Tar du det personlig?

Den handler ikke om min eller noen andres personlighet, men om jeg tar det andre sier personlig eller ikke.

Tidligere har jeg ikke merket det engang… at jeg har tatt utrolig mye personlig, som slett ikke handlet om meg i det hele tatt. Jeg har alltid forbundet det å ta ting personlig med det å være nærtakende, svak, sårbar, urettmessig streng mot andre og så videre…

En klok mann fortalte meg at det handler om å bruke sine egne tanker til å gi en eller annen verdi eller mening til det den andre sier. Det er jo egentlig noe helt annet enn å være nærtakende. Det handler jo rett å slett om å misforstå og å gjøre om det den andre sier!! 

Å lytte via sine tanker

Jeg innså at jeg har tatt utrolig mye personlig opp gjennom årene! Jeg har vært min porsjon snurt, fornærmet, indignert og såret – mest sannsynlig helt uten grunn eller hensikt fra den andre! Du dyre, så mange kommunikasjonskrasj som har kommet fra denne måten å lytte på.

Jeg har sakte men sikkert begynt å lytte til det andre sier på en annen måte etter dette. Når jeg klarer å lytte til det andre faktisk sier, uten å tillegge det noen mening eller betydning ut ifra mine egne tanker, blir det så utrolig mye lettere å ta imot. 

Jeg har ikke lenger noe behov for å forsvare meg eller argumentere for eller imot, men bare rett og slett å ta imot det den andre sier og så kjenne etter om dette resonnerer i meg.

Det er dette jeg mener med personlighetstesten! Jeg tester om jeg reagerer og responderer på det den andre sier eller på det jeg tenker om det den ander sier! En enkel test som gjør utrolig stor forskjell!

Å lytte dypt

La meg ta et eksempel: en venninne forteller meg at jeg ikke har vært særlig flink til å stille opp på det hun har foreslått i det siste. At jeg sjelden har hatt tid til henne den siste tiden, og at hun er lei seg for dette.

Her kunne jeg før i tiden blitt kjempelei meg eller såret eller irritert fordi hun sa at jeg var en dårlig venninne, at jeg prioriterte andre ting foran henne, at jeg ikke bryr meg nok, at jeg er et dårlig menneske, at jeg kommer til å miste henne fordi hun blir lei av å vente på at jeg har tid, at hun er skuffet og det er min feil, at det er min feil at hun har det kjipt. 

Oi… så masse vondt å kjenne på! Og det meste av det har jeg fabrikkert helt selv i mitt eget hode! Her kunne jeg lett kommet med unnskyldninger og argumenter tilbake! Som at jeg har hatt det utrolig hektisk og hatt nok å tenke på selv den siste tiden, at jeg faktisk ikke har ansvar for å stille opp hele tiden, noen ganger klarer jeg bare ikke å fylle alle krav som alle andre stiller til meg, jeg prøver faktisk så godt jeg bare kan, men noen ganger strekker jeg bare ikke til! Jeg fortjener ikke å miste henne selv om jeg er opptatt en periode, jeg er en god venninne, for farsken!!

Alt dette kunne gjort henne enda mer lei seg og frustrert! Her har hun prøvd å komme med en tilbakemelding og et behov for å bli forstått og sett, og så har jeg ikke hørt i det hele tatt hva hun har sagt… jeg har bare duret i vei med mine ting, og gitt henne skyldfølelse for å ha gjort meg opprørt med det hun fortalte meg!

Dette er selve kroneksemplet på kommunikasjonssvikt, og når jeg ser på mitt liv i retrospekt har jeg havnet i denne fellen veldig mange ganger, på begge sider! Dersom jeg derimot kunne hørt hva hun sa… at hun savner meg, at hun er lei seg for at vi ikke har hatt så mye tid sammen, at hun har lyst til å tilbringe mer tid sammen med meg!

Bare en ren tilbakemelding

Ingen beskyldninger, ingen kritikk, ingen krise, bare en ren tilbakemelding som jeg kan ta imot og kjenne på om det resonnerer i meg.

Da så… Joda, jeg kjenner at det er riktig! Jeg HAR hatt lite tid til henne den siste tiden, jeg har prioritert andre ting som jeg mener har hastet mer for meg, jeg savner henne også og har prøvd å strekke meg langt for å få det til men jeg har ikke fått det til.

DA kan jeg si til henne at jeg skjønner at hun føler det sånn, at jeg beklager og forstår at hun er lei seg, at jeg savner henne også, og at det skal bli bedre tider. At jeg ikke bryr meg mindre om henne, men jeg har bare ikke fått tida til å strekke til, akkurat nå en stund.

Da har jeg hørt hva hun har sagt, tatt imot det og respondert – uten å ta det personlig! Og det blir en helt annen samtale enn det kunne blitt.

Et steg mot større trygghet

Når jeg klarer å ikke ta ting andre sier så personlig, har jeg mye større rom for hva jeg kan ta imot av tilbakemeldinger. Dette igjen fører til at jeg ikke trenger å gå rundt og være redd for at noen skal ha noe å utsette på meg, jeg klarer å ta imot det om det kommer. 

… fordi, som med alt annet her i livet: This too shall pass!

(Innlegget er også publisert på Helselosen.no)