Fyrtårnet

I et halvt års tid har en journalist i Sykepleien fulgt en spansk sykepleiers lange og tunge vei mot en jobb i den norske helsetjenesten. Du finnerPatricia Gadeas histyorie i siste utgave av Sykepleien. Selv om ikke hun ble utsatt for ulovligheter, viser artikkelen godt hvor vanskelig det er for en sykepleier med utenlandsk pass å finne seg til rette i Norge. Helsetjenesten vil om kort tid oppleve skrikende mangel på helsepersonell. Men lite er gjort for å gjøre det lettere for utlendinger å bidra med sin kunnskap og erfaring.

Norge trenger utenlandske sykepleiere. De fleste av dem kommer fra Sverige og jobber på sykehus. Kommunene trenger også sårt sykepleiere, og lar gjerne vikarbyråer gjøre jobben med å finne dem. Lenge har sykepleiere fra Øst-Europa og Filipinnene dominert denne arenaen. Men bildet kan fort endre seg. Med krisen i Hellas, Spania og Italia er det sannsynlig at flere sykepleiere derfra vil søke lykken nordover.

Man skulle tro de ville bli møtt med åpne armer, gratis språkkurs, jobbrådgivning og startpakker. Slik er det ikke. Rekrutteringsgapet har ikke ført til at vi strekker ut en hjelpende hånd. Utenlandsk helsepersonell er derfor blitt gående for seg selv og har havnet i underbetalte jobber der de utsettes for brudd på arbeidsmiljøloven. Vi bråvåknet med Adecco-skandalen. Senere viste det seg at lignende overtramp mot utenlandske sykepleiere fant sted i Trondheim, Tønsberg, Stavanger og Oslo. Mennesker som helsetjenesten trenger for å få hjulene til å gå rundt, blir tilbudt arbeidsvilkår vi aldri i livet ville ha akseptert for våre egne.

Hva har Sykepleierforbundet gjort for å stanse overtrampene mot utenlandske kolleger? Adecco-skandalen etterlot kanskje et inntrykk av at NSF har kjempet systematisk for å komme til bunns i materien. NSFs varsler hadde nettopp gått et mediekurs for tillitsvalgte. Hun har fått mye ros for sitt mot. En mørkere side er imidlertid at tillitsvalgte både på Ammerudlunden sykehjem og andre steder, lenge må ha visst om de uverdige forholdene for utenlandske sykepleiere. I en FAFO-undersøkelse fra 2011 kom det fram at en betydelig andel av tillitsvalgte faktisk vet om lønn- og arbeidsforhold for utenlandske sykepleiere som kan indikere sosial dumping: Utlendingene jobber mer enn lov er, tjener mindre enn det som er vanlig og noen er også i et usunt avhengighetsforhold til byrået som har hjulpet dem til Norge.

At noen til slutt varsler om slikt er etter min mening mindre overraskende enn at så mange tydeligvis ikke varsler. I OUS sitt tilfelle, der tre filippinske sykepleiere regelrett ble slavebundet til å fylle hullene på operasjonsavdelingen, er det all grunn til å spørre hvorfor ingen dro i nødbremsen tidligere.

Sykepleierforbundet har et spesielt ansvar for å sørge for at utenlandske sykepleiere ikke blir møtt med uverdige forhold her i landet. Gledelig nok har forbundet kjørt fram sosial dumping som et område de ønsker å profilere seg på. De vil være et «fyrtårn» i bekjempelsen av fenomenet. Men dessverre, mye lys har fyrtårnet foreløpig ikke bidratt med. En prosjektgruppe har riktignok vært i sving helt siden 2010. De produserte en god analyse av fenomenet i sin alminnelighet, men hadde ingen helt konkrete avsløringer å by på. I fjor ble sosial dumping et av hovedtemaene på NSF sitt landsmøte. Diskusjonen ble overraskende blodfattig og lite konkret. Delegatene ble fort enige om at sosial dumping er en alvorlig greie. Men hvordan den skal avsløres og motarbeides, ja det er mer i det blå.

Prosjektgruppen har anbefalt at opplæringen av tillitsvalgte i NSF bør styrkes, at det bør arbeides bedre for å organisere utenlandske sykepleiere i NSF og at en halv stilling sentralt skal jobbe med problematikken. Da forbundsstyret endelig behandlet saken i mai i år, droppet de den halve stillingen og tok ellers rapportens anbefalinger til etterretning, uten at spesielle midler ble avsatt til å omsette ordene i praktiske handlinger. Jeg er redd det betyr at NSFs innsats mot sosial dumping koker ned til gode intensjoner og en ny programpost på tillitsvalgtopplæringen.

Det spørs om det er godt nok. Sosial dumping er organisert arbeidsmiljøkriminalitet. Det ligger i sakens natur at den ikke er lett tilgjengelig. Ofrene befinner seg ofte i lukkete miljøer og vil selv nekte at de er ofre for denne virksomheten. Det er derfor svært krevende å jobbe med slike saker. Bedre skolerte tillitsvalgte kan gjøre at man raskere får øye på symptomene når noe skurrer på egen arbeidsplass. Men jeg skulle gjerne sett mer action, kanskje i form av uavhengige arbeidsmiljøpatruljer som raskt kunne slå til på arbeidsplasser når de fatter den minste mistanke. Skal NSF være et fyrtårn, må lyset kastes langt og sterkt.