– Ta vare på gnisten!

På skjermet avdeling på Høyås bo- og rehabiliteringssenter i Oppegård sitter Elsa sammen med to andre beboere. Hun har rosa drakt, og er velstelt og opplagt. Når sykepleier Laila K. Johansen kommer inn, lyser hun opp og går mot henne med åpne armer. De to tar noen dansetrinn over gulvet, og Elsa stryker Laila over kinnene – Laila gjør det samme tilbake.

Laila K. Johansen jobber ved Høyås. Hun er sykepleier med videreutdanning i demens, kreft – og sexologi.

– En helt opplagt kombinasjon, sier hun selv.

Når de to går en tur i sansehagen, dulter Laila borti hennes hofte med sin.

– Sånn gjør vi av og til, svinger litt på hoftene og tuller med det. Det er viktig å ta vare på gnisten og humoren! Ikke sant, Elsa? sier hun. Elsa smiler strålende og dulter tilbake.

Også sminkekvelder og BH-shopping er noe som har kommet til avdelingen sammen med sexolog-kompetansen.

– Tabubelagt

En fersk rapport fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten viser at seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer hjelper. Sykepleier Laila K. Johansen savner imidlertid et eldreperspektiv i Kunnskapssenterets rapport.

– Seksualitet blant personer med demens har vært et tabubelagt område. Jeg skulle ønske effekten av seksuelle intervensjoner overfor eldre og personer med demens var tatt opp mer spesifikt i Kunnskapssenterets rapport, sier hun.

I sin egen arbeidshverdag ved Høyås, ser hun hvor viktig det er å ha med seg dette perspektivet. Men hva er egentlig seksualitet?

– Seksualitet er så mye. Det er en mye videre sfære enn den fysiske intimiteten mellom to mennesker. Når man jobber med mennesker som er rammet av demens, er sansing, det vil si syn, lukt, smak, lyder og berøringsinntrykk, det aller viktigste, sier hun.

Ny trygghet – ny partner

Seksualitet er sansing. Men også relasjoner:

– Ofte handler samtalene om utfordringer relatert til atskillelse fra ektefelle og eget hjem. Det er viktig å huske på at vi ikke kan fjerne den smerten en slik atskillelse innebærer, men vi kan lindre den. Vi kan skape en annen trygghet for beboerne, sier hun.

Hun nevner et eksempel fra sin egen hverdag: Et ektepar ble atskilt, hun hadde fremskreden demenssykdom – han bodde hjemme, hun på sykehjemmet. Etter en tid fant konen en ny trygghet og ny partner på sykehjemmet – en mann som også hadde en frisk ektefelle hjemme.

– Jeg mener at vi ikke skal overprøve beboernes valg. Selv om de handler annerledes på grunn av demenssykdom, så betyr ikke det at vi skal tvinge dem til å leve slik de gjorde som friske. Dette er det viktig å snakke grundig om med pårørende. Det er lett å bli såret av at en de har kjent godt gjennom et langt liv oppfører seg og tar helt andre valg enn tidligere, sier hun.

Også friske ektefeller som bor hjemme kan oppleve å treffe en ny partner.

– En preges ofte av dårlig samvittighet overfor den som er på sykehjem, sier Laila K. Johansen.

– Det er viktig å understreke at det å flytte på en institusjon, innebærer en helt ny situasjon for begge parter. Det er viktig å skille på livet før, og den endrede livssituasjonen nå. Vi som jobber på sykehjemmet må forsøke å skape dette nye livet så godt som mulig. Men det er ikke det samme som å bo hjemme, sier hun.

Les også: – Seksuell uhelse i Norge

Pleier eller ektefelle?

–  Ved innleggelse på demensavdeling har den rammete ofte kjempet lenge mot svikten fremskreden sykdom gir. Fallhøyden er ofte stor når det å komme på institusjon blir en realitet, sier hun.

Nedsatt hukommelse, språkproblemer, funksjonssvikt og problemer med å skille objekter og menneskene rundt seg skaper tapsopplevelse.

– Begrepet om egen kropp endres. Svekkelse av enkelte deler av hukommelsen gjør at vi som pleiere må lede pasientene inn i de forskjellige gjøremålene, for eksempel under morgenstellet, sier hun.

Hun forteller at et utslag av demenssykdom kan være at pasientene mister hemninger. Beboeren kan blande personer, og tro at en pleier er ektefellen, og komme med tilnærmelser.

