Frigjøring i pilleformat

Jeg ble født i det året da selvbestemt abort ble lov i Norge. Hadde det vært lovlig tidligere, er det statistisk stor sjanse for at jeg ikke hadde blitt født i det hele tatt. Foreldrene mine gikk nemlig ennå på videregående skole da de fant ut at de var gravide med meg.

De giftet seg raskt, og flyttet til Oslo for å studere. Når medstudentene deres tok turen til Lorry ved siden av lærerskolen, dro mamma og pappa til barnehagen for å hente meg. Det gikk bra, men de ble tidlig voksne. Jeg var ikke planlagt. Men som mora mi sa til meg da jeg skjønte det: Det betyr at jeg er et ekte kjærlighetsbarn.

«Frihet i en liten eske» påstår reklamen. Tamponger er ikke særlig frigjørende, selv om de er aldri så praktiske. I år kan vi derimot feire at det er 50 år siden vi fikk ekte kvinnefrigjøring i pilleformat, også kalt p-pillen. En liten pille, et stort framskritt. Det er dette som er retten til å bestemme over sin egen kropp. Pillen gir kvinnen frihet fra sin egen biologi, frihet til å nyte sex uten fruktbarhet. Uansett hva mannen i hennes seng skulle ville, vite og ønske, er det kvinnen som tar eller ikke tar sin pille som kontrollerer hva utfallet av sengekosen blir.

Nederst i skapet på badet mitt ligger en liten eske med hvite piller. For meg har p-piller alltid vært en selvfølge. Alle venninnene mine har brukt dem, stort sett siden de første gang fikk fast kjæreste og et sexliv å snakke om. Prevensjonen har vært selvsagt, i den grad at overraskelsen og samtaletema har vært knyttet til de to venninnene mine som fikk så sterke bivirkninger at de ikke tålte å bruke pillen. Hva gjorde de, liksom? Måtte de stole på mannen? På mindre sikre prevensjonsmidler? Så skummelt. De kan jo bli gravide når som helst.

Jeg kan i alle fall bestemme selv. Nå har kvinner et bredt utvalg legemidler å velge mellom når vi vil sikre oss mot uønsket graviditet. Cirka hver tredje norske kvinne går på p-piller, det mest brukte preventivet foran spiral, sterilisering og kondom.

Da p-pillen Enovid entret amerikanske butikkhyller i august 1960, var den det første sikre prevensjonsmiddelet. Sju år senere kunne også norske kvinner nyte godt av selve grunnlaget for seksuell frihet. Det er neppe tilfeldig at dette også er åra som markerer inngangen til den viktigste revolusjonen i det forrige århundre: Kvinnefrigjøringen. Sex er alltid mer risikabelt for en kvinne enn for en mann. Hun kan bli gravid, og er graviditeten uønsket, er det hun som må ta det tunge valget og bære det store ansvaret, om hun ønsker å bære fram barnet eller ikke.

Graviditet er en voldsom belastning på kroppen, og tidligere tiders dyre og ulovlige metoder for å sikre seg mot graviditet eller avslutte uønskede svangerskap har vært både usikre og farlige for kvinner. Uten prevensjon er seksualakten et høyrisikoprosjekt for damer, et prosjekt forbundet med så stor risiko at det sier seg selv at det er vanskelig å gi seg hen til nytelse.

Kirka var, nær sagt selvsagt, kritisk til p-pillen da den kom, sex skal være forbeholdt reproduksjon og lite annet. Den katolske kirke påsto senest under forrige pave at det er hull i alle kondomer. I USA har den offisielle strategien for å motvirke tenåringsgraviditeter inntil nylig først og fremst vært læren om avholdenhet. Slikt fungerer selvsagt ikke. Det verken Paven eller George W. Bush later til å forstå, er at mennesker kommer til å ha sex både i og utenfor ekteskapet uansett. Der det blir flere uønskede graviditeter, blir det også flere aborter. Dessuten, selv gifte kvinner ønsker å ha sex mer enn de to-tre gangene de gjør det for å forplante seg.

Jeg er overbevist om at min livskvalitet er bedre enn den ville vært om jeg ikke hadde hatt de samme mulighetene til å kontrollere min fruktbarhet. Mye skyldes selvsagt alt det praktiske: jeg måtte ikke slå meg tidlig til ro med mann og barn, men kunne vente med begge deler til jeg selv var klar for det. I mellomtida har jeg jobbet sene kvelder, gått på spontane fester og kunnet leve egoistisk. Jeg har hatt kjæreste og et seksualliv uten hele tida å bekymre meg for å bli uønsket gravid og hva jeg eventuelt skal gjøre med det. Derfor har jeg også hatt friheten til å kunne nyte min egen kropp, til å elske og bli elsket tilbake. Jeg har friheten til selv å bestemme over egen fruktbarhet, og til å velge om og når jeg vil bruke prevensjon.

Derfor er jeg også så trygg i valget som ligger bak avgjørelsen om å la den lille esken med de hvite pillene ligge urørt nederst i skapet ei stund. Jeg er høygravid, jeg skal ha barn. Jeg har valgt det selv. Derfor kan jeg, hvis en dag min datter spør, fortelle henne at hun var godt planlagt. Et ekte kjærlighetsbarn.

(NB: Martine Aurdal fødte en datter i juni. Red. anm.)