Vi sykepleiere blir ikke hørt

Vi har leger i alle forskjellige spesialiteter, nye, erfarne og spesialiserte sykepleiere, fysioterapeuter, psykologer, ergoterapeuter, ambulansearbeidere. Listen er lang med gode mennesker som har tatt et valg i livet om å jobbe for å hjelpe andre. De har engasjement og ikke minst omsorgsevne, og de tar seg daglig av andre mennesker i livets krise.

De takler det emosjonelle aspektet ved å være så nær mennesker de ikke kjenner. Og de gjør det med stolthet og æresfølelse over å få være den som får lov til å være der for dem som trenger det. Jeg er en av dem og har de siste fire årene jobbet med barn som ankommer sykehus.

Veldig givende

Mange har spurt meg: «Hvordan klarer du å jobbe med barn? Er ikke det tungt og vanskelig?». Nei, jeg synes det er veldig givende. Jeg føler meg heldig som får være der for dem og deres foreldre når de trenger det som mest. Jeg har stolthet i arbeidet og i mitt yrke, jeg elsker å være sykepleier.

Noe skurrer

Men det er noe som skurrer: Ledelsen og politikken i dette landet, der folk i lederposisjoner og i regjeringen mener de kan ta gode avgjørelser om hvordan vårt daglige arbeid skal gjøres best mulig. De vet ikke engang en brøkdel om hvordan det er å være oss. Og la oss for all del snakke om elefanten i rommet her: Penger!

For tilsynelatende handler alt om penger. Men jo nærmere du kommer «oss på gulvet», forstår du at dette handler om mennesker og menneskeverd. Det handler om å kunne yte forsvarlig helsehjelp og ha god samvittighet når du går hjem fra jobb. Det handler om å ha nok kompetente folk på jobb og ikke innskrenke bemanningen. Det handler om å ha gode lokaler som egner seg for den jobben vi gjør, og det handler om omsorg.

Ulik kompetanse

Nå er det nylig tatt en avgjørelse om å flytte barnemottaket opp til sengepostavdeling i fjerde etasje på Ahus. Det vil medføre endring i personalet, da det er flere som slutter og nye som må læres opp. Her skal vi jobbe på tvers av avdelinger fordi det blir sagt til oss at «dere jobber jo grunnleggende med det samme, dere gjør de samme observasjonene på sengepost som i mottak, og dere har de samme verdiene».

Står om sekunder

Det er ikke godt nok! Det blir som å si til en sykepleier som jobber på voksen sengepost på lungeavdeling at hun like gjerne kan ta en vakt i akuttmottaket eller ved hjerteavdelingen. For de er jo alle voksne, så dermed er det jo grunnleggende likt.

For oss som jobber i mottaket for barn, er ikke dette forsvarlig. Når det virkelig haster, står det om sekunder. Med en heis mellom det «nye» barnemottaket og akuttmottaket, røntgen og CT kan veien bli for lang.

Barnemottaket har fungert og fungerer suverent slik det står akkurat nå, med de lokalene og det personalet vi har. Vi har mye kompetanse, godt kollegialt samarbeid og en høy yrkesstolthet. Men vi føler også at vi ikke blir sett når det gjøres slike endringer, og det er derfor vi nå må rope ut. Hør oss!