Den poetiske kjerne

Festspillene i Bergen i Håkonshallen i begynnelsen av 1970-årene. Jeg er en søkende ung mann.

På scenen er den sekstiårige Jan Magnus Bruheim og den ni år yngre Harald Sverdrup. To norske, men i uttrykket svært forskjellige, poeter. Den innesluttete og alvorlige Bruheim opp mot den livsbejaende Sverdrup. Der Bruheim representerer skog, jord og alvor forbinder jeg Sverdrup med sommersol, kvinner, vin og sang. På scenen er også Adrian Henri. En engelsk poet med røtter i Liverpool og medlem av popgruppen The Liverpool Scene. Sammen med de to andre representerer han noe av bredden i poesien. Jeg nyter det der jeg sitter. «Love is you and love is me. Love is a prison and love is free», deklamerer han fra scenen.

Jeg har forberedt meg, og har med meg lyrikkboken Bemann barrikadene – fienden har sluppet løs sin pyjamas, en diktsamling fra Bokklubben med oversatte dikt fra den nye pop- og beatlyrikken. Adrian Henri og Leonard Cohen er representert i utvalget. Adrian Henri skriver sin hilsen i boken. Bokens verdi stiger for meg. Her er det dikt inspirert av Østens poesi og Zenbuddhisme. Enkle og korte vers der alt overflødig er tatt bort.

Jeg inspireres til å skrive selv og finne min egen poetiske nerve – den som de fleste av oss har om vi tar oss tid til å kjenne etter. For å si det med Adrian Henri: «»If you think you can do it and you want to do it – then do it».

Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 6/2014.