ikke denne terskelen forstås som en gråsone mellom legitimt og illegitimt. Når informantene trår over denne terskelen er det med viten om at de gjør noe ulovlig, skriver hun.

Den kunnskapen fører til et større moralsk ubehag, og er vanskeligere å rettferdiggjøre.

Fjerde terskel: Forfalske signaturer/resepter

Tre av informantene har enten forfalsket kollegers signaturer når de stjal medikamenter fra arbeidsplassen, eller forfalsket resepter for å hente ut medikamenter fra apoteket.

– Her er tilleggsfaktoren at det man gjør kan få konsekvenser for andre, og ikke bare en selv, samt at man gjør seg skyldig i dokumentforfalskning når man forfalsker resepter, skriver Sjøvoll.

Ingvild er en av de tre informantene som trår over denne terskelen, og hennes reseptforfalskning fører til at hun blir dømt for dokumentforfalskning.

Femte terskel: Stjele fra pasienter

Ingen av Sjøvolls informanter har stålet medisiner fra pasientene.

– Den mest alvorlige terskelen man kan overskride, er å la medikamentbruken gå utover pasienter. Her går det en absolutt etisk og moralsk grense, som ingen av informantene forteller at de har brutt. Slik jeg forstår det, mener de at en slik atferd ikke kan rettferdiggjøres på noen måte:

Jeg frarøvet aldri smertelindring fra pasienter, det gjorde jeg ikke. Det er det eneste redelige jeg har gjort i dette her, skulle en pasient få smertestillende så ga ikke jeg den
pasienten saltvann. Pasienten fikk sin dose. (Ane)

– Slik jeg tolker utsagnene over, så er den store forskjellen mellom denne terskelen og de øvrige tersklene at det her vil være snakk om at bruken av medikamenter faktisk krever et offer. Om du forfalsker resepter eller kollegers signaturer får handlingen din potensielt konsekvenser for andre enn deg selv, men det kan ikke ses på som et offer på lik linje med om du tar medikamenter fra pasienter. Stjeler du fra en pasient rammer handlingen din en person som er syk og trenger medisiner. Handlingen din forårsaker i så måte både stor skade og rammer en svak part, noe som gjør terskelen så høy at det blir vanskelig å forsvare å trå over den, skriver Sjøvoll.

Tyven, tyven …

Det er helt ubeskrivelig å bli tatt. Altså ubeskrivelig vondt. Og det tror jeg ikke bare er for meg, det tror jeg det er for mange. Å ha et formelt konfrontasjonsmøte rett etter at noe slik at skjedd, det er veldig brutalt. Det er det.

Anes historie er et eksempel på at veien er kort fra uønsket atferd til uønsket person.

– Slik jeg forstår det, motsetter ikke Ane, i likhet med Randi, seg straff eller at det hun har gjort meldes til politiet. Hun forteller faktisk at hun opplever politiet som «de største
medmenneskene i denne prosessen», og at de etter avhøret til og med gir henne en klem og sier at de kommer til å tenke på henne, ifølge Sjøvoll.

Informantene i rapporten sitter med en stor skamfølelse i etterkant av det som har skjedd. De føler seg alene og selvforakten øker etter at de blir tatt. Fortellingene om hvordan arbeidsgiver håndterte situasjonen har vært det viktigste for informantene å snakke om, ifølge Sjøvoll.

– Det handler, slik jeg forstår det, om at måten de har blitt møtt på har vært avgjørende for hvor de står i dag. Kontrasten er stor mellom å bli behandlet som en person som trenger hjelp og å bli behandlet som en kriminell som fortjener straff, og får konsekvenser for hvordan de selv tenker om, og håndterer, det de har gjort, skriver Sjøvoll.

Hva gjorde de, og hvilke konsekvenser fikk det?