Et kjært bidrag etter døden
Mange organisasjoner er lysten på en gave når arven skal fordeles. Redningsselskapet sier det rett ut.
Det ligger et uåpnet
brev hos min gamle far. Fra Redningsselskapet. Det har hopet seg
opp flere uåpnete konvolutter fra denne avsenderen.
Denne gangen er det en brosjyre inni konvolutten. Og et
følgebrev. «Kjære støttemannskap», står det. Far, 91 år, er såkalt
fast giver i denne frivillige organisasjonen. Navnet på brosjyren
er «En guide til testamentariske gaver».
«Vi opplever at mange har behov for mer informasjon rundt
testament og arv», skriver Redningsselskapet i brevet.
"Uansett beløp"
Arveregler er jo komplisert, men litt pussig at det er deres
oppgave å opplyse om det, tenker jeg naivt. Men avsender uttrykker
omsorg for støttemannskapets familie: «Ved å opprette testament kan
du forhindre bekymring blant dine kjære og sikre at dine ønsker
blir oppfylt.»
Og videre: «Samtidig kan du støtte en sak du bryr deg om.»
Brosjyren har fakta om gode grunner til å opprette testament.
Og nederst på siden, i uthevet skrift og med større bokstaver,
kommer selve poenget:
«Vi er dypt takknemlige for alle testamentariske gaver,
uansett beløp.»
Det er en ubehagelig setning. Alle disse brevene fra
Redningsselskapet har lenge plaget far. Han vet ikke helt om han
har betalt det han skulle i tide. Enhver bønn om penger opplever
han som et krav. Dømmekraften er ikke som før.
Enhver bønn om penger opplever han som et krav.
Vi har akkurat blitt enige om at det er best å melde seg ut, så
han slipper disse bekymringene.
Dette skjedde i fjor. Heldigvis så han aldri denne nevnte
postsendingen med brosjyren. Det ville stresset ham.
Mange om beinet
Redningsselskapet er
ikke alene om å ønske seg testamentariske gaver. Googler man
begrepet, kommer de opp, den ene organisasjonen etter den andre:
Unicef, Amnesty International, Redd Barna, Kreftforeningen, Plan
Norge, SOS barnebyer, Røde Kors … Listen er lang.
I 2013 fikk Redningsselskapet inn 15,9 millioner kroner via
testamentariske gaver og donasjoner. De totale inntektene var om
lag 500 millioner.
– Inntektene fra de testamentariske gavene sank dessverre i
fjor, forteller Solfrid Bøe, som er markedsrådgiver i
Redningsselskapet.
Men selskapet var desto mer aktivt med markedsføring i 2014,
blant annet med annonser i sitt eget blad RS-magasinet, i
Obosbladet og Vi over 60.
Brosjyren «En guide til testamentariske gaver» gikk til 10 000
faste givere.
Folk liker jo ikke å snakke om døden.
– Da vi planla brosjyren, fikk jeg først høre at «dette er ikke
Norge klar for». Folk liker jo ikke å snakke om døden. Men så
forhørte vi oss blant giverne og fant at det var behov for
informasjon om testament og arv.
– Hadde dere aldersgrense for hvem dere sendte brosjyren til?
Noen er mer sårbare enn andre?
– Alle fikk, også de unge. De lever i mer komplekse forhold enn
før, med dine, mine og våre barn. For mange er testamente en god
løsning for å vise etterlatte hvordan de ønsker å fordele verdiene
sine og forhindre uenighet den dagen de er borte. Og ved å støtte
en sak som passer deres verdigrunnlag, kan de hjelpe også etter at
de selv er borte, sier Bøe.
– Livreddende brev
– Det er en form for tigging?
– Jeg kaller det heller livreddende telefoner, brev og
brosjyrer. Vi trenger 550 millioner kroner for å holde 50
redningsskøyter på sjøen.
15 prosent av inntektene kommer fra staten.
