Doserer Marevan

– Jeg har lang erfaring, sier Merete G. Nordstad rolig. Hun tar imot på Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. På medisinsk poliklinikk sitter flere pasienter på gangen og venter. Hit, hvor Nordstad har jobbet i 15 år, kommer blant annet pasienter med atrieflimmer. De har fått et nytt tilbud for å møte et økende behov.

Atrieflimmer rammer stadig flere og yngre pasienter. Behandling fins, men pasientene trenger ofte tett oppfølging på veien dit. De fleste blir satt på det blodfortynnende legemiddelet Marevan, i tillegg til andre medikamenter, og som krever oppfølging med blant annet blodprøver.

Naturlig

Før gikk disse pasientene til kardiolog hele veien. Nå blir flere konsultasjoner overført til sykepleier. Også når de skal justere dosene av marevan.

Ordningen er et prøveprosjekt, som skal evalueres etter ett år.

– Målet, sier seksjonsoverlege Torstein Jensen, er å utrede og følge opp pasientene raskere og bedre.
Det var hans idé å la sykepleiere få større ansvar for å følge opp de med atrieflimmer.

– Jeg har lenge fulgt disse pasientene på poliklinikken, forteller Nordstad.

– Jeg har sett over skulderen til legene når de har dosert blodfortynnende. Ofte har jeg hatt innspill.

At hun fikk lov til å dosere selv, ser hun som en naturlig utvikling. Torstein Jensen ser ingen grunn til at ikke kompetente sykepleiere kan gjøre dette, så lenge lege har avgjort at det er indikasjon for slik behandling og satt den i gang.

– Men det krever god opplæring og nært samarbeid, presiserer han.

Ikke noe nytt

På Lovisenberg er oppgaveglidning strategi.

– Spørsmålet er om vi jobber optimalt i dag, sier sjef for helsefag Magne Hustavenes.

– Svaret er ofte «kanskje». Hustavenes, som er sykepleier, ser oppgaveglidning som et middel til å løse lokale utfordringer. Å tenke praktisk.

– Oppgaveglidning foregår hele tiden, påpeker han.

– Ta det å legge inn urinkateter hos menn. Før var det en legeoppgave. Nå gjør sykepleiere det. Helsevesenet har lange tradisjoner for oppgaveglidning, men har ikke gitt det navn.

På Lovisenberg brukte man en stund begrepet jobbglidning.

– Men da høres det ut som om hele jobben skal flyttes, sier Hustavenes.

– Det skal den absolutt ikke. Vi snakker om enkeltoppgaver.

Kompetanse

Tilbake på poliklinikken viser Merete G. Nordstad fram et marevankort. Hun har fått opplæring av sykehusets kardiologer. Doseringen gjør hun som en delegert oppgave.

– Det fungerer veldig greit. Jeg føler meg trygg. Dessuten har jeg alltid kardiolog å konferere med, ved behov, sier hun.

For Hustavenes er kompetanse stikkordet. Det å bygge kompetanse er en viktig del av glidningen.

– Skal man gjøre nye oppgaver, må man ha opplæring, slår han fast.

– De som gir fra seg oppgaver må stole på at det er trygt.

Derfor tror han oppgaveglidning vil fungere når det brukes til å løse lokale utfordringer, som lange ventelister til behandling for atrieflimmer. Han har ikke tro på at det er noe myndighetene kan pålegge sykehusene.

– Legene stoler på Nordstad. Den tilliten er helt grunnleggende.

Legene må være med i prosessen. På den måten tror jeg oppgaveglidning gir trygghet og avlastning. Målet er et bedre tilbud til pasienten, men også å bruke ressursene vi har best mulig, sier han.

– Legene skal få bedre tid til å utrede, diagnostisere og behandle, som er deres spesialområde.

Bedre tid

Å dosere Marevan kan være en utfordring. Legemiddelet gir økt blødningstendens, og pasientene må ligge innenfor et smalt behandlingsvindu. De må stadig kontrolleres med såkalte INRmålinger, som gir indikasjon på fortynningsgraden.

