Tror på paradis på jord

Velferdsstaten har de siste 30 årene gradvis utvidet hva den tar ansvar for, og kan muligens sammenlignes med tidligere revolusjonære bevegelser som hadde en visjon om å skape himmel på jord. I St. meld 25 (2005-2006) «Mestring, muligheter og mening – framtidas omsorgsutfordringer» gir regjeringen en oversikt over fremtidens hovedutfordringer og fastlegger både langsiktige og kortsiktige strategier i møte med dem. I meldingen legges det blant annet vekt på at nye brukergrupper er kommet inn under omsorgstjenesten i kommunene, noe som igjen stiller krav til nye arbeidsformer og endret kompetanse.

Helsedirektoratet satte omtrent samtidig i verk sin rekrutteringsplan (2003-2006), blant annet for å øke rekrutteringen til de kommunale pleie- og omsorgstjenester med 10 000 nye årsverk. I St.meld. 47 (2008-2009) – den såkalte samhandlingsreformen – legges det blant annet opp til;

• etablering av bo- og behandlingstilbud i kommunene (før, istedenfor og etter sykehusbehandling), for å sikre en faglig styrking av kommunehelsetjenesten
• flere faggrupper og større fagmiljøer ››styrke legetjenesten i kommunene
• øke innsatsen overfor prioriterte grupper
• styrke forebygging og tidlig intervensjon

Som del av Omsorgsplan 2015, legger «Kompetanseløftet» opp til en utbygging av 12 000 nye institusjonsplasser, og 12 000 nye årsverk. Denne satsingen signaliserer en erkjennelse av at økt kompetanse er nøkkelen til økt rekruttering og forbedret kvalitet på omsorgstjenestene.

Et sted må grensen gå

Disse signalene – for ikke å si røyksignalene – er knyttet til at det brenner under føttene på den norske velferdsstaten. På den ene siden må staten få kontroll over kostnadssiden, og på den andre siden utvide velferdsstatens ansvar for den enkelte. Eksempelvis skal ikke de eldre og pleietrengende ifølge St. meld 25, kun leve av noe (mat og drikke), men også for noe (kunst, kultur) – noe som samlet skal fremme målet om en meningsfull og verdig alderdom.

I utgangspunktet ble velferdsstaten bygd opp i kampen for mer likhet enn det stands- og klassesamfunnet skapte for befolkningen. Det var relativt enkelt å få oppslutning om denne humanistiske ideen, fordi de fleste erfarte at likere materielle livsbetingelser bidro til å redusere den menneskelige lidelse. Men ifølge Halvard Vike (2004) utkrystalliseres drømmen om individets uavhengighet og autonomi fra dette utgangspunktet. Av spesielle historiske grunner både påtar og forventes det at den norske velferdsstaten skal realisere denne utopien. Ved hjelp av en aktiv og tilstedeværende stat skal den fremme befolkningens uavhengighet og selvstendighet – ikke fra staten, men først og fremst former for potensielt undertrykkende avhengighetsbånd i markedet, i lokalsamfunnet og i familien (Vike 2004). Ambisjonen om å realisere denne utopien, bidrar til en radikal utvidelse av hva velferdsstaten skal ha ansvar for på befolkningens vegne.

For staten blir det et moralsk, politisk og økonomisk problem når alle eldre har krav på «tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter både ute og inne», «mulighet for samvær og sosial, fellesskap og aktivitet», og «nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkelte» ifølge kvalitetsforskriften av 2002 og en «verdig» alderdom ifølge verdighetsgarantien av 2009. Staten eller kommunene er ikke engang i nærheten av å ha råd til å sørge for nok personell med høy nok kompetanse – verken til å sørge for en god nok eldreomsorg, eller til å virkeliggjøre drømmene som står nedskrevet i St.meld. 25 og 47.

Også profesjonsutdanningene ved landets universitet og høyskoler er involvert i velferdsstatens ekspansjon og økt ansvar for den enkeltes uavhengighet og selvstendighet. Gjennom kontinuerlig å avdekke mangelfulle tilstander for de pasient- eller klientgrupper de arbeider med, bidrar personalet til utvikling av ny kunnskap og nye utdanningstilbud. Dynamikken i denne utviklingen er at forskning og utvikling kan være meritterende for den enkelte, men kanskje viktigst at finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren premierer slik virksomhet. Virksomheten premieres og med det forsterkes velferdsstatens ekspansjon. En statlig velferdspolitikk tuftet på WHO’s helsebegrep; at helse er ikke bare fravær av sykdom, men fullstendig fysisk, psykisk og sosial (og åndelig) velvære, blir grenseløs som visjonen om paradiset. Og den er ubrukelig som grunnlag for statlig omsorgspolitikk, om enn ikke som grunnlag i møte med hver enkelt pasient eller klient. Velferdsstatens eneste mulighet for å overleve som et offentlig finansiert felleskapsprosjekt, er å innse at paradiset – om det finnes – er i himmelen, ikke på jorden. Et sted må grensen gå.

