Ronalie ga streiken et ansikt

Hun savner stranden med den røde solnedgangen. Som liten tegnet Ronalie Cravalho Catalon i sanden og bygde sandslott på den som liten, hjemme i kystkommunen Bacarra, nordvest på Filippinene.

Og så savner hun pancit; nudler med grønnsaker som serveres til fest. De skal være lange for å symbolisere et langt liv og god helse. Man må ikke dele dem, da ødelegges symbolikken.

Moren var syerske og faren hadde ustabil inntekt som forsikringsagent. De fikk mat hos venner hvis det var knapt hjemme.

Lille Ronalie drømte om å bli advokat eller lege. Nå, som 40-åring, retter hun blikket ut gjennom kafévinduet mot et vinterkaldt Oslo.

- Det er gratis å drømme, sier hun. 

Det ble underbetalt sykepleie ved et privatdrevet sykehjem i Norge isteden, mens hun går glipp av oppveksten til døtrene sine, Yanina Bjeate på åtte og Jehdeiah Leidel Mae på ti år. De bor med faren som er musikklærer i Bacarra. Mest av alt savner hun dem.

Sa fra

Sykehjemssykepleieren er liten og nett som filippinerne gjerne er. Men hun har nettopp begått en ufilippinsk handling: Hun har sagt ifra der mange av hennes landssøstre tier. I januar og februar streiket hun for at sykepleiere i privat sektor skal få tariffavtale på linje med sine kolleger i det offentlige. Hun lot seg til og med bruke som verstingeksempel: Catalon er den privatansatte sykepleieren som har tjent minst i forhold til det Oslo kommune har satt som minstelønnsgrense. 50 000 kroner for lite i året, ifølge Norsk Sykepleierforbund (NSF).

I mars har hun vært i Norge i tre år. Hun deler leilighet med en venninne og hennes tre barn. Hele tiden har hun jobbet på Paulushjemmet som sykepleier. I helgene kan hun ha ansvaret for 92 eldre alene. På Filippinene jobbet hun som sykepleier fra 1991 og underviste også to år ved sykepleierutdanningen. NSF sier hun har 13 års ansiennitet.

- Kirkens bymisjon eide Paulushjemmet tidligere. Fra dem fikk jeg vite at det kun er ansiennitet fra jeg fikk den norske autorisasjonen som skal gjelde, sier hun.

Men loven sier at ansiennitet skal regnes fra all arbeidserfaring fra fylte 18 år. I Norge har man også krav på ansiennitet ved omsorg for barn.

- Hvorfor gidder du å jobbe et sted der du får så lite i lønn?

- Fordi jeg har så gode kolleger og trives så godt. Jeg har takket nei til en bedre betalt stilling jeg ble tilbudt i Larvik fordi jeg ikke er garantert å få like gode kolleger der. Jeg liker også de gamle beboerne ved Paulushjemmet godt. Filippinere setter pris på god kontakt. Vi tar det med i hjertet vårt.

Det er mange utenlandske sykepleiere som jobber i de private sykehjemmene uten tariffavtale. Ni av de 17 som tjener under Oslo kommunes minstelønnsgrense har utenlandske navn.

- Handler dette om sosial dumping?

- Det vet jeg ikke, sosial dumping er et begrep jeg ikke har noe forhold til.

- Er det bevisst utnytting av utenlandsk arbeidskraft?

- Kanskje. Jeg vet ikke.

Adoptivfar betalte

Catalon angrer ikke på at hun stod fram i media under streiken.

- Mange har støttet meg og spurt hvor jeg fikk motet fra. Men en del ble redde for hvordan det nå skulle bli å være filippinsk sykepleier. De frykter å miste jobben. De som tar ekstravakter er redde for at de ikke skal få flere ekstravakter.

Foreldrene og mannen hennes liker heller ikke at hun har blitt kjent som streikesykepleieren. De bekymrer seg for at det skal skje noe med henne når de ikke er her og kan hjelpe henne.

- Vi filippinere er ikke flinke til å si ifra. Vi er typisk sjenerte, respekterer arbeidsgiver og orker ikke konflikt. Krever man høyere lønn på Filippinene, får man sparken. Men jeg lærte å stå på for det jeg tror på av min amerikanske adoptivfar, Elmer F Cravhalo, sier hun.

Cravalho som er født i 1926, er tidligere ordfører på Maui, Hawaii. Han har adoptert fem barn. Catalon ble adoptert da hun var tolv år.

På Filippinene er grunnskolen seks år og gratis. Videregående er også gratis, men rundt 30 prosent går på private videregående skoler som koster penger, ifølge Store Norske Leksikon. All utdanning ut over videregående koster.

