Elias har Ulrikke på timeplanen

De 21 fjerdeklassingene på Herøy i Nordland er ikke som andre fjerdeklassinger. Siden de gikk i første har de en gang i måneden besøkt de eldre på øyas sykehjem. Bygget som huser hele Herøy omsorgssenter, ligger ute i det åpne havgapet, hvor beboerne har en drøm av en verandautsikt mot fjellkjeden De sju søstre.

Når Sykepleien får overvære et av disse besøkene, er det desember og barna har kommet for å bake pepperkaker med de gamle. De blir delt opp i grupper og sendt av gårde til hver sin avdeling. Der får noen sette i gang med å kjevle mens andre går rundt og snakker med beboerne. Etterpå bytter de.

– De første gangene var det litt skummelt. Vi holdt oss tett inntil læreren. De var så gamle og skrukkete, og så hosta de sånn. Men nå går det mye bedre, sier Ida, og rekker hånden ut for å hilse på Unni som sitter i dagligstua på en av avdelingene.

Der sitter tre andre beboere også, og det er helt stille i rommet. Unni smiler og småprater, og slipper ikke den lille hånda til niåringen. Ida og klassevenninnen Kassandra setter seg ned hos Unni og gir henne tid og nærhet.

Ånd er å puste

– Å ivareta pasientenes åndelige behov handler ikke nødvendigvis om religiøs forkynnelse. Vi må spørre oss om hva som gir mening for pasientene her og nå, sier enhetsleder ved Herøy sykehjem, Wenche Sæthre Jørgensen.

Det var slik hun i samarbeid med en lærer kom på ideen med å la en skoleklasse besøke de eldre.

Ordet «ånd» heter på latin spiritus, som kan oversettes med å puste. Ånd kan dermed forstås som noe som gir liv og kraft til mennesker. Noe vi ikke kan greie oss uten. Ved sykdom og svekkelse kan åndelig omsorg gi kraft slik at vi blir friske eller tåler sykdommen og lidelsen bedre.

Lagde minnealbum

Nå har elevene blitt et fast månedelig innslag i livet på sykehjemmet, og besøkene har ført med seg litt av hvert av aktiviteter.

– De har strikket og bakt lefser med de gamle i samarbeid med husflidslaget, og før sommerferien lagde de minnealbum som de ga til noen av beboerne, forteller Jørgensen.

Til minnealbumene måtte de intervjue de gamle om skolegang og oppvekst og livet de hadde før de kom på institusjon. Informasjonen ble supplert med opplysninger fra et bakgrunnsskjema alle pasienter fyller ut i samarbeid med pårørende når de kommer til sykehjemmet.

Tre gutter viser stolt fram minneboka de har laga til Knut.

– Her er familien hans. Han var fisker. Se her steiker han fiskekaker. Han ble veldig glad da han fikk boka, sier de.

Lærer om demens og døden

Men det er ikke bare de gamle som får noe igjen av kontakten på tvers av generasjonene. Barna liker godt å være der og har fått vite ett og annet om alderdommen som mange jevnaldrende ikke aner noe om. De erfarer at noen eldre ikke husker så godt, og de får oppleve døden på nært hold.

– Ungene får et naturlig forhold til døden. De har vært på kirkegården og besøkt gravene til dem de kjente som har gått bort, forteller Jørgensen.

– Artig, svarer ungene på spørsmål om hvordan de synes det er å være med de gamle.

– Bedre enn alle de andre fagene på skolen?

– Sløyd er best. Så kommer gym, og så sykehjemmet, er de fleste enige om.

Samtalemestere

Patrick og Elias bestemmer seg for å svinge innom rommet til Edvarda mens de venter på tur til å få bake. Edvarda Hanssen sitter i lenestolen sin i en krok av rommet med dagens aviser på fanget og kryssordboka ved siden av seg på bordet. De to guttene har tydeligvis lært seg konversasjonens kunst:

– Ke du gjer her egentle?

– He-he. Nei, e gjer no'kje så mykje.