Lav rekruttering

Behovet for avgrensing av velferdsstaten ansvar, er manglende evne, vilje og mulighet til å finansiere drømmene. Det virker nærmest som politisk harakiri å ta opp til politisk drøfting og bestemme «hvor grensen skal gå» med hensyn til hva velferdsstaten, den enkelte og det sivile samfunn skal ha ansvar for. Den kroniske kapasitets- og kompetansekrise som har utviklet seg de siste 30 årene, skyldes misforholdet mellom drøm og virkelighet. På samme måte som WHO's helsebegrep aldri kan realiseres her og nå, har skiftende regjeringer kunnet henvise til at alt vil bli bedre en gang i fremtiden. Derfor har det kommet som svært overraskende på de statlige myndigheter at rekrutteringen, spesielt til de kommunale tjenester, nå er omvendt proporsjonal med fremtidens behov. Underbemanning, underbetaling, underkvalifisering og det faktum at rundt 50 prosent av personalet arbeider i deltidsstillinger, fremstår i dag som fire rekrutteringshemmende arbeidsvilkår som verken unge menn, men i stadig økende grad også kvinner aksepterer.

Bare 4 prosent av avgangskullene ved sykepleierutdanningene i landet ønsker å søke stilling innenfor den kommunale omsorgstjeneste. Dette skjer samtidig som fremskrivninger viser at 40 prosent av jentekullene fra videregående skole – hvis det bare satses på kvinner – om 10–15 år, må velge en utdanning som kvalifiserer til arbeid innenfor den kommunale omsorgssektor, om behovet for personell skal kunne dekkes.

Hva kan gjøres?

Nåværende regjering markerer sitt fortrinn ved å satse på en offentlig finansiert velferdsstat. Hvis det er en regjering som kan ta opp til politisk drøfting og bestemmelse en avgrensing av velferdsstatens ansvarsområde, må det være den.

Innenfor en avgrensing av velferdsstatens ansvarsområde, må en politisk styrt moderniseringsprosess settes i gang, slik at arbeidsvilkårene kommer på høyde med andre deler av arbeidslivet. Staten må garantere finansiering. Sammen med kommunene må den kreve at alle de kommunale virksomhetene innen 2015 må ha personell med formell kompetanse, faste fulle stillinger – minimum 80 prosent – og kvalifiserte ledere gjennom lederutdanning. Tiltakene vil være av avgjørende betydning for arbeidsmiljøet, sykefraværet og for pasientene.

Kjernen i samhandlingsreformen er å koordinere tjenestene til beste for de i kommunene som til enhver tid trenger nødvendig bistand. Med et avgrenset ansvarsområde, kvalifisert lederskap og tilstrekkelig med personell med høy nok kompetanse i fulle stillinger, er ikke dette vanskelig å få til. Det er vel dokumentert at slike «produksjonsbetingelser» er suksessfaktorer for økt kvalitet i andre deler av arbeidslivet, noe som selvfølgelig også gjelder for kommunal omsorgssektor (Svare 2009), (Bakken 2009), (Disch og Vetvik 2009). Skal vi klare dette, må både stat, kommune, region, utdanningsinstitusjoner, arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner forene kreftene.

Vi ved Høgskolen i Telemark, Senter for omsorgsforskning, sør, vil gjerne både delta i debatten og bidra med kompetanseutviklingen av sektoren. Vi ønsker – utover de ordinære utdanningene – å bidra til økt rekruttering ved utvikling av nye modeller for kompetanseutvikling av personell med erfaring fra feltet. Eksempelvis kan det være personell med og uten studiekompetanse som gjennom en grundig kompetansevurdering kan tilbys mer arbeidsplassrelaterte kvalifisering på høyskolenivå og i tett samarbeid med kommunene.

En politisk styrt moderniseringsprosess innenfor rammer av et avgrenset kommunalt ansvar, vil kunne innebære at satsingen på kompetanse som nøkkel til økt rekruttering vil skje i en tryggere forvisning om at satsingen ikke bare forsvinner i et grenseløst sort hull og klapper sammen.