Språk og respekt

Sissel Roum (62 år) har sing runnutdanning som sykepleier fra Røde Kors sykepleieskole, Stavanger 1970 Har varierende arbeidserfaring som sykepleier i hjemmetjenestene, psykiatrien, sykepleietjenesten for døve - som var et samarbeid mellom Oslo kommune og Døves menighet, habiliteringstjenesten og eldreomsorgen. Har de siste årene arbeidet i turnus på kommunale sykehjem. Nåværende arbeidsgiver: Drammen kommune. *Foto: Array*

Lund, en av mine pasienter i hjemmesykepleien, var innlagt til en undersøkelse på et større sykehus. Han er en voksen mann, tegnspråklig døv.

Sykehuset var gjort kjent med at han var døv, og de har ansvar for å skaffe tolk i situasjoner hvor det er behov for det.

Lund visste om at han skulle til denne store undersøkelsen i nyreregionen, og siden han hadde opplevd at det ikke var tolk til stede tidligere var han redd for at det heller ikke ville være det nå. Han ba meg om å komme for sikkerhets skyld.

Jeg hadde fått vite når undersøkelsen skulle være, og kom i god tid. Men tidspunktet var fremskyndet. Han var allerede ført inn på undersøkelsesrommet da jeg kom. Jeg fikk en frakk og tillatelse til å gå inn. Pasienten lå på siden på en benk med ansiktet mot veggen. Det var flere leger og annet personell i rommet, alle bak ryggen hans. I det jeg kom inn hørte jeg legen si: Nå blir det et stikk! Dette kommer til å gå bra, la han beroligende til. Han sa det bak ryggen til en døv pasient!

Lund ble svært letta da han så meg. Ingen tolk? Nei, ingen tolk. Han visste ikke hva som foregikk, men forsto at det var mange folk der. Det gjorde ham engstelig. Var det noe galt? Jeg forsøkte å få oversikt slik at jeg kunne fortelle ham det. Undersøkelsesbenken sto et stykke fra veggen. Jeg satte meg på en stol så vi kunne se hverandre, og ba legen gjenta litt av det han hadde sagt til pasienten, slik at jeg kunne tolke det. Han gjorde det, ganske kort, for nå var han opptatt med selve prosedyren og undervisning av annet personell som deltok.

Undersøkelsen tok sin tid, den forløp greit, sa de, og pasienten ble trillet inn på rommet igjen. Han var fortvila og følte seg overkjørt og lite respektert. Han hadde grunn til det, selvsagt. Men jeg fikk ikke inntrykk av at det ble forstått av de ansvarlige. Han måtte jo stole på dem. De gjorde jo jobben sin, og den måtte utføres fra ryggsida.

Hva med å ha en person som kunne hatt ansvar for å skape trygghet ved å sitte hos ham, vise med mimikk at ting var i orden, berolige? Nei, alle de tilstedeværende skulle følge med på prosedyren, assistere og lære. Det var øyensynlig det som var viktig. Pasienten var bare «objektet». Nei, de sa det ikke med ord. Men slik opplevdes det for oss begge.