Sorry seems to be the hardest word

Først ble jeg egentlig ikke så sint. Vi har vært vant til mye rart fra arbeidsgiversida i norske sykehus. Da jeg leste i Dagbladet hva Spekterleder Anne-Kari Bratten hadde klart å lire av seg, var derfor min første reaksjon å le. Jeg syns det var ganske festlig at en person i hennes posisjon hadde prestert å si noe som var så tvers gjennom knotete og utaktisk.

“Det er en tendens nå til at folk velger fritid framfor arbeidstid. Jeg synes at alle, både kvinner og menn, og kanskje særlig sykepleierne, må opprioritere verdien av arbeid. Dersom vi skal få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer, må folk jobbe mer. Vi må forstå at vi må delta i den dugnaden der. Da kan verken sykepleiere eller andre bruke den tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet til å sitte på kafé eller gå på SATS. Da må de delta i arbeidslivet.”

Jeg syns faktisk litt synd på henne. I mine øyne hadde hun åpenbart hatt en dårlig dag på jobb, og slapp ut noe som definitivt burde vært usagt, eller i alle fall sagt på en annen måte. Fryktelig flaut å gjøre det på NRK i beste sendetid. Jeg så for meg hvordan hun sto i studio etter sending og skallet hodet fortvilt i veggen. Og at hun kom til å ligge langflat i neste dags avis for å be om unnskyldning til alle landets sykepleiere. Via Facebook fikk jeg med meg at det ble arrangert underskriftkampanje, sms-aksjon og at mine kollegaer over hele landet så rødt. Jeg syns som sagt hele greia var mest komisk, og ventet spent på en Liv Signe Navarsete-lignende unnskyldning dagen derpå.

Men selvsagt var ikke dette et uhell, en dårlig dag på jobb eller uheldig ordvalg. I dagene som fulgte, kom det ingenting som kunne ligne på en unnskyldning. Tvert imot fortsatte Bratten å rakke ned på sykepleierne som gruppe. Nå antydet hun ikke lenger bare at vi er late, men også litt dumme. Hun avviste rett og slett at hennes utsagn kan oppfattes som at sykepleierne jobber for lite og sitter for mye på kafé. Det ville alle forstått hvis de hørte etter på innholdet i det hun sa. Problemet er bare at det gjorde vi (og resten av Norge). Jeg har til og med hørt det om igjen flere ganger. Og det var akkurat det hun sa.

Mangelen på selvinnsikt og anger fortsatte i dagene som kom. Bratten sa til Dagbladet: “Jeg klarer ikke forstå hva de reagerer på. Jeg forstår heller ikke hvorfor Lisbeth Normann reagerer så kraftig.” En liten avklaring til Bratten må åpenbart til her: Lisbeth Normann er øverste tillitsvalgte for nesten 100 000 sykepleiere. “De” og “hun” er samme gjengen. Når noen sier noe som umulig kan oppfattes som annet enn en hånlig og nedlatende karakteristikk av sykepleiere som gruppe, er det Lisbeth Normann sin jobb å reagere. Og det bruker hun å gjøre veldig tydelig når slikt skjer. Det som er spesielt i denne saken, er at uttalelsene i tillegg har klart å gjøre hele resten av gjengen så forbanna at de faktisk roper høyt.

Man skulle nemlig tro Bratten skjønte alvoret og la seg flat da tekstmeldingene haglet inn på telefonen hennes. I stedet sier hun til Dagbladet: “De ber meg brenne et visst sted og sier de håper jeg ikke får hjelp hvis jeg blir syk. Det er på det nivået.” Jeg vet ikke hvilket nivå Bratten mener er passelig, men hun må jo ha forstått at hun ville få noen reaksjoner som var kraftigere enn “vi lover å gå mindre på kafé”. Nok en gang mener jeg hun viser en imponerende evne til å latterliggjøre de hun skal forhandle med. Bratten syns tilsynelatende at sykepleiere ikke bare er late og ute av stand til å forstå hva folk sier. Vi er også generelt en gruppe sutrejenter, som ikke engang kan komme med fornuftig og behersket raseri på “riktig” nivå.