– Dette må personalet håndtere. Om en kvinnelig beboer onanerer i sitt private rom og sfære under tilsyn på natten, må vi vise takt og tone. Det er hennes rett, sier hun. 

Masturbasjon under dusjing

– Det er også viktig å vite at uløste seksuelle spenninger kan gi uro, sier hun og gir et eksempel på hvordan man kan løse dette, uten å trå beboeren for nære:

– Masturbasjon under dusjing er ikke et unormalt fenomen. Når beboeren begynner med selvstimulering spør jeg beboeren om jeg skal gå ut. Jeg gir beboeren rom for seg selv og henvender meg igjen etter en stund, slik at vi kan fortsette med morgenstellet og påkledning, sier hun.

– Resten av formiddagen er ofte beboeren mild og avslappet og glad. Dersom jeg hadde avfeid beboeren og gir uttrykk for at handlingen er ekkel, og noe jeg ikke klarte å forholde meg til, ville det kunne skapt en indre og ytre uro hos beboeren utover dagen, sier hun.

– Som sykepleier må jeg tenke at dette er hans hjem.

– Kan dette bli et for privat område for noen?

– Man må være oppmerksom på den andres grenser. Vi er i deres hjem. Det er ikke mine behov som skal stå først, sier hun og utdyper:

– Allianse, respekt, ydmykhet er viktige redskaper ved tilnærming til seksualitet. Det er viktig ikke å presse seg på, men samtidig gi tillatelse til å snakke om temaet, sier hun.

Hun mener Plisitt-modellen er et fundament i møte med den enkelte. Plissit er en pedagogisk modell for å beskrive sexologisk virksomhet.

– Det er også viktig at de pårørende forstår at våre grenser er tydelige og at vi som personale er trygge i møte med seksualitet på institusjon. Sexologisk rådgivning gir flere valgmuligheter for å øke livskvaliteten, sier hun.

– Litt sjenerte Spørreundersøkelser viser at halvparten av de rundt 70 år er seksuelt aktive og 60 prosent har seksuelle interesser. I aldersgruppen 85 til 94 år, svarte 20 prosent at de var seksuelt aktive, mens 50 prosent hadde seksuell interesse (Almås/Benestad). Avdelingssykepleier på Høyås, Gry Elisabet Hole, er glad for å ha fått inn sexolog-kompetanse på sykehjemmet. Foruten ledelse har hun selv spesialutdanning i demens og alderspsykiatri. – Vi opplever kompetansen til Laila som veldig nyttig, sier hun. – Det har skjedd en utvikling her – nå er vi mer bevisst på at alle har en seksualitet, og at denne følger oss gjennom hele livet. Vi er opptatt av faglig kompetanse, men mange er litt sjenerte når det kommer til dette temaet, sier hun. – Gjennom undervisning og ved å se hvordan Laila gjør det i praksis, har personalet blitt tryggere på å ta opp seksualitet med beboerne, sier hun, og legger til at de er opptatt av breddekompetanse hos sykepleierne – mange har ulike videreutdannelser.   Kunst som inngang I tillegg til sexolog-kompetansen, har beboerne også tilbud om massasje med oljer, basseng, SPA-behandling i skjermete avslapningsrom med badekar eller mulighet for hvile og rolig musikk i et sanserom. Laila K. Johansen har også ansvar for et kunstprosjekt, hvor beboerne over flere måneder jobber med egne malerier. I juni er det utstilling med stettglass og hvite duker på bordene. – Via kunsten kan vi bruke alle sansene, det er en bevisstgjøring som ofte skaper en mindre distanse til å kunne samtale om seksualitet, det ligger en god mulighet der, sier Johansen.   Verdighet og selvbilde Sykepleier Laila K. Johansen står inne på et av beboernes rom, eller hjem, som hun helst kaller det. Hun åpner lokket på en eksklusiv parfyme og trekker inn luften. – Mmmm, sier hun. Parfymen tilhører en av de eldre, kvinnelige beboerne. – Parfyme, klær, smykker beboeren føler seg vel i, ta på sin egen hud og smøre seg inn med en god krem etter dusj, det er mye man kan gjøre for å beholde følelsen med egen kropp.  – Seksualitet handler om verdighet, integritet og selvbilde, sier hun.