– Resten er fra privatpersoner og næringslivet. Det er et
spleiselag. Helt fra 1891 har vi sagt at testamentariske gaver er
et kjært bidrag.
– Er det noe dere formidler på telefon?
– Nei. Det er jo et ømtålig tema, så enn så lenge annonserer vi
og formidler brosjyrer per post. De fleste som støtter oss har selv
blitt hjulpet, eller mistet noen på havet. De gir i takknemlighet.
Vi har en værhard kyst. 25 liv ble reddet i fjor.
Bøe sier hun ikke har fått én tilbakemelding om at det var
upassende å sende den brosjyren.
– Vi informerer om arverekken og hvilken del av arven man selv
kan bestemme over. Vi ber ikke om millioner. Noen tror man må gi så
det virkelig monner. Men både tusen og ti tusen kroner er fint.
Noen gir alt de eier. Da hjelper vi dem med å gjøre opp boet og
selge huset.
Vi ber ikke om millioner. Noen tror man må gi så det virkelig monner. Men både tusen og ti tusen kroner er fint.
Bøe mener at telefonering om testamente antakelig aldri vil
skje.
– Men vi selger kalendere, landslotteri og kampanjer på
telefon. Gir man større donasjoner, kan man få navnet sitt på en
redningsskøyte.
Det hender pasienter gir gaver til Redningsselskapet.
– Da sjekker vi før vi sender takkebrev om pasienten fortsatt
lever. De som har gitt til oss skal vite at gaven kommer til nytte.
Det har også med skattetrekk å gjøre, sier Bøe.
Vanskelig å si nei
Forbrukerombudet vil ikke uttale seg om brosjyren om testamentariske gaver, fordi dette er utenfor det som reguleres i markedsføringsloven. Ombudets oppgave er å overvåke markedsføring av varer og tjenester som forbrukere kjøper.
Telefonsalg er derimot innenfor ombudets område:
– Mange eldre og
pårørende klager på telefonsalg, sier nestleder i Forbrukerombudet
Bente Øverli.
Selv om de har
reservert seg mot telefonsalg, blir mange likevel oppringt av for
eksempel frivillige organisasjoner.
– Mange
har vondt for å svare nei. Vi ønsker å endre reglene for å verne
mot slike aggressive innsamlinger, sier Øverli.
– Det er nok mange smarte som vil selge til eldre og barn, sier
helse- sosial- og eldreombud i Oslo, Anne-Lise Kristensen.
Hun synes henvendelser til eldre om testamentariske gaver er et
interessant tema, men vil ikke uttale seg fordi ombudets mandat er
å arbeide for at pasienter og brukere av helse- og sosialtjenester
skal få ivaretatt sine rettigheter.
– På tynn is
Men Berit Daae Hustad,
leder i Rådet for sykepleieetikk, vil uttale seg: Hun viser til at
eldre, gravide og de som nettopp har fått barn er særlig sårbare
for henvendelser.
– Det er akkurat på sånne områder at etikken er viktigere enn
jusen. Det er ikke straffbart. Men man beveger seg på områder som
er betenkelige. Noen ganger vet nok de som henvender seg at de er
på tynn is.
Hun påpeker at eldre er ekstra opptatt av å gjøre opp for seg.
– Om de selv vil testamentere eller gi andre gaver, er en
frivillig sak. Det er tiggingen som er betenkelig, ikke minst per
post. Da kan mottakeren sitte og lese brevet på nytt og på nytt, og
tenke at dette må jeg betale.
Også telefonhenvendelser er hun kritisk til:
– Mange eldre bor hjemme og er lett å overtale, for eksempel
til faste trekk. Men så har de ikke helt forstått hva de sa ja til.
Hustad ser at de eldre vil være stadig mer attraktive, siden
målet er at vi skal bo hjemme så lenge som mulig.
– Har du et råd til sykepleierne?
– Ser hjemmesykepleierne noen brosjyrer ligge framme, kan de
spørre hva det er, eventuelt kontakte pårørende. Mange er jo
enslige.
