Drømmereisen

Det skulle bli en solskinnshistorie. Unge, nyutdannede sykepleiere som reiser til Vesten for å gjøre suksess. Få oppleve mulighetenes land og sende noen pesos hjem til familien.
Slik går det ikke med alle. For noen ender drømmen med brutte løfter og en gjeld som ikke kan håndteres med en filippinsk sykepleierlønn. Agenter som smiler den ene dagen, og slår kontrakten i bordet neste dag.
De setter nesten alt på spill. De bryter opp i hjemlandet, låner penger fra familien og bruker alt de har på det de håper skal bli deres nye framtid i Norge. Noen forlater også barna.

Drømmer om Feiring
«Søknad» og «alderdom» er ord som gjaller mellom veggene i det trange lokalet. 
12 nyutdannede sykepleiere pugger norske hankjønnsord på en internettkafé i en av Manilas bakgater. Dette er starten på drømmereisen.

Ved tavla står norsklærer Raul S. Vasquez og veiver engasjert med armene. Han har vært sykepleier i Norge i over 30 år. Vasquez var i fødelandet på besøk da han ble spurt om han kunne trå til som språklærer. I løpet av 200 timer skal han gi sykepleierne starthjelp før deres avreise til Norge.
Det å reise til Norge kan handle om mye; utferdstrang, et ønske om jobb på sykehus med moderne teknisk utstyr eller en tante man ønsker å se igjen. Men først og fremst handler reisen om penger. 

- Intervjuet blir det vanskeligste, sier Jose Carlo Ramirez. Han tenker på jobbintervjuet som kan gi ham en stilling på en norsk arbeidsplass.
Den nyutdannede sykepleieren har tre dager bak seg på norskkurset i Manila. Hans store mål er å flytte til onkelen og tanta på Feiring. Der skal han begynne sitt nye liv.
- Jeg liker eventyr, og jeg gleder meg til å gå på ski, sier 22-åringen med et bredt smil.

- Dette er en drøm for meg. Ikke bare på grunn av lønna, men jeg ser fram til å få oppleve et nytt miljø.
Jose er heldig fordi han har noen som har gått opp stien før ham og unngår de verste fellene.

Lurte minst 20

For det er lett å snuble når drømmen skal realiseres. I sykepleiernes jakt på et nytt liv trenger de hjelp med det praktiske. Noen agenter har det som levebrød å hente maksimalt ut av deres situasjon i denne sårbare fasen. Agentene driver i grenselandet mellom reisebyråvirksomhet, språkopplæring, formidlere av arbeidstillatelser og lisenser, boligutleiere og drømmeselgere. Noen agenter spesialiserer seg på å sende folk ut fra Filippinene, mens andre står klar til å ta imot i land som Norge, England, USA og Canada.

På Filippinene skal seriøse agenter være registrerte for å ha lov til å drive virksomhet, men det er mange som opererer illegalt. Myndighetene jobber intensivt med å luke ut useriøse aktører, men det er nærmest en evighetsjobb
Mange sykepleiere blir svindlet allerede før avreise. For andre oppstår problemene idet de kommer til Norge og jobbene lar vente på seg, mens gjelden vokser.
Historier om folk som har latt seg lure av tvilsomme agenter er det mange av på Filippinene.

En av ofrene er Maita Flores  som vi møter i Manila. Hjelpepleieren ble først svindlet for 15 000 kroner av en agent som solgte henne en falsk arbeidstillatelse til England. 

- Det var det dummeste jeg noensinne har gjort, sier 31-åringen som på forhånd hadde blitt anbefalt byrået av et søskenbarn.

Flores og hennes fire kusiner ble svindlet for over 80 000 kroner. Agenten, som var en filippinsk kvinne bosatt i England, gikk under jorda. Agenten opererte med flere identiteter og skal ha lurt minst 20 personer. Tanken på at det var en kvinne fra hennes eget land gjør henne ikke mindre bitter. 

Advarer andre

- Grunnen til at jeg forteller om dette er at jeg vil unngå at andre havner i samme situasjon. Jeg vil prøve å gå videre med saken for at rettferdigheten skal seire, men det er ikke enkelt, sier Flores.

