Har sykepleieren et klinisk øre?

En god faglig utvikling av legevaktstelefonen krever et skjerpet fokus på samtalen som redskap. Prioriteringer og vurderinger på telefon har avgjørende betydning for ressursfordelingen, som kanskje er den overordnet viktigste delen av legevaktsarbeidet. Gjennom både utdanning og arbeid læres sykepleiere opp til å ha et konstant fokus på det kliniske blikket. Min arbeidsplass er intet unntak. Vi ser, og ser enda en gang på pasientens hudfarge, endrede hudfarge, kroppsholdning og bevegelser, og gjør ut fra dette konstant vurderinger av helsetilstand og eventuelt forverring av denne. For ikke å nevne hvor mange sykepleiere som ved et enkelt innpust med nesen gjør seg opp klare meninger om nøyaktig hvilken mageinfeksjon pasienten har. Som sykepleier på legevaktstelefonen fratas man alle disse vurderingsmulighetene, og sitter igjen med dette ene; samtalen. Ut fra min erfaring er dette et sykepleieredskap som med fordel kan kvesses, justeres og videreutvikles. Tradisjonelt er samtalen for sykepleiere et redskap for å skape mellommenneskelige relasjoner, samt å kartlegge pasientens følelsesmessige reaksjoner på sin helsetilstand. Ikke til kartlegging av selve helsetilstanden. I telefonkontakt med pasienten er samtalen det eneste vi har. Og selv om vi både har medisinsk indeks, Legevaktshåndboka og flere andre gode hjelpemidler, opplever jeg at selve samtalen og de mer eller mindre ubevisste mekanismer som ligger i den, har stort behov for et større fokus. Jeg tror den direkte vurderingen av konkrete samtaler som metoden i artikkelen beskriver, er svært velegnet i så måte. Personlig har jeg ved flere tilfeller erfart at hvordan man stiller spørsmålene, hvor man legger stemmeleiet, og hvilket tempo man fører samtalen i, kan ha avgjørende betydning for hvor godt man får kartlagt pasientens tilstand. Man får ikke de samme svarene uavhengig av hvordan man spør. Og man hører kanskje heller ikke de samme svarene uavhengig av hvordan man hører. Det kan være lett å glemme at pasienten ikke sitter med egen indeks ved siden av mobiltelefonen sin. I hver telefonkontakt må sykepleieren avgjøre hvorvidt pasienten har behov for ambulanse, tilsyn av legevaktslege, fastlege eller rådgivning. Og på min arbeidsplass får hver av disse avgjørelsene betydning for hvilke ressurser som står igjen til resten av befolkningen i Malvik, Melhus, Klæbu og Trondheim. Hvilket jeg i seg selv mener er en god grunn for fokus på samtalen og utvikling av «det kliniske øret».