Trenger nytt perspektiv i dagens sykehjem

Både skolehelsetjenesten, psykisk helse, rus og ulike utdanninger er sterkt opptatt av den helsefremmende tilnærmingen. Hvilken plass har dette i dagens sykehjem og korttidsplasser?

Har ansatte i dagens sykehjem og korttidsplasser tid, anledning og tilstrekkelige forutsetninger for å jobbe helsefremmende? Slikt arbeid krever tid, kunnskap og metodikk. Hvordan gjør man det? Hvordan forstås helsefremming? Hvilken innsikt har ansatte i dag, og hvilken kunnskap trengs? Har ansatte tilgang til relevante metoder? Hvordan planlegge, utvikle og implementere helsefremmende sykehjem og korttidsplasser? Er det mulig å lage et miljø i de ulike avdelingene som støtter opp om nødvendige atferdsendringer hos brukere/­beboere som samarbeider med dem til daglig?

I dag er det tydelige nasjonale føringer om at nye aktører skal inn i tjenesteproduksjonen i helse- og omsorgstjenestene. Hvordan utfordres det tradisjonelle faglige skjønnet når brukere, pårørende og frivillige skal være samarbeidspartnere? I de nasjonale mål og prioriteringer på helse- og omsorgsområdet for 2015 ber Helsedirektoratet kommunene om å etablere rutiner for samarbeid med brukere, pårørende og frivillige. Kan slike rutiner utvikles og iverksettes? Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet legger stor vekt på ­mobilisering av frivillige. Økt integrering av pårørende og frivillige krever ny innsikt, gode rutiner, kreative løsninger, klokskap, sunn fornuft og dømmekraft.

Det foreligger lite forskning om helsefremming i sykepleie i norsk sammenheng. Når dette beskrives, tas det ofte utgangspunkt i sykdom og problemer. Helsefremming skjer tilfeldig og er avhengig av om sykepleieren har tid, ifølge Åse Gammersvik og Torill Larsen i boken Helsefremmende sykepleie.

Ide og kunnskapsfelt

Helsefremmende arbeid forutsetter at ansatte har relevant kunnskap om helsefremming og innsikt i arbeidsmetoder til å endre helseatferd. Arbeidet skjer ut fra salutogenese, som er læren om hva som gir god helse. Mestringsressurser er et sentralt element. Læren ble utviklet av Aaron Antonovsky (1923–1994) som en motsats til patologien som vektlegger årsaker til sykdom.

Et annet element er at helse defineres og forstås som et kontinuum hvor ytterpunktene er «utmerket helse/total helse» og «dårlig helse/uhelse». Målet er å bevege mot økt helse og velvære. Antonovsky så på helse mer som en prosess enn en tilstand. Patogenesen ser på mennesket som sykt eller frisk. Salutogenesen ser på mennesket i et historisk og kulturelt perspektiv. Menneskets livshistorie og erfaringer er svært sentralt. Antonovsky vektlegger de positive sidene av helse og faktorer som kan skape bevegelse mot en komplett og tilfredsstillende helsesituasjon.

Tre nivåer

Arbeidet må gjøres både på individ-, gruppe- og organisasjonsnivå. Mestringsressurser må identifisere og utvikles på hvert nivå. Mestring er opplevelse av å ha kontroll over eget liv og ressurser til å møte de utfordringer som arbeids- og hverdagslivet gir.

På individnivå er ansattes oppgave å få beboerne til å endre helseatferd. De bør inviteres til en utviklings- og læringsprosess hvor de kan få innsikt i kunnskap og helsefremmende arbeidsformer slik at de kan takle det som skjer i eget liv og leve det livet de ønsker å leve. Mulighetsrom må identifiseres. Nære relasjoner og frivillige involveres.

Forskning viser at menneskers valg og atferd kan påvirkes gjennom enkle virkemidler, såkalte «nudges» eller «dult», beskrevet av Richard H. Thaler og Cass R. Sunstein i 1998. Hensikten er å påvirke folk. Gjøre det lettere­ å velge. Virkemidlene innbyr til endring. Små gjennomtenkte grep kan ha stor effekt. Nudging eller dult er når en gir folk et dytt, et puff i riktig retning når vedkommende skal ta et valg som påvirker helse, økonomi eller miljø. Det handler om å legge forholdene til rette for at folk handler mer fornuftig. Det er viktig å dulte i riktig retning uten at noen valgmuligheter fjernes eller forbud innføres. Menneskets frihet må bevares. Det er også viktig at den som dulter er opptatt av den andre parts helse og at den som dultes, er mottakelig for slik påvirkning.