For å komme seg til England måtte hun betale over 50 000 kroner til en annen agent for en pakke som sikret henne jobb i Midlands-distriktet i England. Takket være slektninger som så karrierevalget som en investering, fikk hun samlet sammen en pott. Derfor går en stor del av inntekten i England tilbake til familien på Filippinene.

- Bekymret

Sykepleierforbundet på Filippinene jobber med flere støttetiltak for sykepleiere som havner i problemer.

- Vi er bekymret for våre kollegers situasjon, sier direktør Maristella Abenojar, som vi til slutt får tak i på telefon.

Sykepleierforbundet har en egen utenlandsavdeling som jobber med velferdssaker for de utflyttede. De samarbeider også med myndighetene om et seminar med informasjon som skal forhindre at sykepleierne kommer opp i vanskelige situasjoner.

Fortvilt e-post

Oslo 31. mai 2007: Denne fortvilte henvendelsen om hjelp plinger inn i innboksen til en ansatt i NSFs medlemstjeneste:
 

«De som har kommet til land må til og med jobbe som hjemme help hos henne (tidl. norsk sykepleier) mens de venter for mulighet. Jeg synes dette er utnyttelse av de stakkars landsmenn vår som vil gjerne finne en bedre betalt jobb. Spørsmål min er; er dette lovlig? Har hun den nødvendig tillatelse for å drive rekruttering av sykepleier. Jeg ønsker bare å hjelpe mine landsmenn å ikke bli utnyttet - jeg tror det er tilfelle.»
E-posten er underskrevet av en filippinsk mann. Han er bekymret for en ikke navngitt person han mener utnytter nyankomne sykepleiere før de får fast jobb i Norge.

Svarte jobber

Noen kommer til Norge på familiegjenforening. Andre sikrer seg visum som arbeidssøkere og har tre måneder på å finne jobb. Det viser seg ofte å bli en umulig oppgave for filippinere som ikke har norsk bakgrunn. Selv de som blir rekruttert av gode venner eller familie, kan slite med å få seg jobb om de ikke snakker norsk. Noen får tilbud om hospiteringsordninger i den første, vanskelige fasen i Norge.
Flere kilder som Sykepleien har snakket med forteller om arbeidsløse sykepleiere som tar strøjobber som for eksempel vaskeoppdrag for å klare seg mens de lærer seg språket i Norge. Noen holder dette i skjul for den de skylder penger, slik at de kan disponere inntekten på en friere måte. Ofte er dette svarte jobber.
Risikoen ved å jobbe svart er stor. Utlendingsdirektoratet (UDI) viser ingen nåde dersom det blir oppdaget.

Hjelp til klær

- De må gjøre det for å overleve, forteller en norskfilippinsk sykepleier som er godt kjent i miljøet.

- Mange har det ikke bra i denne fasen. Noen har ikke penger til å betale husleie, og de kan ikke få lån i banken, presiserer norskfilippineren.

- I denne perioden har agentene dem i sin hule hånd, sier en annen.
De fleste betaler 35-50 000 kroner for å begynne i ny jobb, ifølge norskfilippineren. Ikke så mye sett med norske øyne, men for filippinere er en årslønn like mye som en vanlig norsk månedslønn. Når lisensen eller arbeidstillatelsen lar vente på seg, får det raskt konsekvenser.

Den filippinske sykepleierforeningen i Norge har måttet hjelpe folk med elementære behov som for eksempel vinterklær.
Det er ikke uvanlig at også norske aktører låner ut penger til sykepleiere.

- Gråtende sykepleiere

- Jeg har hatt gråtende sykepleiere på kontoret her, forteller Rizalina Galiza Jenssen. Hun driver rekrutterings- og vikarbyrå, hovedsakelig med utleie av filippinske sykepleiere, gjennom firmaet ASOR. ASOR er den største rekruttereren av
filippinske sykepleiere til Norge. ASOR har, ifølge Galiza Jenssen, 100 ansatte. Hun anslår at hun har hjulpet rundt 300 filippinske sykepleiere i Norge med autorisasjon. Disse har enten jobbet i hennes firma, eller hun har formidlet jobb til dem.