– Kor gammel e du?

– E e no fylt 90.

– Du ser yngre ut!

– Å, e kuinn ha vør tippoildermora di.

– E du tippoildermor te nån?

Det er så talkshow-vert Fredrik Skavlan kunne blitt misunnelig.

– Nei, e ha'kje barn.

– Har du ikkje barn?!

– Nei, men e hadde ein mainn. Han e der på bildet, sier Edvarda og peker på veggen der det henger flere familiebilder.

– Kem e den babyen der?

– Det e main'n min som liten. Han va sju måna og elleve kilo! Det va en norsk-amerikaner som tok bildet.

– Kor gammel va dokker i den der tida? spør Patrick og peker på et bilde av Edvarda og mannen.

– Main'n min va 50 år der.

– Ka slags katta e det? spør Elias og peker på et annet bilde.

– Ka? Det e foreldran mine.

– Nei, det kattebildet.

– Å, det e berre et bilde e har fått fordi e e så gla i katta.

– Du skuill ha fått de katta her.

– Å, nei, her kain vi'kje ha katta. Det bli så mykje hår og ...

– Og skit, fullfører guttene kontant for henne.

Klassevenninne Dilana kommer inn med et fat pepperkaker og byr Edvarda som tar en. Så er det Patrick og Elias sin tur å bake litt med de andre, mens Dilana slår av en prat med Edvarda.

Mulig rekruttering

– Noen synes det blir litt mye med alle ungene, mens andre liker det veldig godt. Øyeblikket blir viktig, sier enhetsleder Jørgensen.

– Tenker dere rekruttering med dette prosjektet også?

– Ja, om vi kunne fått én av dem hadde det vært flott. Fem hadde vært fantastisk.

Rundt bakebordet sitter beboerne og ser på at de unge baker. Noen forsøker seg på en julesang, men det tar ikke helt av. Lærer Gunn Lise B. Hansen hjelper til med logistikken og ber Elias gå rundt med kaffekopper mens Patrick tilbyr pepperkaker.

– Har dere fått lyst til å jobbe på sykehjem når dere har vært her så mye?

– Ja, jeg skal bli sånn som mamma som besøker de gamle og gir dem medisiner, sier Ingrid, mens hun pynter pepperkakene med melisglasur og nonstop.

Moren hennes er hjemmesykepleier.

– Nei, jeg skal bli bonde. Jeg er ikke eldst, men det er ganske sikkert at jeg skal overta gården. Så du den kjempestore gården på høyre side da du kom fra ferga? sier talkshow-talentet Elias.

Den blå Moods of Norway-T-skjorta hans prydes av en rosa traktor.

Patrick skal bli fotballspiller, men vil ha en jobb til å falle tilbake på, og det skal være på sykehjem.

Han tar et godt tak i rullestolen til Knut og manøvrerer ham kyndig inn på rommet når Knut har fått nok av å se på pepperkakebakingen rundt bordet.

«Skjerma avdeling»i vokabularet

Etter to timer er besøket over. Elevene får på seg vinterutstyr og begir seg tilbake til skolen. Vel framme betror Dilana seg til Sykepleien:

– Jeg og Pia-Adele likte ikke å komme til sykehjemmet før, men så ble vi kjent med Edvarda, og da ble det artig.

– Hvorfor likte dere det ikke før?

– Det var skummelt.

– Hva da?

– Ei dame som ropte høyt.

– Forklarte noen hvorfor hun gjorde det?

– Ja, mange av de gamle hører dårlig, og da roper de ofte.

– Har dere lært om demens?

– Hæ?

– At noen av de gamle husker dårlig?

– Ja, de på skjerma avdeling husker ikke så godt. Nå må jeg gå og ha sløyd. Ha det, sier Dilana og springer for å ta igjen klassekameratene.

UTSIKT: Herøy omsorgssenter har kanskje landets vakreste utsikt mot fjellkjeden De sju søstre, med fire av toppene over 1000 meter.