Aldri si alltid

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Det var derfor med bange anelser jeg hørte at landets statsminister i fjor lanserte en garanti som skal sikre at eldre pasienter framover skal behandles med verdighet. Fra før har vi et regelverk som sikrer dem et faglig forsvarlig tilbud. Regjeringens garanti går nå et skritt videre: Akkurat som en bilprodusent som utsteder en kjøregaranti som gir rettigheter utover det som allerede står i kjøpsloven, skal verdighetsgarantien gi eldre mennesker mer enn bare det som bare er forsvarlig: Den skal gi oss «en verdig, trygg og meningsfull alderdom», heter det i forskriften som trådte i kraft fra 1. januar i år.

Betyr dette at det er håp for 90-åringer som ikke får sykehjemsplass? For bestemor som må bo på et kott? For ektepar som blir ufrivillig skilt på grunn av byråkratiske irrganger? Ja, det er det grunn til å håpe. Men trolig ikke på grunn av selve garantien.

Jeg er redd for at garantier er politikernes svar på negativt mediefokus på områder der de har tabbet seg ut. Når vi forstår at garantien egentlig bare er et mål som det skal jobbes mot (jfr kreftbehandlingsgarantien), mister hele greia sin glans. For den som venter på førsteklasses pleietjenester, kan skuffelsen bli desto større.

I Storbritannia avsa Høyesterett rett før sommeren en interessant dom. Det gjaldt 67-årige Elaine McDonald, tidligere danser ved Scottish Ballet. Hun ble i 1999 rammet av slag. Kommunen innvilget henne pleietjenester, blant annet hjelp til å komme seg på badet om natta når hun trengte det. Men etter noen år ombestemte man seg: McDonalds hadde ikke blitt det grann bedre, men kommunens økonomi hadde blitt mye dårligere. I stedet for nattlig hjelp til å gå på do, fikk hun nå utlevert inkontinensbleier. Hun måtte både urinere og ha avføring i bleien inntil en pleier kom på dør neste morgenen.

Den indignerte kvinnen anket avgjørelsen. Hun følte seg alvorlig krenket i sin verdighet ved at hun ble tvunget til å gå med bleie uten å være inkontinent. Det var bare beina som var problemet. Bleien, som påførte stort ubehag og risiko for å få infeksjoner, var ikke hennes, men kommunens behov. Det fikk henne til å føle seg ydmyket.

Den vevre kvinnen var ikke snauere enn at hun kjørte saken helt opp til det britiske Høyesterett. Der var det imidlertid stopp. Flertallet mente at kvinnen ikke kunne påberope seg noen rett til nattlig hjelp for å kunne gå på do.

Én dommer var uenig. Hun viste til at kommunen brukte en ikke-medisinsk, økonomisk begrunnelse for å frata kvinnen en tjeneste som hun faglig sett trengte hele døgnet, men nå bare fikk innvilget om dagen. Følgene av dommen kan derfor være alvorlig for mange mottakere av pleietjenester i vårt naboland.

Jeg vil tro at mange i Norge vil nikke gjenkjennende når de hører Elaine McDonalds historie. For hva gjør det med menneskers livskvalitet når kommunen leter etter nødgrep for å få budsjettene sine til å gå opp? Og, hvor lovlig er det egentlig å yte gamle mennesker tjenester på et nivå som er lavere enn at det kan opprettholde folks subjektive følelse av livskvalitet?

Det er her Stoltenbergs verdighetsgaranti kommer inn i bildet. Den skaper en forventning om at regjeringen nå trekker en klar linje mellom hva som er akseptabel og hva som er uakseptabel eldreomsorg. Problemet er bare – og det viser også dommen i Storbritannia – at denne linjen ikke er nøyaktig målbar. Og uten å kunne måle den er den kanskje mest egnet til å produsere skuffelser?

Denne triste sommeren har, om ikke annet, lært oss at også ord kan være svært viktige. Om arbeidet med garantien kan føre til at regjeringen setter alle klutene til for å høyne kvaliteten på eldreomsorgen, er ingenting bedre. Men personlig mener jeg den kunne ha brukt et annet ord. En «garanti» som ikke garanterer noe, er strengt tatt bare et løfte. Og er verdighet egentlig noe som man i det hele tatt kan ta fra mennesker?