Et nøkkelbegrep i salutogenesen er opplevelse av sammenheng. Begrepet knytter seg til hvordan personer og grupper erfarer og forstår verden som begripelig, håndterbar og meningsfull. Det skjer gjennom hverdagshendelser og situasjoner på sykehjemmet, korttidsavdelingene, i eget hjem eller i mer lokale virksomheter.

Det begripelige handler om at vi har mulighetene til å vurdere å bedømme virkeligheten på en relevant og adekvat måte.

Når hverdagslivet er håndterbart, har man tilstrekkelig mestringsressurser til rådighet. Utfordringen er om de er tilstrekkelige til at man klarer å forholde seg til krav en stilles overfor eller selv definerer.

Meningsfullhet er motivasjonskomponenten som skaper forutsetninger for handling. Opplever vi at det vi gjør ikke har noen mening, blir vi mindre interessert i å begripe og lære og dermed også mindre motivert til å håndtere dagens utfordringer.

Organisasjonsnivå kan være både på teamnivå, avdelingsnivå eller på institusjonsnivå. 

Verdier som gir brukerne, ansatte og ledere ansvar, delaktighet, mestring og kontroll over egne situasjoner, må utformes og settes ut i livet.

Det må etableres miljøer og sammenhenger hvor beboerne kan få støtte og motivasjon til å gjennomføre ønskede atferdsendringer.

Det bør også være mulig å utvikle seg personlig og faglig på arbeidsplassen. Avdelingen ledes av personer som er opptatt av å skape atferdsendringer og oppnå avtalte gevinster. Faktorer som korte beslutningsveier, tydelige retningslinjer og balanse mellom krav og ressurser er noen viktige forutsetninger for at ansatte skal fungere optimalt og for at arbeidsplassen skal være helsefremmende.

Erfaringene viser hvor viktig det er å se på korttidsplasser som en integrert del av pasientforløpene. Her må leddene før og etter korttidsplasser også vurderes både i forhold til kvalitet, struktur og samhandling. Dette kommer frem i en modellrapport fra Knutepunktet Sørlandet.

Relevans

Pleie- og omsorgstjenestene vil i årene som kommer få en økning i antall eldre med påfølgende økt behov for pleie- og omsorgstjenester. Nye oppgaver som kommunen har fått ansvaret for, endrer utskrivningspraksis, ifølge Helsedirektoratet. En viktig motor i arbeidet med å ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehus og de som bor hjemme, er korttidsavdelinger. En korttidsavdeling er et viktig ledd (en brobygger) i verdikjeden/pasientforløpet for et helhetlig eldretilbud, ifølge regjeringens plan for omsorgsfeltet. Et overordnet mål er at brukerne, gjennom å styrke sin fysiske, psykiske og sosiale funksjon, skal komme tilbake til eget hjem og mestre hverdagens aktiviteter.

Etter innføringen av samhandlingsreformen har både antall korttidsplasser samt mottakere av tilbudet økt betydelig. Økningen har særlig vært sterk blant eldre mottakere, og for korttidsopphold for utredning og behandling, ifølge Helsedirektoratet. Det er et økende press på korttidsavdelingene med flere ressurskrevende brukere, og ofte kommer de direkte fra sykehus til en korttidsplass, noe som krever god fagdekning og faglig oppdatering ved avdelingen.

Strategi

Jeg etterlyser en dokumentasjon av hvilken plass det helsefremmende perspektiv har i dagens sykehjem/korttidsplasser. På den bakgrunn, og ut fra de perspektiver jeg her har antydet, bør det utvikles og etableres mekanismer, ­mønstre og egenskaper som kan skape faktiske forandringer og operative kriterier for helsefremmende sykehjem/korttidsplasser.

Jeg ønsker også å få etablert et nasjonalt nettverk av helsefremmende sykehjem og korttidsplasser. Hvem ønsker å være med på en slik reise?