Nyheter
Publisert
Sjelesørger uten gudstro
Som den eneste i landet har prestetjenesten ved St. Olavs Hospital ansatt en ikke-troende sykepleier. «Samtalepartner» er den nye tittelen til Cathrine Bang Hellum.
Trondheim: – Om jeg kan be sammen med
pasienten?
Sykepleieren og humanisten Cathrine Bang Hellum stopper et øyeblikk mens hun leter etter de riktige ordene.
Hun kaster et langt blikk ut av de store vinduene i
1902-bygningen ved St. Olavs Hospital i Trondheim. For et århundre
siden var det operasjonsstue, nå har prestetjenesten lunsjrom
her.
For prestekollegene rundt lunsjbordet er bønn av og til en
viktig del av jobben i møte med pasientene. Men skal hun, som ikke
tror at det finnes noen gud, be hvis pasienten ønsker
det?
Låner bort stemmen
– Hvis jeg er hos en pasient og pasienten ber om at jeg som en
ikke-religiøs samtalepartner skal lese en tekst eller bønn, for
eksempel Fader Vår, så kan jeg gjøre det.Dette handler om pasientens tro og behov, og ikke mine. – Du kan på en måte si at jeg låner bort stemmen min til
pasientens bønn, sier hun. Men å be en såkalt fri bønn ville hun ikke gjort. Bønn eller ikke bønn er bare ett av flere spørsmål som har
blitt grundig diskutert hos prestetjenesten det siste halve året.
Mange veier har blitt gått opp etter at sykehusprestetjenesten i
høst ansatte en medarbeider uten et religiøst livssyn. Foreløpig i
et årsvikariat. – Jeg må kunne gå inn i samtaler med både troende og
ikke-troende, sier Bang Hellum.Flere henvendelser
– Ofte møter pleiepersonalet en skepsis hos pasienter og
pårørende når de foreslår samtale med sykehusprest, sier hovedprest
Øyvind Taraldset Sørensen. Han er den som ansatte Cathrine Bang Hellum. – Det er ikke så ofte at det aktivt etterspørres en
ikke-religiøs person, men det skjer også, sier han. – Er etterspørselen etter en ikke-religiøs samtalepartner
økende? – Vi har ikke noe statistikk som understøtter at behovet er
økende. Det de har tall på, er at antallet henvendelser til
prestetjenesten er økende. – Og erfaringsmessig er det alltid noen som spesielt etterspør
ikke-religiøse samtalepartnere, sier Sørensen.Vil ha navneskifte
Ved sykehuset er prestetjenesten tilgjengelig for pasientene
hele døgnet. Prestetjenesten har også ansatt en muslim i en
30-prosentstilling. Den stillingen er definert som kulturkonsulent,
og inngår ikke i vaktordningen. Bang Hellum, derimot, deltar i
vaktordningen. – Hvordan reagerer pasientene når det kommer en person som ikke
er prest, og ikke engang har en gudstro, fra
prestetjenesten? – I møte med pasientene er jeg veldig tydelig på hvem jeg er
og at jeg ikke har en gudstro. Noen har spesifikt bedt om å få
snakke med meg, nettopp fordi jeg ikke er prest. – Hva om det er en hastetilkalling på kveld eller natt, hvor en
pasient ønsker å snakke med en prest, og møter en
samtalepartner? – I slike tilfeller må jeg gjøre en vurdering, og så eventuelt
kontakte en av de andre i prestekollegiet, sier hun. – Bør tjenesten skifte navn? – Ja. Hvis prestetjenesten skal betjene alle tro- og
livssynstjenester i sykehuset, bør nok navnet reflektere dette
bedre enn i dag, mener Bang Hellum.Overgang
Cathrine Bang Hellum har permisjon fra jobben ved
akuttmottaket. Tidligere har hun jobbet på nyfødtintensiv og med
slagpasienter. Hun innrømmer at hun lurte litt på hvordan det ville bli å
måtte forholde seg til bare prester som kolleger. Etter et halvt år
i avdelingen konkluderer hun med at det er høyt under taket. Takhøyden kan komme godt med, for prestetjenesten kan se svært
annerledes ut om noen år.Sykehusets ansvar?
