Nytter ikke å være snill

Jeg har vel allerede slått fast at likelønn er en forutsetning for å rekruttere unge mennesker til å søke seg til yrket som sykepleier, og at dette også er en forutsetning for å opprettholde velferdsstatens fellesskapstjenester.

Men, en god sak kan ikke nevnes ofte nok, og sykepleiere landet over oppfordres herved til å mobilisere seg til Kamp. 

Tenk på hva vi kunne fått til om vi hadde samlet oss. Sykepleierforbundet har i dag i overkant av 90 000 medlemmer, og vi er desidert den størst yrkesgruppen i spesialhelsetjenesten. Det burde være en selvfølge at vi ble ivaretatt og hørt, men slik er det dessverre ikke.

Det mangler ikke på støtteerklæringer, og mange menn har sagt seg villige til å stå over egen lønnsvekst for å sikre likestilling. Hans W Gullestad sier det som det er, og hevder i en reportasje i BT 15/3 og senere i en Kronikk i BT 20/3, at lønnsutviklingen i egen bransje påvirkes negativt dersom det blir en overvekt av kvinner som jobber der.

Han påpeker også at flere tiår med kvinnekamp har gitt yrker som er dominert av kvinner, en lønnsutvikling som ikke er bedre enn gjennomsnittet i samfunnet. Skal det være slik? Vil vi ha det sånn?

Ved å holde sykepleierlønningene nede bidrar det til å holde lønnsutviklingen under kontroll, og det er sykepleierne og andre som jobber innenfor et kvinnedominert yrke som må betale prisen. Dette er skremmende, og regjeringen kan mistenkes for å ønske en slik utvikling.

Sykepleiernes lønnskamp får også betydning for andre kvinnedominerte yrker, og blir således retningsgivende også for deres fremtidige lønnsforhandlinger. Vi bør derfor være solidariske, og støtte hverandre i årets lønnsforhandlinger, der likelønn er det viktigste kravet.

Likestillingsloven er ikke mulig å misforstå: §5 ”Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på samme måte for kvinner og menn uten hensyn til kjønn. Retten til lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi gjelder uavhengig av om arbeidene tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler.”

Regjeringen spilte ”ballen” feigt over til arbeidsorganisasjonene som nå selv må vurdere, og bli enig om hvor pengene skal settes inn. Dette til tross for at det er partene i arbeidslivet som frem til nå, har opprettholdt de lønnsforskjellene som fortsatt eksisterer.

De fagorganiserte som kjemper for rettferdighet må nå stå på kravene, og vise at de urettferidghetene som fortsatt eksisterer, og som er basert på kjønn nå skal vekk. Her nytter det ikke å være snill.

Dette finner vi oss ikke i lenger!