Vi må ikke glemme biologien

En gang iblant møter jeg, i forskningssøknader så vel som i studiebeskrivelser, kravet om at forskning må være relevant for sykepleie. Men hvor går grensen for hva som er relevant? Hvem har definisjonsmakt i dette spørsmålet, og står vi i fare av å bli for navlebeskuende som profesjon jo snevrere vi definerer relevans? Jeg slutter ikke å bli fortumlet når jeg blir stilt overfor utsagnet, særlig når det kommer fra forskerkollegaer og at det i stor grad oppstår når forskningsprosjekter har integrert naturvitenskapelige variabler. Hva dreier dette seg om? Er det slik at vi avviser naturvitenskapelige forklaringer som en del av et fenomens helhet fordi det ikke passer inn i fagets målsettinger? Skyldes det interne sykepleiefaglige normer, der enkelte ting er mer faglig ukorrekt å beskjeftige seg med en andre? Jeg er usikker på svaret, men jeg opplever at tiden er mer enn moden for å reise diskusjonen. På mange måter går det til kjernen av hva vi tenker vitenskap skal være. Dersom man nærmest blir «tilsmusset» ved å trekke inn naturvitenskapelige variabler, så synes dette å være i konflikt med tanken om at forskning skal være åpen for nye ideer og nysgjerrig søken.

Ifølge WHO vil kronisk sykdom utgjøre en av de største helseutfordringene i årene som kommer. Det betyr at en rekke mennesker må leve med plagsomme symptomer som smerte, fatigue, depresjon og redusert livskvalitet over tid. Når jeg forsker på fatigue, så gjør jeg det ut ifra kunnskap om at fenomenet ikke kan forstås fra et sosialt eller miljømessig perspektiv alene, men også må forstås med bakgrunn i naturvitenskap. Jeg mener det er min plikt som forsker å studere ulike aspekter som kan tenkes å ha innflytelse på fenomenet. Dels for ikke å møte virkeligheten med et blindt øye, dels for å kunne gi pasientene en best mulig forklaring på plagene og dels for å kunne planlegge målrettete intervensjoner. Sykepleiere har en unik mulighet, gjennom sin nærhet til pasienten, til å integrere kunnskap fra naturvitenskap, miljø og sosiale faktorer, i arbeidet for å lindre pasientens symptomer og forebygge langtidsplager. Spørsmålet er om vi utnytter denne kompetansen godt nok?

Jeg sier ikke at alt er biologi, men at vi ikke må glemme biologi i forskning der dette er naturlig. Vi kan ikke som profesjon la irrasjonalitet og lav takhøyde i spørsmål om relevans komme i veien for fruktbar klinisk forskning. Vi kan ikke havne i en situasjon der vi må skille mellom sykepleieforskning og sykepleiere som gjør forskning.