Nyansettelse av ikke-prester er nemlig i tråd med
anbefalingene i
«Det livssynsåpne samfunn», en NOU som kom i
2013. NOU-en diskuterer blant annet prestetjenestens rolle i
sykehusene. «Målet må være å få etablert en tros- og livssynstjeneste som
består av medarbeidere med forskjellig religiøs og livssynsmessig
bakgrunn, som samarbeider om tros- og livssynsbetjeningen,
inkludert samtaletilbudet,» heter det i utredningen. Prestene bør skiftes ut etter hvert som de slutter i
stillingene, mener utvalget. I en overgangsfase bør ekstra midler
tilføres for å rekruttere medarbeidere fra et bredere miljø enn det
prestene representerer. Det var uenighet i utvalget om tro- og livssynstjenester
egentlig er sykehusets oppgave.
Flertallet i utredningen mener at det er helseforetakenes
ansvar å sørge for et tilbud for tro og livssyn ved sykehusene. Et
mindretall mener imidlertid at det er tros- og livssynssamfunnene
selv som må sørge for at pasienter som er innlagt på sykehus får
dekket religiøse og eksistensielle behov.
Dette tror vi
I 2012 oppga 14 prosent til SSB at de ikke var medlem i noen
tros- eller livssynsforening. I 1994 var andelen 8 prosent.
75 prosent av de spurte oppga at de var medlem av Den norske
kirke, mens tilsvarende tall i 1994 var 85 prosent.
9 prosent oppga i 2012 at de var medlem i en annen tros- eller
livssynsforening enn Den norske kirke. I 1994 oppga 6 prosent det
samme.
Irrelevant livssyn
– Jeg mener det er sykehuset som skal ivareta de åndelige og
eksistensielle behovene hos pasienter som har behov for det. Hva vi
som er ansatt i prestetjenesten selv tror på, er ikke det viktige,
sier Sørensen. – Vår jobb er å møte pasientene i deres tro og deres livssyn.
Hva ønsker pasienten selv å snakke om? Det er der fokuset skal
ligge, sier han. Bang Hellum er enig: – Mitt livssyn er egentlig irrelevant. Men siden jeg kommer
fra det som heter prestetjenesten, er det viktig å presisere at jeg
ikke har en gudstro, sier hun.
Relasjoner og livshistorie
Det siste halvåret har de forsøkt å tematisere hva
henvendelsene til prestetjenesten dreier seg om. Bang Hellum blar frem og tilbake i en perm og forteller: – Relasjon og tap, livshistorie, fremtid, identitet og tro,
ritualer, kristne ritualer, ivaretakelse og psykososiale spørsmål
er kategoriene vi har kommet frem til. – For mange blir det viktig å si farvel til de nærmeste på en
god måte. Relasjoner er viktige. Og mange har et behov for å
fortelle sin livshistorie når de vet at det går mot slutten, sier
Bang Hellum.
Flertallet i utredningen mener at det er helseforetakenes ansvar å sørge for et tilbud for tro og livssyn ved sykehusene. Et mindretall mener imidlertid at det er tros- og livssynssamfunnene selv som må sørge for at pasienter som er innlagt på sykehus får dekket religiøse og eksistensielle behov.
Dette tror vi
I 2012 oppga 14 prosent til SSB at de ikke var medlem i noen
tros- eller livssynsforening. I 1994 var andelen 8 prosent.
75 prosent av de spurte oppga at de var medlem av Den norske
kirke, mens tilsvarende tall i 1994 var 85 prosent.
9 prosent oppga i 2012 at de var medlem i en annen tros- eller
livssynsforening enn Den norske kirke. I 1994 oppga 6 prosent det
samme.
Irrelevant livssyn
– Jeg mener det er sykehuset som skal ivareta de åndelige og
eksistensielle behovene hos pasienter som har behov for det. Hva vi
som er ansatt i prestetjenesten selv tror på, er ikke det viktige,
sier Sørensen.
– Vår jobb er å møte pasientene i deres tro og deres livssyn.
Hva ønsker pasienten selv å snakke om? Det er der fokuset skal
ligge, sier han.
Bang Hellum er enig:
– Mitt livssyn er egentlig irrelevant. Men siden jeg kommer
fra det som heter prestetjenesten, er det viktig å presisere at jeg
ikke har en gudstro, sier hun.
Relasjoner og livshistorie
Det siste halvåret har de forsøkt å tematisere hva
henvendelsene til prestetjenesten dreier seg om. Bang Hellum blar frem og tilbake i en perm og forteller: – Relasjon og tap, livshistorie, fremtid, identitet og tro,
ritualer, kristne ritualer, ivaretakelse og psykososiale spørsmål
er kategoriene vi har kommet frem til. – For mange blir det viktig å si farvel til de nærmeste på en
god måte. Relasjoner er viktige. Og mange har et behov for å
fortelle sin livshistorie når de vet at det går mot slutten, sier
Bang Hellum.
