Lær av England

NSFs viktigste oppgave er å bidra til at sykepleiere utvikler sin rolle som avanserte klinikere i et moderne og spesialisert helsevesen, mener Anners Lerdal.

I forordet til boken «Virke og profesjon – Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år» skriver NSFs forbundsleder Eli Gunhild By: «Historien om NSF gjennom 100 år er beretningen om 100 års kamp for kvalitet i sykepleietjenesten». Her går hun rett til kjernen i det som også bør være organisasjonens hovedfokus i de neste årene.

Innflytelse

Utvikling av sykepleie- og helsetjenesten for øvrig er styrt av mange instanser. Det er derfor viktig å minne om at NSF kun er en av flere aktører som søker å påvirke helsevesenet. NSF representerer imidlertid den største gruppen helsepersonell. Det høye antallet tilsier at organisasjonen bør få betydelig innflytelse.

Men høyt medlemstall er ikke nok. Det reelle grunnlaget for innflytelse er at sykepleien som utøves er av god kvalitet. Yrket bygger nemlig på et sosialt mandat. Dette går klart fram av Virginia Hendersons beskrivelse av sykepleierens funksjon: Å hjelpe personen, syk eller frisk, i utførelsen av gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller til en fredfull død).

Målet for NSF bør være at kvaliteten på sykepleien som utøves er så god at pasienter, kollegaer, politikere og befolkningen for øvrig opplever at sykepleiere gjør en forskjell som pasienter og samfunnet har behov for. Da vil folk forstå at sykepleiere bør ha god lønn, regelmessig kunnskapsoppdatering, opplæring i nye ferdigheter og bruk av ny teknologi, og at sykepleietjenesten blir best når den ledes av sykepleiere.

Det er mange faktorer som til syvende og sist innvirker på om sykepleiere utøver god sykepleie. Faktorene er både på individ- og systemnivå. Når NSF jobber for god kvalitet på sykepleietjenesten, må organisasjonen derfor jobbe på mange nivåer. Sykepleiere jobber som oftest i samarbeid med andre profesjoner. Alle profesjoner gir hvert sitt viktige bidrag til pasientens helse.

Kompleksitet

Å utøve god sykepleie krever mye, men kanskje spesielt personlig engasjement, stadig utvikling av praktiske ferdigheter, kultursensitivitet og evne til analytisk og teoretisk tenkning. Når det for eksempel skjærer seg i kommunikasjonen mellom pasienter eller pårørende og sykepleiere eller leger, kreves sykepleiere som stiller spørsmål ved forutgående kommunikasjon (analyserer). Sykepleiere bør tenke ut hva de selv kan gjøre for å få til god kommunikasjon (problemløsning her-og-nå) og unngå liknende problemer i framtiden (lærer gjennom generalisering).

Alle deltakere i situasjonen er forskjellige, har forskjellige interesser, og oppfatter situasjonen og det som blir sagt forskjellig. Hvis pasienter og brukere skal få god sykepleie i størst mulig grad basert på egne behov, kreves det engasjerte sykepleiere. Det vil si sykepleiere som er opptatt av å utforske hvem «den andre» er. Stadig utvikling av ny behandling og flere eldre innebærer at sykepleien må bli mer kompleks. Sykepleieren må ta hensyn til at pasienter har flere samsykdommer og helseproblemer enn tidligere. Nyere behandlingsmetoder tar ofte kortere tid enn før. Det blir mindre tid sammen med pasienten. Hvordan sykepleiere bruker tiden sammen med pasienten blir derfor viktigere og krever nytenkning. For eksempel, hvordan skal man tilrettelegge pasientundervisningen som skal hjelpe pasienten å mestre helsesituasjonen sin?

Akademisk kompetanse

Jeg har brukt så mye plass på å eksemplifisere kompleksiteten i sykepleiernes kliniske hverdag er for å illustrere at sykepleiere utøver handlinger som er basert på kunnskaper og analytisk tenkning. Kunnskapen er nødvendig for å vurdere pasientens helse- og medisinske tilstand og for å handle adekvat. Jeg møter stadig kollegaer og politikere som omtaler akademisering av sykepleiefaget som negativt. Hvorfor? En viktig årsak er at innholdet og metodene i bachelorutdanningene i sykepleie, og i stor grad også de nye mastergradene som sykepleiere tilbys, i for liten grad utdanner til handlingskompetanse.