- Noen har latt seg lure av agenter på Filippinene. De har satt seg i gjeld og finner ikke jobb. Da kommer de hit, og jeg må prøve å ordne opp for dem, sier hun. 

Ikke maktposisjon

- De som kommer hit på jobbsøkervisum må skaffe seg mer informasjon om norske forhold før de reiser. Problemet er at de ikke har fått nok informasjon, de tror Norge er «heaven», sier hun. Hun låner også ut penger, men mener likevel at hun ikke har en maktposisjon overfor sykepleierne.

- Det er ikke så enkelt som mange tror å få seg jobb uten å kunne norsk. 

Vil kjøpe arbeidskontrakt

Måten hun kan ordne opp på, er å gi dem en arbeidskontrakt, norskkurs, finne et sted å bo, og være behjelpelig med praktiske ting til de begynner å tjene egne penger.

- Jeg får ofte telefoner, både fra filippinere, polakker og indere, hvor de spør om å få lov til å kjøpe seg en arbeidskontrakt. Jeg blir så sint, jeg vil ikke snakke med dem engang. Jeg har brukt mange år på å bygge opp firmaet, og vil ikke risikere noe med å drive ulovlig, sier Galiza Jenssen.

- Vet du om andre aktører tar seg betalt for arbeidskontrakter?

- Jeg vet det ikke, men det ville ikke overraske meg, sier hun.

250 000 kroner

Cynthia Baluyot  er leder i den filippinske sykepleierforeningen i Norge. Foreningen har over 600 medlemmer. Hun kjenner godt til problemstillingen, og innrømmer at hun er svært skeptisk til måten enkelte agenter opererer på. 

- Jeg har opplevd at sykepleiere som har kommet til Norge via agenter tar kontakt med meg. For to år siden snakket jeg med noen som hadde store problemer, fordi de hadde lånt penger for å komme til Norge, forteller hun.

- Det er snakk om lån opp til 100 000-250 000 kroner, og det er veldig mye penger etter filippinsk målestokk.

- Når sykepleierne kommer til Norge, blir de tvunget til å betale tilbake gjelden raskt. Høye levekostnader og det at de samtidig må betale penger til familien på Filippinene gjør livet vanskelig.

Baluyot mener disse sykepleierne blir utsatt for stort press og må jobbe under forhold som ikke er i samsvar med norsk arbeidmiljølov.

Avhengighet

- De tør ikke si ifra, fordi de er avhengige av å ha en arbeidskontrakt for å kunne være i Norge. Å reise tilbake er ikke en mulighet, både fordi det er viktig å fremstå som vellykket, og fordi de ikke har mulighet til å betale tilbake gjelden med en filippinsk lønn.

- Senest for noen uker siden snakket jeg med en sykepleier som jobber som hjelpepleier i Norge. Hun hadde nettopp kommet til Norge fra Filippinene. Hun fortalte at hun måtte betale over ti tusen kroner for å få en arbeidskontrakt, og hun hadde ikke fått opplæring i å skrive timelister. Hun hadde kommet til Norge på jobbsøkervisum, men klarte ikke å finne jobb på egen hånd i løpet av tre måneders-perioden. Da måtte hun betale en arbeidsgiver for å få kontrakt. Dette er bare ett eksempel, jeg har fått flere slike henvendelser, forteller hun.

Redde sykepleiere

- Hva gjør du med disse sakene?

- Jeg kan ikke gjøre noe før jeg får skriftlig dokumentasjon, men det er det ingen som tør å gi meg. Filippinske sykepleiere må tørre å stå frem hvis vi skal kunne hjelpe dem. De vil ikke at jeg skal ta kontakt med arbeidsgiveren deres, fordi de er redde.

- Hva er sykepleierne redde for?

- De er redde for å bli sendt hjem, eller at de ikke får fortsette å jobbe i Norge. De er redde for reaksjoner fra långiveren. Noen har tatt opp lån via familien hjemme. De er redde for at noe skal skje med dem selv eller familien.

