Husregler og sosial ferdighets­trening

Av og til undrer jeg meg litt over om psykiatrien har mer fokus på oppdragelse enn på behandling?

For å illustrere dette må jeg be dere se for dere et pasientrom på «Mage/Tarm» avdelingen. Se for dere 4 pasienter på et rom der alle har fjernet gallestein. Hva snakker de om?

• Hvem hadde de største smertene?
• Lettelsen over å få hjelp.
• Hvem hadde den mest DRAMATISKE operasjonen?
• Hvem har det styggeste arret?
• Og sist, men ikke minst, om hvem som hadde de største evt. flest gallesteiner og om disse skal tas med hjem for å stilles ut på peisen.

Ville noen av helsepersonellet gå inn i det rommet og si: Dette snakker vi ikke om her?

Jeg vil påstå at det aldri skjer.

På psyk snakker vi om akkurat de samme tingene, men «gallesteinen» hos oss er tanker og følelser.

Likevel er dette ofte en av husreglene ved alle avdelinger på psyk.

I tillegg til dette kan vi ikke snakke om blant annet politikk, religion. Det finnes til og med husregler som forbyr spising av chips og godteri på fellesrom. Ikke se voldelige/upassende filmer på tv, og for all del gå anstendig kledd!! Hvem som definerer anstendig har jeg ofte lurt på.

Direkte avskrift fra Husregler ved en sengepost på psyk:

 «Når man oppholder seg på felles-stuen må man være anstendig kledd og unngå samtale-tema som omhandler religion, rusmidler, seksualitet, sykdommer og behandlingsopplegg. Kjøp, salg og lån mellom pasienter er ikke tillatt. Det er ikke anledning til å benytte seg av PC eller telefon i fellesarealet. TV blir på hverdager skrudd av senest kl 23. på fredager og lørdager kl 24. det er ikke mulighet til å se voldelige/krenkende filmer/program.»

Her er jo det meste av TV programmer utelukket. Det er jo blitt slik at krenkelser er ofte sett på som underholdningsverdi for disse reality-seriene. Og igjen, hvem skal definere? Det jeg finner som underholdende er det en sjans for at en medpasient finner krenkende?

Og ikke snakke om sykdommer?: «Huff, jeg sliter i dag. Jeg har så fryktelig mye angst. Jeg klarer ikke mer av dette!». «Linda, dette snakker vi ikke om på stua?» (Tenk tilbake til gallestein)

Det var en verden på lukket avdeling der det eneste det var lov å snakke om var? Ja, akkurat! MEG SELV! Og for all del det var også begrenset hva jeg kunne snakke om angående meg selv også. Ikke religion. Ikke sykdom. Ikke behandling. Og ikke minst, ikke politikk. Nå er det jo et faktum at politikk er alt. Hele livet. Hele samfunnet.

Det var også helt vanlig at å snakke om de som jobbet der også var ganske innskrenket. De gikk veldig ofte med en bit teip over sitt etternavn. Vi skulle kun vite fornavn. Det kan også gi visse vanskeligheter hvis du vil sende klage på en av de ansatte. Se for deg at jeg går til pasientombudet og sier at han Lars gjorde et brudd på Helsepersonelloven. Pasientombudet vil da spørre: «Hva heter han til etternavn?». Da er det beste svaret jeg kan gi at han f.eks. er blond. Ikke tykk. Ikke veldig tynn heller. Ja dere skjønner tegningen?

MEN problemet som jeg synes var vondest med denne begrensningen av hva man kunne snakke om, møtte jeg ved utskrivning. Da hadde jeg levd med, og tilpasset meg disse husreglene over flere år.

«Linda, det finnes et kurs som du kanskje hadde likt. Det er et kurs i SOSIAL FERDIGHETSTRENING!!» Å herregud, tenkte jeg. Hva i all videste verden er det? Er jeg virkelig blitt en taper og sier så mye feil at de skal lære meg å være sosial?

Det var jo årene på psyk som avlærte meg de sosiale kodene. De hadde i mange år sagt: «Linda, dette snakker vi ikke om her» på alle slags type tema. NÅ skulle de i tillegg LÆRE meg hvordan og hva jeg hadde lov å snakke om i «den virkelige verden?»

Akkurat dette er et problem i psykiatrien, synes jeg. Alle disse «flinke» ord og begrepene. «Sosial ferdighetstrening» «Individuell plan» «Kurs i depresjonsmestring» osv..

Alle slike tilbud bærer et større preg av at de skal gjenspeile en viss kompetanse som gis, i stedet for hva vi som brukere/pasienter kan forvente å få ut av å motta dette, synes jeg. Da blir det et ubevisst (velger jeg å tro) fokus på ovenfra og ned, «oss» og «de».

«Sosial ferdighetstrening» starter når vi blir født og vi gjør det alle sammen. MEN hvem kaller det for det? Dette lærer vi fra gode venner, skolekamerater, arbeidskollegaer og mennesker vi møter generelt. Det er en feedback på vår oppførsel.

Dette er et godt eksempel på at vi trenger mye mer erfaringskompetanse inn i psykisk helsetjeneste.

Hva hvis kurslederen i «Sosial ferdighetstrening» har en sosial opptreden som jeg ikke liker? Det er jo en personlighet og en kontekst midt oppi dette også?

Det ironiske er jo nettopp å først bli begrenset og avlært for å ikke bryte husreglene, for så å skulle på kurs for å lære det igjen ved utskrivning? Kan til og med ofte dele det inn i at sykehusene avlærer, så får kommunene i oppgave å lære deg opp igjen.

Jeg ble spurt av min behandler hva jeg da synes var «gode» husregler? Det var veldig enkelt for meg å svare på. De skal være like naturlige å henge opp å følge på pauserommet til ansatte, som i stua på avdelingen.

Helt ærlig så savner jeg helsepersonell som tør å ta i bruk sin fagkunnskap. Tenke en helhet i «Hjem til hjem». Med dette mener jeg at dette med å kun få pasienter til å tilpasses «der og da» gjør det vanskelig å fungere BÅDE på avdeling og hjemme. Helsepersonell som tør å ta tilbake gaven av å bruke sin fagkunnskap og ta et oppgjør med at behandling i psykiatrien har beveget seg fra behandling til oppdragelse av voksne mennesker vil nesten være en revolusjon, mener jeg. Dette har virkelig gått i feil retning bare siden 1997 da jeg hadde min første innleggelse. Jeg vil også påstå at hvis vi ikke ble «avlært disse sosiale kodene» ville flere kunne få en reell deltakelse i samfunnet. Behovet for tilpassede botilbud, som for eksempel bofellesskap ville være mindre.

Lett for Linda å påstå, tenker du kanskje? Ja, det mener jeg. Fordi jeg var selv en av disse som ble definert med «marginal funksjonsevne». Jeg skulle videre på langtidspost eller bofellesskap. Jeg takket nei til sosial ferdighetstreningskurset og gjenlærte meg dette «på bekostning» av mennesker rundt meg.