Vi må samarbeide med pårørende

På generelt grunnlag hersker det ingen tvil om at aktivitet for sykehjemsbeboere, både sosialt, kulturelt, fysisk og åndelig betyr mye for den enkelte. Det viser også denne studien til Haugland og medforfattere. Utfordringen er å kartlegge og definere hva hver enkelt beboer opplever som meningsfylt. Fra et klinisk ståsted vil jeg si at personalet blir stadig mer bevisste på behovet for aktivitet, og hvordan denne organiseres og gjennomføres. Stadig flere er opptatt av tilpasset aktivitet for den enkelte beboer og at aktivitetene skal skje på hans eller hennes premisser. Omsorgstilbudet vårt blir stadig mer personsentrert, noe jeg mener er svært positivt. Personsentrert omsorg vektlegger den enkelte beboer og fokuserer på mestring og tilhørighet. Man er opptatt av å verdsette den enkelte beboers ressurser i stedet for begrensninger.

Studien viser at sykehjemsbeboerne som ble spurt, i stor grad ønsker aktiviteter der de selv aktivt deltar. Det er ingen tvil om at vi fortsatt har en vei å gå, når det gjelder å finne ulike måter å kartlegge disse behovene og ønskene på. I dette arbeidet mener jeg de pårørende representerer en stor ressurs. På bakgrunn av dette mener jeg at denne artikkelen er relevant for alle som arbeider i sykehjem!

Studien viser en signifikant forskjell mellom hva de ansatte tror og mener beboerne ønsker og har behov for av ulike typer aktivitet, og hva beboerne faktisk sier selv. Dette kjenner jeg også igjen fra sykehjemmet hvor jeg selv arbeider. Vi som ansatte har nok til tider andre preferanser for aktiviteter enn beboerne selv. I noen tilfeller kan det være lett å overføre disse preferansene på beboerne. På den måten opplever vi som ansatte aktiviteten som ensartet positiv. Dette kan til en viss grad bidra til at vi overser hvordan den enkelte beboer opplever aktiviteten. Vi «farger» vår oppfatning av hvordan beboerne opplever aktiviteten med vår egen opplevelse. Utgangspunktet for tilrettelegging og gjennomføring av aktiviteter ut ifra den enkelte ansattes ståsted, er godt ment. Men det viser seg at det ikke oppleves godt nok for beboerne. Det samme viser artikkelen.

Jeg er helt sikker på at en mer systematisk kartlegging av beboernes ønsker, i samarbeid med pårørende, vil kunne gi oss et bedre grunnlag for å tilrettelegge aktiviteter ut ifra hver enkelt beboers preferanser.