Nysgjerrig professor

Å være professor med delt stilling mellom klinikk og høyskole er noe av det jeg virkelig liker med jobben­ min. Da får jeg kombinert det å drive under­visning av morgendagens helsepersonell med det å jobbe ute i klinikken og finne ut hvor skoen trykker for pasienter og pårørende.

Jeg mener bestemt at vi trenger forskning som er nær klinisk praksis. Det er da vi kan stille viktige forskningsspørsmål som kan gi kunnskap nettopp for at pasienter og pårørende skal få et bedre liv. Det er her noe av drivkraften min ligger.

Skal man bli en god professor, trengs det et stort faglig engasjement, god observasjonsevne slik at man kan stille relevante forskningsspørsmål, og ikke minst utholdenhet. 

Det er absolutt ingen 8–16 jobb å være professor. Jeg skal ­veilede studenter, drive egenforskning, skrive vitenskapelige artikler og også skape synergi i forskningen gjennom internasjonalt samarbeid. Forskning skjer ikke i det lukkede rom, på det enkelte sykehus, høyskole eller universitet. God forskning har betydning på tvers av profesjoner og landegrenser. Mange kvelder og helger går med til jobbing og konferanser med kolleger fra andre land som befinner seg i andre tidssoner.

Du kan aldri hvile på dine laurbær. Du må hele tiden følge med på fagfeltet ditt og aldri slutte å stille kritiske spørsmål. Det er også noe av jobben min når jeg veileder og underviser studenter. Jeg prøver å få dem til å forstå at de må jobbe evidensbasert, at pasientbehandling må være tuftet på best tilgjengelige bevis. Derfor er det uforståelig for meg at sykepleiere i økt grad snuser på alternative behandlingsmetoder som ikke er testet og begrunnet vitenskapelig.

Det jeg yrkesmessig er mest stolt av er å ha nådd en akademisk toppkarriere og at jeg har holdt fokus klart mot målet. I tillegg er jeg stolt av å være en del av et aktivt tverrfaglig forskningsteam, som aldri slutter å stille kritiske spørsmål.

Hør professor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen fortelle hva synes er mest spennende med sin jobb.