Ikke misjonere
– Mange er i sårbare situasjoner, sier Sørensen.
Noen av dem prestetjenesten møter er svært syke, noen vet at
de snart skal dø. Et mål er at når de kommer fra prestetjenesten,
skal de alltid være invitert. De skal lytte, ikke
evangelisere.
– Det vil ofte være viktig å bekrefte den andres tro og håp.
Men det er en dødssynd om vi misjonerer overfor pasientene, sier
Sørensen.
– Tilsvarende vil det være min «dødssynd» å si til en pasient
at det ikke finnes noen Gud, sier Bang Hellum.
Minnesamvær
Som sykepleier er hun godt kjent med døden, som kan komme
brått eller ventet. Hun har møtt mange pårørende, og er vant til å
komme tett inn på livene til folk.
I den nye jobben er hun også med på undervisning og
refleksjonsgrupper for personalet på sykehuset. For å øke sin egen
kompetanse tar hun nå videreutdanning i rådgivningsvitenskap.
– Er det noe du ikke kan gjøre i jobben som
samtalepartner?
– Ritualer som dåp, bryllup, begravelser og nattverd må man
være vigslet for å kunne gjøre. Men jeg kan fint ta meg av
minnesamvær eller være til stede når et menneske dør.
Sykepleier
Bakgrunnen som sykepleier kan være en døråpner, mener Cathrine
Bang Hellum.
De fleste avdelingene er hun kjent med, og hun vet hvordan
hverdagen og døgnrytmene er for pasientene.
– Samtidig kan sykepleierbakgrunnen være forstyrrende, sier
hun.
I jobben som samtalepartner er det ikke lenger hennes ansvar å
følge med på oksygenmetning eller om urinposen er tømt.
– Når jeg kommer inn på et pasientrom, må jeg sortere ut
sykepleieroppgavene. Jeg skal være til stede på en annen måte, sier
hun, og understreker:
– Eksistensielle behov er for noen pasienter like viktig å få
dekket som det å skifte kateter.
– Ikke erstatt prestene!
– Vi er ikke for at prester i prestetjenesten ved sykehus erstattes av andre profesjoner.
Det sier
Martin Enstad (bildet), leder for Presteforeningen.
Han ønsker ikke å kommentere ansettelsen ved St. Olavs Hospital som
enkeltsak. Men på generelt grunnlag sier han:
– Dersom tilbudet fra prestetjenesten skal utvides med andre
livssynstilbud, må det også nye midler inn.
Enstad påpeker at en prest har 6 til 7 års grunnutdanning. For
å bli sykehusprest må man ha relevant videreutdanning, og mange har
spesialistkompetanse.
– Sykehusprestene har spisskompetanse på samtaler om
eksistensielle temaer, å møte mennesker i sorg og krise, etikk,
veiledning og ritualisering, sier han.
Enstad mener at hvis prestetjenesten skal utvides med nye
yrkesgrupper, må det stilles de samme kompetansekrav til disse som
til sykehusprestene.
– Prestekompetansen kan ikke erstattes av en 3-årig utdanning,
sier han.
– Bør sykehuset ha et tilbud innen alle trosretninger og
livssyn, eller er dette noe trossamfunnene selv bør sørge for?
– Majoriteten av befolkningen i Norge er medlem av Den norske
kirke eller andre kristne trossamfunn. Hvor realistisk er det at en
sykehustjeneste skal dekke alle trosretninger og livssyn? spør han
og fortsetter:
– Jeg tror at i mange tilfeller er sykehuspresten den mest
kompetente til å finne alternative samtalepartnere dersom pasienten
ikke ønsker å snakke med en prest. Sykehuspresten skal ikke
misjonere, det er en del av profesjonaliteten.
– Frykter du at prestetjenesten ved sykehusene etter hvert vil
forsvinne?
– Nei, det hadde i tilfelle vært
en kraftig forringelse av helsevesenets tilbud. Min opplevelse er
at prestens kompetanse er ønsket, og er ansett som et viktig bidrag
inn i tverrfagligheten på et sykehus, sier Enstad.
Fakta
Hva tror vi?
Annonse
Annonse
0 Kommentarer