Psykotisk i lufta

August 2005: Charterflyet fra Mallorca er stappfullt og i ferd med å ta av. En flyvertinne virker oppgitt. «Nå synes jeg du stiller mange rare spørsmål», sier hun til passasjeren bak meg. 

Jeg er ikke spesielt glad i å fly selv og snur meg for å se hva som skjer. Øynene jeg stirrer inn i er to tinntallerkener – store og runde. Har han fått panikk? Jeg sier at han kan holde meg i hånda om han er redd, men brått innser jeg det: Mannen har ikke flyskrekk. Han er psykotisk. 
Han vet ikke hvor han er eller hvor han er på vei. Fabler om at han skal en svipptur til Hawaii for å kjøpe is, og så rett tilbake. Han har filttøfler på beina. Ingen håndbagasje. Kun pass, sigaretter og – av alle ting – en lighter i lommene. 

Jeg får tatt fra ham røykesakene. Det er utrolig at han har sluppet gjennom sikkerhetskontrollen.

Ikke trygt å fly

Jeg sier til kabinpersonalet at vi må avbryte takeoff. At det ikke er trygt å fly med denne mannen om bord. Men flyet er alt i fart på rullebanen, og jeg får beskjed om at det ikke er mulig å stanse.

Jeg sier: «Greit, jeg skal ta ansvar for ham, men da gjør vi det på mine premisser.»

Vi får rokert om på noen passasjerer. Mannen min og våre to barn blir sendt lenger frem i flyet. Jeg og pasienten sitter ytterst på hver vår rad med midtgangen imellom oss, mens begge nå har to voksne menn sittende innenfor. Det gir en viss fysisk trygghet, dersom han skulle bli utagerende.

Absurd

Situasjonen blir nærmest absurd når mannen innenfor meg etter en stund trekker frem sitt eget pillebrett og spør om det er noe der vi kan bruke. Jeg husker jeg tenkte: «Har jeg én på hver side nå?» Heldigvis var den andre mannen helt stabil.

Det viser seg at mannen med psykose har vært på en toukers ferie uten medisinene sine og drukket alkohol under oppholdet. Vi får gitt ham noe å spise, og jeg ber flyvertinnene gi ham alt han ber om utenom alkohol, sigaretter og lighter.

Jeg ber også om at han blir møtt med ambulanse heller enn politi på Gardermoen, for at han ikke skal oppleve situasjonen unødig dramatisk, men akkurat det får de ikke til. Politiet står og venter når vi lander, og først da blir de øvrige passasjerene oppmerksomme på situasjonen. Vi geleider mannen av, og han blir tatt med til et psykiatrisk akuttmottak.

Skjer ofte

Jeg opplever faktisk slike situasjoner, der jeg må trå til som sykepleier, stadig vekk. Gjerne på reiser, og vi reiser ofte.
På tidligere flyvninger har jeg bidratt ved både hjerte- og lungeproblematikk, og for kort tid siden ble det etterlyst helsepersonell over høyttaleranlegget på ferga mellom Sandefjord og Strømstad. En jente hadde fått en allergisk reaksjon, og det var fare for anafylaktisk sjokk.Jeg har også bidratt ved blant annet epileptiske anfall, føling og diverse skader.

Jeg tenker at disse episodene gir meg mer erfaring. Det er en positiv følelse å kunne hjelpe, og i og med at jeg jobber med utdanning og ikke klinisk, er det godt å kjenne at fagkunnskapen sitter.

Selv om jeg ikke har jobbet innen psykiatri, var det helt klart sykepleierbakgrunnen som gjorde meg trygg på også å ta ansvar for den psykotiske mannen på flyet.

Det sitter i ryggmargen. Sykepleieryrket er så dypt forankret i kroppen at det kjennes direkte unaturlig å la være å hjelpe til når det er behov.