Jeg tenker for eksempel på ferdigheter i å undersøke pasientens fysiske og psykiske tilstand, kommunikasjonsferdigheter og pasientundervisning. Hvorfor lærer for eksempel ikke sykepleierstudenter i Norge å lytte på og vurdere pasienters vitale funksjoner ved hjelp av stetoskop og andre tekniske hjelpemidler? Dyktige klinikere trenger høy akademisk kompetanse. Poenget er at innholdet i dagens akademiske skolering i for liten grad er relevant og knyttet til arbeidsoppgavene sykepleierne har eller kan ha i framtiden. NSF bør derfor arbeide mot departementene og høyskolene for å opprette mastergradsstudier som utdanner kliniske ekspertsykepleiere – tilsvarende nurse practitioners i utlandet.

Relevant teoretisk kunnskap

Et annet problem er at den teoretiske undervisningen i sykepleierutdanningen er for likt innholdet i sykepleielærernes høyere utdanning fra universitetene 10–20 år tilbake i tid. Etter at lærerne tok høyere utdanning og fikk lektorkompetanse gikk flere tilbake til høyskolene og underviste bachelorstudenter teoriene de selv hadde lært, men som egentlig skulle være lærernes arbeidsredskaper.

NSF bør arbeide for at innholdet og metodene i sykepleierutdanningen fokuserer mer på utviklingen av kliniske ferdigheter og handlingskompetanse, og at studentene lærer mer relevant teoretisk kunnskap. Det sier seg selv at undervisning hvor studentene lærer handlingskompetanse er mer ressurskrevende enn «effektive» forelesninger med hundre studenter.

NSF bør arbeide for at staten øker satsene til bachelorstudenter i sykepleie. Dette gjelder også framtidige mastergradsstudier som utdanner sykepleiere med økt handlingskompetanse og hvor kliniske læresituasjoner er sentrale. NSF bør sørge for at høyskolene forplikter seg på at økningen går til forbedring av de kliniske studiene.

Skal NSF lykkes med målet om økt kvalitet i sykepleietjenesten, må læring av kliniske ferdigheter, integrering av relevant teori, og klinisk forskning få en mer sentral plass i utdanningene for sykepleiere. For å sikre kvaliteten på sykepleien som gis, bør NSF arbeide for å innføre reautorisering for alle sykepleiere som arbeider i sykepleierstillinger tilsvarende det andre land har, hvor sykepleie har høyere status enn i Norge.

Oppgradering av praksis

Fordi innholdet i mastergradsstudiene sykepleiere kan ta i Norge i dag i svært liten grad gir kandidatene en fullverdig klinisk kompetanse, synes utdanningene mest relevante for personer som skal søke seg jobb i høyskoler og universitet. Dette skjer samtidig som utøvende sykepleiere stadig får nye arbeidsoppgaver gjennom oppgaveglidning på lokale arbeidsplasser. Oppgaveglidningen bør følges opp med akademisk utdanning som gir formell kompetanse til å utøve dem og som muliggjør at den «nye» praksisen er kunnskapsbasert. Innholdet og metodene i kliniske studier bør derfor oppgraderes og anerkjennes i en akademisk utdanning.

Samfunnet forventer at helsetjenestene er tilpasset befolkningens behov og at behandlingen er kunnskapsbasert og kvalitetssikret. Kunnskapsbasert praksis innebærer integrasjon av erfaringer, verdier og forskningsresultater som grunnlag for handlinger. Mens mange sykepleiere arbeider med pasienter og brukere på individnivå vil forskningsresultater ofte omhandle generaliseringer på gruppenivå om avgrensete problemstillinger. Å finne, lese og omsette ny og gammel forskning krever teoretisk innsikt, evne til å analysere forskning, gode engelskkunnskaper og faglig modenhet. Det er derfor behov for flere sykepleiere med forskerkompetanse som også utøver sykepleie. Forskningskompetanse oppnår man formelt etter avlagt doktorgrad. Vi trenger derfor flere sykepleiere fra ulike deler av helsetjenesten som tar doktorgrad. Frem til i dag har det hovedsakelig vært ansatte ved universiteter og høyskoler som har forskerkompetanse.

Mye å lære

Sykepleierforbundet i Storbritannia (Royal College of Nursing – RCN) har gjennom mange år gjort en forbilledlig innsats ved å støtte og bygge opp god klinisk forskning. RCN arrangerer store årlige forskningskonferanser og deler ut betydelige stipendbeløp til forskere og forskergrupper som driver klinisk forskning. Jeg tror at den politiske og økonomiske satsingen RCN har gjort på klinisk sykepleieforskning, har bidratt til at sykepleiere har så høy anerkjennelse og status som de har i det britiske helsevesenet i dag. Samtidig er nye sykepleieroller, hvor sykepleierne har fått formell og relevant kompetanse til å inneha dem gjennom akademisk utdanning, etablert. Sykepleieutøvelse med faglig kompetanse og tydelighet bør være den beste merkevaren til Sykepleierforbundet.