Jeg er for så vidt enig med Bratten i at det ikke er pent å ønske folk til helvete (som “et visst sted” heter på nordnorsk) eller at de ikke skal få hjelp hvis de blir syke. Men jeg stusser på at hun tilsynelatende ikke reflekterer ett eneste sekund over om det kan tenkes at det er hennes utsagn som har fremprovosert disse reaksjonene, ikke at alle sykepleiere plutselig har blitt onde og umodne. Kan det tenkes at det hun sa rett og slett bare var respektløst, flåsete og uakseptabelt? Sykepleiere generelt er nemlig ikke en gruppe som er kjent for å lage bråk, vi bruker å finne oss i ganske masse rart. Det at Bratten har mottatt 350 tekstmeldinger fra forbanna sykepleiere, bør hun ta som et tegn på at hun har jogga ut i salaten med høye kneløft. Det er ikke sykepleierne som er nærtagende og oppfatter ting feil.

Vi er ikke arbeidssky. Vi ønsker oss rett til heltid og arbeidsforhold som gjør at alle klarer å gå i full stilling. Dette ville garantert redusert andelen “frivillig deltid” så mye at Bratten slapp å irritere seg over det mer. Dugnadsånden hun etterlyser, har vi allerede hatt altfor lenge. Vi responderer automatisk på kuttene arbeidsgiver gjør i personell og andre ressurser ved å løpe enda raskere.

Jeg er selv en dame som ofte uttaler meg i overkant bastant. Det har skjedd mange ganger at jeg har vært skråsikker i min sak og ordlagt meg på en måte som får det til å høres ut som jeg syns alle som mener noe annet er dumme. Da er det rimelig flaut når jeg etter hvert skjønner at flertallet faktisk er uenig med meg, og at jeg rett og slett har tatt feil. Kanskje var det derfor jeg først syns litt synd på Bratten, fordi jeg trodde dette var en situasjon hvor hun i engasjert debatt uheldigvis plumpet ut med en flåsete og dum bemerkning. Hun kunne jo umulig mene det hun sa. Alle vet jo at hvis det er én yrkesgruppe man ikke kan beskylde for å være late eller lite ansvarsbevisste, så er det sykepleierne. Sykepleiere jobber deltid fordi de ikke får hel stilling, eller fordi arbeidsforholdene er slik at de ikke klarer full stilling. Kafé og SATS har rett og slett ingenting med saken å gjøre, og for øvrig har ikke arbeidsgiver noe med hva vi bruker fritida vår på.

Min erfaring etter litt for bråkjekke utsagn er at en unnskyldning kan kurere mye gruff. For meg var det derfor ikke det der med kafé og SATS som var dråpen. Det var teit sagt, men en oppriktig unnskyldning dagen derpå ville gjort underverker. Men Bratten er ikke lei seg. Dette til tross for at 100 000 rasende ansatte opplever at hun har uttalt seg hånlig og nedlatende om en av helsevesenets viktigste yrkesgrupper, og responderer med at holdningene hennes nå får konsekvenser for samarbeidet. Hun mente nemlig det hun sa. Bratten sitter dessuten trygt i jobben sin og syns Norsk Sykepleierforbund er omtrent like irriterende som ei mygg litt nært øret. Det er antagelig mer sannsynlig at det fryser is “et visst sted” enn at hun ber om unnskyldning.

Hennes bagatellisering av responsen saken fikk, ble for meg et bevis på at kommentarene i Dagsrevyen faktisk er et presist uttrykk for hennes generelle holdninger. Hun mener helt oppriktig at den høye andelen deltid blant sykepleiere handler om ansvarsfraskrivelse fra vår side. Dette til tross for at makta til å øke stillingsandelene og bedre arbeidsforholdene på sykehusene, ligger hos arbeidsgiverne våre. I forhandlinger representert av Bratten. Det var det som gjorde at jeg etter hvert ble ordentlig forbanna. Og ganske skremt.