Pasientene har mange spørsmål.

– Før vi opprettet dette tilbudet, ble legene nedringt av disse pasientene, forteller Nordstad.

Som erfarer at sykepleierne har bedre tid til å svare.

– Pasientene får mulighet til å komme med alle spørsmål, og vi kan gå inn i den enkeltes utfordringer. Vi har også bedre tid til å følge opp doseringen ved avvikende INR-verdier, sier hun.

– Da leter vi etter årsaken, for det er som regel en forklaring. Reagerer ikke pasienten på legemiddelet som forventet? Har han eller hun kanskje drukket mer alkohol enn anbefalt, kanskje glemt å ta pillene? Det er detektivarbeid, og jeg stiller ganske direkte spørsmål.

– Er det lettere for sykepleiere å gjøre det?

– Det vet jeg ikke. Men sykepleiere er nok opptatt av å informere. Kanskje møter vi dem på en annen måte, sier hun.

– Jeg vil at pasientene skal vite hvorfor de tar foreskrevne legemidler, da er det kanskje lettere å følge anvisningene de får. «Dette visste jeg ikke», kan de si. Kunnskap gir økt trygghet for pasientene og bedrer etterlevelsen.

– Reagerer pasientene på at du er sykepleier?

– Nei.

– Gjør leger det?

– Nei. Skepsisen var nok større tidligere. Nå opplever jeg at fastleger ringer og spør om råd. De skal ta seg av så veldig mye, mens jeg har spisskompetanse på akkurat dette, påpeker hun.

Nordstad har opplevd at leger ikke tør å la en pasient fortsette på marevan fordi INR har vært skyhøy. Men hun har tatt tak og forsøkt å nøste i hvorfor INR stiger sånn. Blant annet ved å undersøke om pasienten har genmutasjoner som gjør at marevan brytes ned på en annen måte enn forventet.

– Det gjøres med en blodprøve, som både legene og jeg kan rekvirere.

Gang på gang får vi bekreftet at det var lurt å teste.

Tenke nytt

Magne Hustavenes peker på at oppgaveglidning ikke bare handler om sykepleiere.

– På vårt sykehus har fysioterapeutene overtatt noen kontroller av ortopediske pasienter. Ortopedene, som før gjorde disse kontrollene, ønsket at fysioterapeutene skulle overta, sier han.

Han tror det å diskutere oppgaveglidning stimulerer til nytenkning, på tvers av faggrupper.

– Skjønner du at leger kan bli bekymret over at legerollen utfordres?

– Hvis det hadde vært for mange leger til å gjøre jobben, ville jeg delt bekymringen. Men saken er at pasienter venter på å komme til disse undersøkelsene. Da mener jeg det er rasjonelt å tenke praktisk ut fra de ressursene vi har. Men, som sagt, dette må løses ut fra behovene til det enkelte sykehus.

Må være trygt

Nordstad hilser blidt på en lege i gangen. Hun opplever at hun blir behandlet som en likeverdig.

– Vi diskuterer og de tar mine innspill på alvor, sier hun.

– Jeg får også dra på for eksempel kongresser og kommer tilbake og kan dra i gang en diskusjon. Kanskje er det enklere på et lite sykehus, som her. Jeg har jobbet på større sykehus tidligere, hvor det var strengere hierarki.

– Er det oppgaver du har gitt fra deg?

– Jeg bruker mindre tid på å kalle inn pasienter. Sekretærene har tatt over noe.

– Får du mer lønn med mer ansvar?

– Ja. Det mener jeg er naturlig, siden dette krever at jeg øker min kompetanse.

– Hva gjør dette med ditt forhold til jobben?

– Jeg liker utfordringer. Økt kunnskap gjør jobben mer meningsfylt. Jeg ser også at det er en avlastning for kardiologene at jeg får gjøre mer. Samtidig er jeg veldig opptatt av at det skal være trygt for pasientene, sier Merete G. Nordstad.