- De private skolene gir mye bedre undervisning. Min adoptivfar er filantrop og har sørget for at minst 500 barn på Filippinene har fått god skolegang, sier Catalon.

Selv fikk hun både sykepleier- og lærerutdanningen betalt av ham. Han ønsket ikke at hun skulle bli advokat, men hun fikk begynne på det ti år lange medisinstudiet.

- Jeg gikk ett år og så ombestemte jeg meg fordi jeg var mye syk. Jeg ble sykepleier i stedet. Nå er det min tur å videreføre det sosiale engasjementet.

Hjemme på Filippinene finansierer den lave sykepleierlønnen hennes på 305 000 kroner deler av skolegangen til over ti barn.

- På Filippinene blir hver krone verdt syv ganger mer, sier Catalon.

Ansetter ikke 

Da Ronalie Catalon var åtte år, hørte hun første gang om Norge på skolen. Hun husker at hun lærte at det var "the land of the midnight sun", og at hun fikk lyst til å dra hit. Aldri hadde hun trodd at hun virkelig skulle komme til å gjøre det.

- Det er vanskelig å få jobb på Filippinene. Selv om det er mange ledige stillinger, ansetter de ikke folk. Man må nesten kjenne en korrupt politiker man kan bestikke for å få en stilling.

I 2000 hørte Catalon at det ble holdt et treukers norskkurs på Filippinene, og at man for en viss sum kunne få både språkkurs og billett. Både hun og søsteren ble med. Etter kurset fikk Catalon jobbtilbud i Norge, men ble gravid så søsteren tok det i stedet. I dag bor søsteren i Larvik, hvor hun er gift med en nordmann og jobber som sykepleier.

Catalon kom til Norge i 2002 og jobbet på et kommunalt sykehjem i Stavern etter å ha tatt de to måneders kursene som krevdes for å få norsk autorisasjon. Men hun savnet datteren sin som var spedbarn så mye at hun returnerte etter et halvt år.

Sjelden hjemme 

Neste gang hun kom, var i mars 2007, da den yngste datteren var blitt fem år og den eldste sju. De holder kontakten via telefonsamtaler og sms. Hun har bare sett døtrene sine én gang siden 2007.

- Jeg var hjemme en måned i oktober. De første fire dagene ville de ikke snakke med meg. De snakket bare til faren som måtte si det videre til meg. Etter hvert åpnet de seg mer.

Når Catalon ser jenter på alderen deres her i Norge, lengter hun etter dem.

- Da blir jeg trist fordi jeg ikke får se hvordan de vokser til.

Her om dagen fikk hun telefon fra minstejenta som fortalte at storesøsteren hadde fått menstruasjon.

- Da måtte jeg fortelle henne over telefonen hva hun skulle gjøre. Heldigvis hadde jeg fått snakket med henne om det da jeg var hjemme i høst. Hun kan også snakke med faren sin om det.

- Hvorfor velger du å være borte fra dem?

- De vet hva jeg synes om fattigdommen på Filippinene. De vet at både jeg og de må ofre noe for å gjøre det bedre. Selv om loven sier det er gratis skole, stemmer det ikke helt i praksis. De må betale for flere ting, blant annet transport. Dessuten går døtrene mine på privat skole fordi de der får en mye bedre utdanning. Jeg gjør dette for døtrene mine. For at de skal kunne utdanne seg til det de drømmer om.

- Hva drømmer de om, da?

- Den eldste vil bli lege og gå på musikkonservatoriet. Den yngste vil også gå på musikkonservatoriet og gjøre som meg: bli sykepleier i utlandet.

- Hva tenker du da?

- Det kan være et bra liv. Jeg synes det er koselig i Norge. Har aldri opplevd diskriminering.

- Hvor lenge holder du ut her?

- Får se om to år hvordan det blir med meg her.

- Skal du dra tilbake da?

- Eller kanskje få familien hit. Barna til venninnen min jeg deler leilighet med, trives så godt her at de ikke vil tilbake.

Kanskje tilbakebetaling

Jusprofessor Henning Jakhelln har uttalt i Dagbladet at de privatansatte sykehjemssykepleierne som har fått for lite utbetalt, bør få tilbakebetalt manglende lønn.

- 50 000 kroner for lite i tre år blir 150 000 kroner. Hva vil du gjøre hvis du skulle få de etterbetalt?

- Det har jeg ikke tenkt på, men da kan jeg i hvert fall fortsette det sosiale arbeidet på Filippinene. Kanskje kan jeg også gi en liten premie til venninnene mine som støtter meg.

Sykepleierstreiken ble stanset av arbeidsministeren etter 11 dager. NSF vil oversende saken til rikslønnsnemnda i mars-april. Kommunerevisjonen er også inne i bildet for å se på om kontraktene mellom de private selskapene og Oslo kommune er blitt fulgt.