Finnes det friske mennesker?

Alvoret har med grenseløse forventninger og potensielt grenseløse ambisjoner på vegne av det profesjonelle helsevesen å gjøre. Nærmere bestemt med tvetydigheten i forventningene og ambisjonene. Fra en side sett er historien om legevitenskapens fremskritt og utbyggingen av det moderne helsevesen en eventyrlig suksesshistorie. Sykdomstilstander vi for en generasjon eller to siden hadde lite eller ingenting å stille opp mot, lar seg i dag kurere gjennom rutinemessige operasjoner. Skader som ingen ville ha overlevd for en mannsalder siden, kan mennesker i dag hjelpes til å leve med uten at det begrenser deres utfoldelsesmuligheter vesentlig. For tidlig fødte som ingen for et tiår eller to siden ville ha drømt om å forsøke å berge, kan gjennom koordinert intensiv innsats gis muligheten til å vokse opp og få et langt liv.

Medalje med en bakside

Fra en annen side sett: Som alle suksesshistorier er også historien om det moderne helsevesen en medalje med en bakside. Suksess – især langvarig suksess – skaper nesten alltid urealistiske forventninger. Forventninger som ikke lar seg innfri, fører sjelden noe godt med seg. Og forsøk på å leve opp til urealistiske forventninger skaper uunngåelig skuffelser og frustrasjoner.

Få ting selger som helsereportasjer i dagens mediesamfunn. Det måtte i tilfelle være krim. Den journalistiske dramaturgi har for øvrig påfallende mange fellestrekk på de to stoffområdene. I det tabloide verdensbildet har ethvert dødsfall en tendens til å fremstå som et nederlag. Underforstått: Hvis vi hadde hatt et helsevesen med ubegrenset ressurstilgang, og hvis alle hadde gjort jobben sin, ville pasienten ha vært i live fortsatt. Innenfor et slikt univers er det knapt nok plass til den enkleste av alle kjensgjerninger innenfor helsestatistikken: at dødeligheten er hundre prosent. Til gjengjeld er det rom for umåtelig store kvanta av skuffede forventninger og frustrasjoner – skuffede forventninger på bruker- og pårørendesiden og frustrasjoner hos dem som skulle ha levert de varene som ikke lar seg levere. Selvsagt gjøres det feil i helseprofesjonene som i alle andre profesjoner.

Selvsagt forekommer det at såkalt «menneskelig svikt» får fatale konsekvenser i situasjoner hvor en pasients liv kunne ha vært reddet. Men det overveldende flertall av dødsfall skyldes verken profesjonelle feil fra den enkelte helsearbeiders side eller mangler ved helsevesenet som profesjonelt etablissement. De fleste dødsfall skyldes ganske enkelt at det menneskelige liv i likhet med alt annet liv er forgjengelig, og at det ikke står i menneskelig makt å forandre på det.

Utopisk helsebegrep

WHO's definisjon av helse som en tilstand av absolutt velvære fysisk, psykisk og sosialt har møtt velfortjent kritikk fra mange hold gjennom de vel seksti årene som er gått siden den første gang så dagens lys. Ikke desto mindre lever den videre i beste velgående i velferdsstatens kollektive underbevissthet, i drømmen om det feilfrie liv i det feilfrie samfunn. Med helse som det høyeste gode og helsebegrepet som en slags samlebegrep for alle våre idealforestillinger om det gode liv, er kollisjonen mellom utopi og virkelighet uunngåelig. Velvære lar seg ganske visst oppleve, men aldri som noe altomfattende og enda mindre som en permanent tilstand. Forstått slik er helse en uoppnåelig størrelse, helsepolitikk et fåfengt foretagende og helsevesenet en storprodusent av skuffede forventninger.

Utopier har vært i omløp over alt og til alle tider. Det skyldes ganske enkelt at vi som mennesker er utrustet med en fantasi som ikke er bundet til å holde seg innenfor de grenser sanseerfaringen setter. I en verden full av mangler og begrensninger, der vi hele tiden høster erfaringer – både individuelt og kollektivt – med å komme til kort, har vi både evne til og behov for å forestille oss det fullkomne, dvs. et liv som er fritt for alle de feil og mangler og begrensninger som livet i denne verden er preget av. På norsk kan det greske ordet «outopia» best gjengis med ingensteds. Det betegner altså noe som ligger utenfor grensene for det vi er i stand til å erfare eller påvise i denne verden.

