Vi trenger brukbare prosedyrer

Sjøbø og medforfattere har gjort et spennende kvalitetsforbedringsprosjekt rundt bruken av CAM ICU, et verktøy for å kunne diagnostisere delir. Prosjektet ble gjennomført ved en intensivavdeling som sier at de har innført CAM ICU, samtidig som «alle vet» at denne avdelingen i praksis faktisk ikke bruker verktøyet.

Hensikten med prosjektet var å kartlegge hvordan sykepleiere dokumenterer observasjoner av kognitiv status og samtidig finne ut om denne dokumentasjonen var i tråd med gjeldende anbefalinger. I tillegg var hensikten å sette i gang tiltak for å forbedre praksisen dersom det var nødvendig. Og praksisforbedring? Ja, det var det i sannhet behov for.

I min mangeårige praksis som intensivsykepleier har jeg dessverre nokså ofte støtt på det samme fenomenet. En prosedyre blir innført i klinikken – men i praksis brukes den ikke. Hvordan kan vi unngå slikt?

Det er selvsagt nyttig når dette prosjektet gir oss empiri på at etablerte prosedyrer ikke følges. Men hva som er enda mer interessant og nyttig, er at prosjektet viser oss at det finnes gode måter å innføre nye prosedyrer på – måter som gjør at vi får større samsvar mellom liv og lære. Det er til å bli klok av.

Når det konkret gjelder CAM ICU som verktøy, er min kliniske erfaring som intensivsykepleier at det kan være utfordringer knyttet til dette verktøyet. Eksempelvis er det ikke alltid like lett å etablere god kontakt med pasienten for å få til et samarbeid. Klemmer pasienten kontinuerlig i hånden bare fordi han trenger en hånd å holde i? Forstår han ikke instruksjonene? Er han uten mulighet til å spørre fordi han er intubert/tracheotomert? Utfordringene kan være mange. Men poenget her er at en klinikk må ha en god tverrfaglig prosess i forkant av det å innføre en prosedyre. Og når prosedyren vel er innført, så må den systematisk brukes.

Prosjektet avdekker at vi dessverre trenger å bli minnet på det som burde vært nokså innlysende: Når personalgruppen blir godt informert om hensikten med og viktigheten av en ny prosedyre. – Ja, så øker bruken av prosedyren. Det samme skjer i en kultur preget av samarbeid, tillit og anerkjennelse. Godt går det også når det er etablert en tverrfaglig forståelse for å innføre den nye prosedyren og når konsekvensene av den nye prosedyren er godt kjent for alle. En god personellkontinuitet rundt en pasient øker også bruken av den nye prosedyren.

Etter mange år som intensivsykepleier er det min erfaring at mange vedtatte prosedyrer ikke følges opp i klinikken. La oss håpe at kunnskapen ifra dette prosjektet kan bli omsatt i praksis mange steder. For; bruker vi gode prosedyrer når vi skal ta i bruk nye prosedyrer, så ender vi opp med å bruke de prosedyrene vi har sagt vi skal bruke. Og det er da brukbart!