Eksamen hele livet

Det er interessant å høre sykepleiere fortelle hvorfor de egentlig valgte yrket. For noen handlet det om at de ønsket å jobbe med mennesker. Andre har kanskje mer tilfeldige grunner. Felles er at de ikke angrer: De føler at utdanningen har gitt dem et yrke som de trives med.

Dessverre er det slik at ikke alle fortsetter å følge med i timen etter at de har gått gjennom skoleporten for siste gang. Riktignok er det god oppsving i antallet sykepleiere som tar videre- og etterutdanning. Mastergradstudier spretter opp både her og der. Kliniske karrierestiger er populære. Noen kommer så langt som til å ta doktorgrad. Men langt de fleste sykepleiere er «menige», det vil si uten noen grad for videreutdanning eller spesialisering.

Det er denne gruppen man kan ha en viss bekymring for. Riktignok lærer man gjennom hele livet og ikke minst av egne erfaringer. Det finnes mange gode, erfarne sykepleiere med et godt klinisk blikk som ikke kan skilte med et diplom utover sykepleierskolen.

Men temaet i forrige utgave av Sykepleien viste at det kan være risikabelt å stole blindt på erfaringer alene. Sykepleierne, viste det seg, fortsetter ufortrødent å gjøre ting stikk i strid med nyere (les mindre enn 17 år gamle) forskningsresultater. De henger ikke med i svingene, fordi de ikke er kjent med nyervervet kunnskap – eller fordi de ikke vet hvordan de skal omsette denne til ny praksis.

Et slikt gap mellom forskning og praksis er en dødssynd for en yrkesgruppe som har ambisjoner om å utgjøre den store forskjellen i helsetjenesten. Her må det ryddes opp. Ingen kan i 2011 komme trekkende med at «slik har vi alltid gjort det», når kravet er at sykepleien skal være kunnskapsbasert.

I Storbritannia må sykepleiere avlegge eksamen gang på gang i løpet av karrieren, bare for å få lov til å fortsette i yrket. Eksamen fra grunnutdanningen holder bare en liten stund. Gjennom stadig testing må sykepleiere dokumentere at de holder seg faglig oppdatert innen sitt område. Klarer de ikke å lese og tilegne seg resultatene av ny forskning, er det over og ut.

Våre britiske naboer er ikke alene om slikt. I forbindelse med EUs direktivforslag 36/2005 om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, er et krav om «kontinuerlig faglig oppdatering» for sykepleierne i Europa høyst aktuelt. Det kan altså tenkes at sykepleiere i hele Europa snart må belage seg på å bli testet på sine kunnskaper regelmessig for å få lov til å beholde autorisasjonen.

Slitsomt? Javisst kan det bli slitsomt å måtte lese til eksamen hele livet. For dem som hadde håpet at eksamensangsten ble gravlagt en gang for alle i midten av tyveårene, vil nyheten kanskje slå inn som en bombe. Men spør du meg, er kravet om re-sertifisering av norske sykepleiere en «golden opportunity».

Om norske helsemyndigheter går for forslaget (og det vil de før eller senere), erkjenner de også at sykepleie er basert på vitenskap og metoder som er i endring hele tiden. At det ikke bare er et håndverk som man lærer en gang for alle i ungdomsårene, ispedd litt nyvunnen empati.

Men enda viktigere er det at et slikt formelt krav om re-sertifisering vil tvinge arbeidsgiverne til å forlate unnlatelses-linjen. I dag mangler mange sykehuseiere og kommuner ordentlige planer for hvordan de skal skaffe seg tilstrekkelig kompetanse. Arbeidsgiverne er gjennomgående knipne med kursmidler og frikjøp, og mange sykepleiere må nærmest ta videreutdanning som en slags dyr hobby som gir lite eller ingen uttelling på lønningsdagen.

Den dagen re-testing blir obligatorisk, vil arbeidsgivere som ikke tenker på kompetanseutvikling av de ansatte, brutalt møte seg selv i døra.