Søker det fullkomne

Problemet ved WHO's utopiske helsedefinisjon er at den ikke regner med noen annen verden enn den erfarbare og derfor er nødt til å insistere på at det fullkomne lar seg realisere gjennom planmessig innsats. Det innebærer at det grenseoverskridende perspektiv som i den klassiske jødisk-kristne tradisjon fantes i forestillingene om gudsriket, omfunksjoneres til altomfattende helsepolitiske målsettinger, og at det religiøse begrep frelse gjennomgår en forvandlingsprosess som til sist tenderer mot å la det gå opp i det absolutte helsebegrep.

Å forveksle utopi og politisk program forderver begge deler. Så lenge forskjellen står fast, og utopien respekteres som utopi, kan den ha en nyttig funksjon som politisk korrektiv. Som stjernehimmelen kan være til hjelp for den som er henvist til å navigere på verdenshavene nattestid, kan utopien angi retning for menneskers bestrebelser for bedre levekår for alle. Men på samme måte som godt sjømannskap krever innsikt i at det ikke er stjernene som er målet for seilasen, forutsetter politiske bestrebelser evnen til å skjelne mellom utopi og operasjonelle målsettinger og til å innse at politikk er det muliges, ikke det umuliges kunst.

Anvendt på helsepolitikkens område vil dette innebære at et helsebegrep som skal kunne gjøre nytte for seg i ordsammenstillinger som helsevesen og helsepolitikk, må være vesentlig mindre omfangsrikt og ha vesentlig sterkere jordledning enn WHO's utopiske helsebegrep. Forholdet mellom helse og sykdom er ikke å likne med forholdet mellom frelse og fortapelse, og helsevesenets oppgave er ikke å tilby mennesker det gode liv, men å bidra til å sette folk i stand til å mestre de påkjenninger livet gir. Det forutsetter at den som mottar profesjonell hjelp, og den som yter profesjonell hjelp, begge er klar over de begrensninger forholdet mellom lege og pasient er undergitt.

En av hovedarkitektene bak WHO's helsedefinisjon i de første årene etter annen verdenskrig var Karl Evang, helsedirektøren som også styrte oppbyggingen av helsevesenet i etterkrigstidens Velferds-Norge. Det var en periode hvor troen på planøkonomi og samfunnsplanlegging var sterk, og i Evangs visjon av velferdsstaten var det profesjonelle helsevesen med et heldekkende tilbud av helsetjenester til alle tiltenkt hovedrollen. Med oljealderen og forvandlingen av det norske samfunn fra et samfunn preget av knapphet til et samfunn preget av velstand og overflod, har troen på den altomfattende samfunnsplanlegging og den tilhørende sosiale ingeniørkunsts muligheter avtatt. Men troen på helsevesenet som et slags sosialt vegg-til-vegg-teppe er forbløffende seiglivet.

Viltvoksende fullkommenhet

Kanskje kan det henge sammen med at velstandsutviklingen har passert det stadiet da det gav mening å etterspørre flere hytter og biler og båter, og sklidd over i det stadiet hvor det er det raskt voksende utbud av tjenester som frister til nytt forbruk. I så fall passer det bare altfor godt inn i bildet at etterspørselen etter helsetjenester tiltar, at markedet for privatfinansierte tilbud vokser i takt med ekspansjonen i det offentlige helsevesen, og at det på utsiden av skolemedisinens enemerker vokser frem en hel jungel av tilbud om såkalte alternative helsetjenester. På forfengelighetens markedsplass lar alt seg selge, bare man vet å ta seg godt betalt.

Å la seg forarge over den viltvoksende etterspørsel etter helsetjenester har lite for seg. Viktigere er det å innse at drivkraften bak er de urealistiske forventninger som er skapt av skolemedisinens suksesshistorie og de grenseløse ambisjoner på vegne av helsevesenet. Skuffede forventninger finner alltid nye løp og oppsøker nye adresser dersom de ikke blir konfrontert med kritiske spørsmål.

I et land hvor vi forbruker mer av profesjonelle helsetjenester enn noe annet sted på kloden, er det kanskje på tide at vi demper begeistringen for stadig nye helsetjenestereformer som skal overvåke den enkeltes livsløp med nye feilsøkingstiltak fra vugge til grav. Vi trenger å bygge ned, ikke bygge opp nye screeningundersøkelser. Vi trenger definitivt ikke forskrifter som pålegger leger å drive oppsøkende virksomhet overfor folk som ikke selv ber om profesjonell hjelp.

Når det kommer til stykket, er profesjonell helsehjelp ikke et gode, men et nødvendig onde. Det virkelig gode liv er et liv der man ikke trenger profesjonell bistand ved mer enn to anledninger: av jordmora ved inngangen og presten ved utgangen.

Inge Lønning er teolog, politiker og tidligere rektor ved Universitetet i Oslo.