Kort tid til alt

Det er ikke så ofte jeg er opptatt av alder. Noen ganger slår det meg imidlertid at aldersperspektivet kommer tettere innpå meg. Jeg har flere ganger i det siste blitt forspurt om jeg vil ta på meg ulike verv. Tidligere i livet fylte jeg dagene, ukene og månedene med møter, utvalg og komiteer. Tidagersuken var i flere år et fenomen jeg kjente på kroppen. Det trigget meg å ta kampen opp mot all verdens urettferdighet. Det være seg gratis, gode og mangfoldige barnehager til alle barn ,til kamp mot krig og fattigdom i de fjerneste land på kloden.

Nå er det ikke slik. Jeg kjenner likevel av og til å lysten til engasjement. Reise kjerringa, som det en gang het, og gå inn i min tid som en del av de engasjertes hær. Men – så dukker dette med alder opp.

Da er det lettere å takke nei til all slags smigrende tilbud om verv.

Jeg har passert 56 – ikke akkurat noen olding, ikke det at ikke jeg føler meg i form og bruker kroppen så best jeg kan. Det er noe med perspektivet som blir annerledes. Tiden går så forbasket fort.

Merker det så godt om sommeren. Vinteren er en langsommere tid. Alt hviler da. Nå drives vi av gårde i kapp med blomstring og spiring. Det som mandag var spirer er om fredagen blitt tretti centimeter lange bregner. Likevel. Det er som om jeg kan ane avblomstring rundt meg. Avblomstringen ligger latent i det som spirer. Kimen til død ligger i livet selv. Er selve forutsetning for liv. Det er bare religionene som prøver å innbille oss noe annet. ”Når det fødes et barn, fødes det et lik”, sa en norsk filosof en gang. Han var ikke det vi vil kalle en optimist.

De japanske kirsebærtrærne ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen, blomstrer litt senere i år enn i fjor. En kort kuldeperiode utsatte blomstringen – ga trærne et lite pusterom til å roe seg ned. Det var som budskapet fra trærnes indre kjerne, ga signal om å ta livet med ro. Ta det med ro blomster – det er sommer nok å ta av. Stress ikke!

Blomstene har en begrenset tid til rådighet. Deres skjønnhet varer ikke så lenge.

Sånn er det jo også med livet. Det gjelder å nyte dagene. Ta inn over seg naturens langsomhet. Det glemmes så lett når fokuset blir at alt må gjøres straks. Aller helst burde det vært gjort i går.

Jeg vet ikke helt om dette passer i en blogg. Burde ha skrevet noe politiske greier, tenker jeg. Ikke minst nå som det er kamp om mer penger og likelønn som er på dagsorden. Det blir kanskje litt for personlig og skrive om tiden som går så fort.

Likevel – selve konfliktberedskapen og forberedelsen til den Store Kampen for Likelønn, får tiden til å rase fortere enn før. Vi har laget oss en tempoplan som bryter med det som er kroppens rytme – evolusjon – og sier oss at øyeblikket er nå, det kommer ikke tilbake og i det store perspektivet er det kort tid til alt.

Det tar jeg med meg dette som mitt eget budskap til meg selv nå som det nærmer seg helg og pinsevennene skal feire tungetalens glade budskap.

Jeg prøver å roe ned, men er håper å få ferdig listing av gang og dører i huset jeg holder på å pusse opp. Håper å få tid til det.