– Slike gaver går ofte til en god sak? Kan det forsvare
pågående henvendelser?
– Jo, men hvis de som ringer merker at vedkommende ikke er helt
klar, er det ikke bra. De vet nok også hvor gamle de er. Rådet har
mange saker som handler om samtykkekompetanse. Det er ofte
vanskelig å vurdere, man kan være samtykkekompetent på enkelte
områder. I Norge som er så rikt, burde man ikke være avhengig av å
tigge, sier Hustad.
– Taktløst
Kreftforeningen fikk i
fjor testamentert drøyt 111 millioner kroner.
– Vi henvender oss aldri direkte til noen for å be om slike
gaver, verken skriftlig eller på telefon. Det ville være taktløst.
Vi anmoder heller ikke om andre gaver på telefon. Det ville
oppleves som en belastning, sier Kjetil Straume, advokat i
Kreftforeningen.
Død, arv og testamente oppleves som seriøst.
– Vi er forsiktige med markedsføring. Død, arv og testamente
oppleves som seriøst. Men vi har hatt annonse i advokatbladet for å
nå dem som bistår med testamentarbeid, sier Straume.
I tillegg ligger det informasjon på nettsiden.
– Vi har også en brosjyre, men sender den aldri uoppfordret,
bare når noen ber om den.
Som advokat vil Straume aldri foreslå bestemte organisasjoner
overfor enkeltpersoner som ønsker å testamentere penger.
– Man kan spørre hvilken sak vedkommende vil støtte. Sier de
«hjertesaken», da er det to store å velge i: LHL og
Nasjonalforeningen. Sier de kreftforskning, da er det bare én
seriøs; Kreftforeningen. Forskning er veldig viktig for mange.
Straume opplyser at Kreftforeningen har bidratt med 1,6
milliarder til forskning de ti siste årene.
– Størsteparten er gaver fra det norske folk.
Selger vertinneforkle
Som frivillig
organisasjon er Kreftforeningen avhengig av et godt omdømme.
– Da er det viktig at administrasjonskostnadene er lave. Våre
er på under 2 prosent. Til utgifter til aktiviteter som gir
publisitet og inntekter er de på 13 prosent.
Her hører kampanjene Movember (prostatakreft) og Rosa sløyfe
(brystkreft) inn. I Kreftforeningens nettbutikk kan man for
eksempel kjøpe Rosa sløyfe-produktet «vertinneforkle i retrostil»
til 249 kroner.
– Folks frykt for kreft gjør vel at Kreftforeningen ikke
trenger mye markedsføring?
– Vi skulle jo ønske det ikke var behov for oss.
I mange tilfeller gir de alt de etterlater seg.– Hvem testamenterer?
– De fleste er barnløse ektepar og enslige. I mange tilfeller gir de alt de etterlater seg.
Straume har det han kaller en solskinnshistorie på lager:
– 12 nevøer og nieser arvet fem–seks millioner. De visste at tanten ville støtte kreftsaken, men hun hadde ikke laget testamente. I begravelsen bestemte de at hun skulle få det som hun ville. Alle var enige.
Kreftforeningen fikk alt.Hjelper døende med testament
– Redningsselskapet har sendt brosjyre om testamentariske gaver til faste givere. Hva synes du?
– Det er modig. Det er en balansegang med en slik opptreden.
Straume er noen ganger ute på sykehusene når det nærmer seg slutten for kreftpasienter. De har selv bedt ham om å komme. Der treffer han gjerne sykepleiere når han skal rådgi dem.
– Det kan gjelde trygderettigheter og hvor barna skal være når pasienten er død. Hvordan kan de sikre samboeren, skal de gifte seg eller ikke? Det kan være nødvendig med testament, men pasienten er for syk til å oppsøke advokat selv.
– Det er ikke da du sier det er kjærkomment med en gave?
– Uff, det ville vært uanstendig. Du skal aldri be pasient eller pårørende om det.Topp 50 - pengeinnsamling i Norge 2012
0 Kommentarer