Hjemme / Ute

Før jeg fylte 20 leste jeg bøker slik andre spiser godteri. Desidert størst inntrykk gjorde av Jack Kerouac. Beat-generasjonens klassiker, platt oversatt til norsk «På kjøret», handler om unge Kerouac selv som cruiser rundt i femtitallets USA, på jakt etter den litt uklare meningen med livet. Det sies at manuset til boka ble skrevet i løpet av tre uker på en lang rull telegrafpapir for at forfatteren ikke skulle behøve å bryte tankerekken ved slutten av hvert ark.

Kerouacs rastløse søken på det store amerikanske kontinentet fylte straks mine årer med en ubeskrivelig reisekløe. Det fortonet seg plutselig som om selve loffingen, fra sted til sted, ble synonymt med det å leve. Ikke lang tid etter satte jeg selv kursen mot horisonten, i feberaktig forventning om at nå skulle det hele begynne. Og det virket! Det var som om jeg, streifende rundt i varme og eksotiske himmelstrøk, ble en annen jeg, en mer eventyrlig, nesten Clint Eastwoodaktig utgave av meg selv, herlig fri fra andres forventninger og derfor i stand til å gjøre hva som helst, uten at noen stakk nesa si i det. Oh freedom …

Senere gikk det opp for meg at effekten som regel var kortvarig. Før eller senere poppet mitt gamle jeg alltid opp igjen, som en slags idrettsskade som alltid melder seg når du minst trenger det.

Likevel tror jeg at jeg deler den greia om å føle veldig sterke ting når jeg er i utlandet, med mange andre. Det er som om vi opplever allting mer levende når kulissene rundt vår tilværelse blir skiftet ut. Forlater vi vår rike isklump på den nordlige halvkulen, kan både ørken, fattigdom og elendighet virke «forfriskende » på våre sanser. Vi føler at vi ikke lenger er statister i våre egne liv, men hovedrolleinnehavere. Alt vi ser, får en kraft og en verdi vi ikke visste om da vi forlot Gardermoen.

Dessverre blir noen av oss så oppglødd av dette at de tror at utlandet er en frisone som ikke har noen forbindelse med den virkelige verden. I denne utgaven trykker vi et debattinnlegg (side 75) fra en sykepleierstudent som har hatt praksis i et utviklingsland. Han beskriver hvordan studentene tok bilder og filmopptak av pasienter og utstyrte disse med utfyllende kommentarer om aktuelle diagnoser. Så delte de stolt materialet med hverandre og på sosiale medier, som om taushetsplikten overfor pasienter helt opphører å eksistere når man krysser grensen. Uheldig og kritikkverdig, mener forfatteren av debattinnlegget. Det er vi hjertens enige i.

Nå er det lett å trå feil, og kanskje særlig når hensikten egentlig er god. Selv tenkte jeg alltid at jeg «lærte» noe av å se på fattigdommen i mange av de landene jeg besøkte, fordi det ville gjøre meg i stand til å handle bedre når jeg kom tilbake. Men gjorde jeg det? Fattigdomsturismen – for ikke å snakke om bistandsturismen – har mange grumsete sider. Riktignok kan vi la oss bevege ved synet av andres elendighet. Men det er ikke sikkert det hjelper noen andre enn oss selv. Og trenger vi egentlig å sende ned flylass med mennesker som skal konstatere at vår norske bistand virker, når menneskene vi skal hjelpe egentlig bare trenger å kunne hjelpe seg selv?

Mens vi har en tendens til å vasse i hverdagen når vi er hjemme, er det lett å forelske seg i sitt eget selvbilde når man beveger seg i fremmede strøk – enten det nå er som eventyrer, som partykonge eller som livredder.

Selv fikk mitt selvbilde en liten knekk da jeg en dag bestemte meg for å gi bøndene i Portugal en hjelpende hånd. Landet hadde nettopp kvittet seg med en diktator og reformert landbruket. Jeg reiste straks ned og meldte meg inn i et nytt jordbrukskollektiv i den fattige Alentejoprovinsen.

Her ble jeg fraktet ut til åkrene hvor jeg sammen med de lokale landarbeiderne skulle høste druer. Det var ikke mye kampsanger og heller smått med kommunikasjon fordi ingen snakket engelsk. Men jeg følte nå at jeg gjorde en betydelig forskjell til fordel for den portugisiske saken.

Inntil jeg på slutten av uken diskret ble tatt til side av formannen på arbeidslaget. Her fikk jeg en ikke-verbal antydning om at det var like greit at jeg pakket sakene mine. Jeg plukket bare alt for sakte. Da reiste jeg hjem og flyttet inn i rekkehus.