Revolusjonen

Dagens sykepleierutdanning er som en gammel bil før EØSkontrollen. Listen over mangler og defekter begynner å bli så lang at det kan være fristende å skrote hele greia. Ikke bare sliter utdanningsinstitusjonene med mye rust og utdaterte deler. Verst er det at utslippet til tider grenser til det uforsvarlige.

Hovedproblemet er at høyskolene som utdanner sykepleiere, har manglet en katalysator som kan hindre at de mest uegnede kommer ut av potta bak. Utdanningen stiller rett og slett så lave krav at hvem som helst kan slippe gjennom. Kvantitet framfor kvalitet. For de flinkeste betyr det at de må slite seg gjennom et uinspirerende studie som krever lite hjerneaktivitet. Men også for de svakeste studentene er utdanningen lite egnet. I verste fall får de slippe ut i et yrke de kanskje aldri burde vært i.

Det er derfor tid for en skikkelig utdanningsrevolusjon. En ny start. I forbindelse med en varslet stortingsmelding om velferdsutdanningene til høsten, er stemningen nå lettere kaotisk. Kanonene lades, men forsvarsskansene bygges også opp. Noen ønsker seg en ny «no nonsens-skole»: Ut med «luftfagene», inn med realfagene. Ut med unyttig praksis, inn med sertifisering av arbeidssteder som tilbyr praksisplasser. Ut med lokale kvasi-eksperimenter, inn med nasjonale studieplaner. Ut med de dumme, inn med karakterkravene for i det hele tatt å komme inn på studiet. Der skal studentene veies og måles, testes og steames ferdig gjennom casebasert undervisning i nærkontakt med klinikken. Utdanningen skal ikke lenger være en boble der alt går i slow motion, men en fartsfull disiplin som ligner på den virkeligheten studentene vil møte senere.

Utdanningsrevolusjonen har mye for seg, men er – som alle andre revolusjoner – ikke uten paradokser. Hvor lurt er det for eksempel å høyne terskelen til utdanningen når samfunnet allerede i dag sliter med å få rekruttering til yrket? Gjør man nåløyet trangere, blir det ikke nødvendigvis flere sykepleiere av det. Å utdanne flinkiser er i seg selv heller ikke noen garanti for at man får akkurat de sykepleierne som samfunnet trenger i framtiden. Man trenger ikke bare en solid bachelorstudie, men også et helhetlig løp mot masterstudier innenfor forskjellige spesialiseringer. Ikke minst trenger man å tenke helt nytt i forhold til nye sykepleierroller, for eksempel i form av et studium som leder mot en «nurse practicioner» etter amerikansk modell, hvor sykepleiere overtar noen av legens roller.

Et slikt bombardement av moderniseringsideer er nødt til å møte motstand. Høyskolene selv bekymrer seg for økonomien i reformplanene (kvalitet framfor kvantitet?) og personalet er lite lystent på såkalte kombistillinger mellom skolen og klinikken. Slitsomt, synes de. I kampens hete har også kunnskapsministeren kastet inn en brannfakkel ved å tenke tanken om et felles første utdanningsår sammen med sosionomer og barnevernspedagoger. Tanken blir bastant avvist av Norsk Sykepleierforbund (NSF). Her er man redd at et slikt felles år ikke vil gi bedre studenter, men tvert om undergrave utviklingen av sykepleien som spesifikk profesjon hvis kompetanse vil trengs etter samhandlingsreformen. Myndighetene ser ut til å tro at reformen vil gi større etterspørsel etter generalister som kan fylle hullene, mens NSF står på barrikaden for at det i økende grad trenges spesialkompetanse. Når man ønsker å forebygge at små helseproblemer blir store, kommer man for eksempel ikke utenom helsesøstre. Når helsetjenesten skal ta hånd om stadig flere eldre, syke mennesker, trenger man haugevis av geriatriske sykepleiere som virkelig kan noe om alderdom og sammensatte diagnoser.

Jeg håper utdanningsrevolusjonen ikke blir avlyst og parkert. Altfor lenge har sykepleierutdanningen vært som en doning man egentlig ikke tør vise fram for sine venner. Sykepleien som profesjon fortjener et moderne utdanningssystem som gir en WOW-følelse og en sterk faglig identitet.
Det ville ikke forundre meg om til og med gutta kom mer på banen da!

Se også: Holder utdanningen mål?