Leger uten kontroll

Før jul lanserte helseministeren en ny forskrift om fastlegevirksomheten. Den skal sørge for at de cirka 4000 fastelegene i Norge i større grad skal bidra til samhandlingsreformens intensjoner. Pasientene, som fastlegene får betalt for å ha ansvar for, skal lettere kunne komme i kontakt med sin lege. Legene skal oftere ut på hjemmebesøk, og de skal være mer tilgjengelige enn de er i dag. Har en lege ansvar for et visst antall pasienter, må vedkommende også holde øye med risikopasienter som ikke oppsøker legekontoret på eget initiativ. Sist, men ikke minst, skal fastlegene i større grad overvåke medisinbruken blant pasienter som har flere diagnoser samtidig.

Protesterer
Selvfølgelig var legene raskt ute med å protestere mot de foreslåtte endringene. Frykt for økt kontroll og administrative oppgaver skyves fram som viktigste innvendinger. President i Legeforeningen, Hege Gjessing, frykter sågar at forslaget vil kunne ødelegge hele fastlegeordningen: "Dersom forslagene blir vedtatt, kan vi ikke forvente at legene ønsker å være fastleger". (Aftenposten)
Andre leger var raskt ute med å påpeke hvor travel hverdagen på legekontoret allerede er i dag. De mest ekstreme mente til og med at forslaget om at leger på eget initiativ skulle ta kontakt med passive listepasienter, skulle være i strid med privatlivets fred!

Fornuftig
Men spør du meg, har helseministeren med sitt forslag tatt samhandlingsreformens intensjoner på alvor. Det er alle enige om. Skal kommunene bli bedre til å forebygge sykdom og sykehusinnleggelser,  må fastlegene spille en nøkkelrolle. De er nødt til å bli mer aktive i forhold til pasientene på den listen de har - ikke bare vente til de får besøk.
Helseministeren har trolig også observert at det er et godt stykke igjen før fastlegene innfrir forventningene i dagens ordning om at de skal bruke 7,5 timer ukentlig på "kommunalt arbeid", det vil si på helsestasjon, sykehjem eller fengsel. Med forslaget vil hun stimulere legene til å ta seg av de pasientene som trolig trenger det aller mest.

Nye roller
Ingen yrkesgrupper liker i utgangspunkt å bli mer kontrollert, men det er likevel forunderlig at fastlegene ikke i større grad forstår at de må utvikle nye roller når helsetjenesten er i endring. En fastlege som har ansvar for (og betalt for) inntil 2500 pasienter, skal ikke lenger kunne nøye seg med å betjene disse uten å forlate sin kontorstol. Det er noe underlig at alle forsøk på å stimulere leger til å bli mer oppsøkende i forhold til sine pasienter, skal bli stemplet som forsøk på å utøve utidig (ja, til og med ulovlig) kontroll. Hege Gjessings sabelrasling tyder heller på at legene kan ha helt andre motiver til å protestere mot forskriftsendringen: At de enten vil ha flere fastlegestillinger i kommunene. Eller - mer sannsynlig - at legene vil ha mer betalt for å skjøte sine pasientlister.

Ikke mer byråkrati
Når det er sagt er det betimelig å minne departementet om at det har lovet at forslaget ikke skal føre til mer byråkrati. Ingen er tjent med at fastlegene skal stirre mer i dataskjermen enn de allerede gjør i dag. Hensikten med samhandlingsreformen er å gjøre den kommunale helsetjenesten mer proaktiv. Om fastlegene ikke i større grad ser seg selv i stand til å kommunisere med alle sine listepasienter, ville det kanskje være en idé at man heller bruker sykepleiere til å koordinere pasientens kommunale helsetilbud. For pasienten er det viktigste tross alt å kunne spørre noen når det trengs.
Men det spørs om legene er så begeistret for et slikt forslag.