- Arbeidsgivers ansvar

- Er du selv redd for reaksjoner når du går ut med dette?

- Ja, det er jeg. Men vi har et ansvar overfor filippinske sykepleiere i Norge. Det er leit at vi ikke får hjulpet dem som trenger det, men jeg må presisere at det norske helsevesen må sørge for at de som blir ansatt eller innleid, må få skikkelig opplæring og lønn, på samme måte som norske arbeidstakere. Jeg har ikke noe imot byråer eller arbeidsgivere i helsevesenet i seg selv, men arbeidsforholdene må være i samsvar med norsk lovverk. Arbeidstakerne må også være våkne og kreve sine rettigheter i Norge, sier hun. 

Hemmelig kontrakt

Manila, februar 2008: Sykepleien har, på tross av gjentatte forsøk, ikke lyktes i å få tak i noen av de omtalte kontraktene mellom agent og sykepleier.
Det overrasker ikke Raul S. Vasquez, læreren på norskkurset i Manila.

- I kontraktene sine har sykepleierne som vil til Norge gitt et taushetsløfte. De får ikke lov til å snakke, og derfor er det heller ikke noen som kan vise kontraktene sine i frykt for hva som vil skje i Norge, sier Vasquez.

Han har han god kjennskap til hvordan agentene opererer. Vasquez har selv tatt inn fem sykepleiere til Norge.

- Å drive agentvirksomhet er en utakknemlig jobb hvis du ikke virkelig vil ta inn penger. Jeg blir mer lykkelig av å gjøre det jeg gjør nå enn å kreve inn penger fra lutfattige folk.

Norskfilippineren mener at agentvirksomheten strider med de grunnleggende verdiene sykepleiere har om å hjelpe andre. Vasquez mener også at Norsk Sykepleierforbund ikke har gjort nok for de filippinske sykepleierne.

- Hadde denne gruppen følt seg trygge, ville forbundet fått sett kontraktene. Da hadde det ikke vært mulig å drive på denne måten, sier Vasquez.

Basert på tillit

Tilbake i Norge kommer vi i kontakt med «Selma», en filippinsk sykepleier som forteller at hun selv har drevet agentvirksomhet og formidling av hjelpepleiere og sykepleiere. Hun ønsker ikke å stå frem med sitt egentlige navn. Ifølge henne skrives det ikke kontrakter, låneavtalene er muntlige og basert på tillit.
Som agent sørget hun ikke bare for jobb eller hospiteringsordning. Også bosted, mat og klær inngikk i «pakken». 

Ågerrente forbudt

Utlån av penger mellom privatpersoner eller næringsdrivende er i utgangspunktet ikke lovregulert. Det er avtalefrihet når det gjelder lånevilkår mellom låntaker og utlåner. I forhold til blant annet muligheten til å inndrive gjeld, er det en fordel med en skriftlig avtale, opplyser Økokrim.

Det er imidlertid ikke lov til å ta såkalt ågerrente, det vil si en «urimelig» rente av låntaker. Denne grensen er ikke klart definert i lovverket. Økokrim opplyser at de ikke har jobbet med saker som gjelder ulovligheter i forhold til import av helsepersonell.

20 000 kroner

Rizalina Galiza Jenssen i vikarbyrået ASOR sier at hun låner ut om lag 20 000 kroner til sykepleiere som har behov for det. Det innbefatter utlegg til reise og norskkurs i Norge. I tillegg både leier hun ut og formidler leiligheter til nyankomne. Dersom sykepleieren ikke har begynt å tjene penger, får de vente med husleien. Norskkurs på Filippinene må sykepleieren skaffe penger til selv.

Galiza Jenssen mener at den virkelige verdien av det hun låner ut ligger langt høyere, og anslår rundt 70 000 kroner. Etter at sykepleieren har fått jobb, begynner hun å sende regning på norskkurset, med avdrag på 5 000 kroner.

- Men de kommer mange ganger hit på kontoret mitt og ber om å få satt ned beløpet, til avdrag på for eksempel 3 000 kroner. Jeg er ofte altfor snill med dem, sier hun.

Vil unngå rykter

Det sykepleieren skylder av andre ting enn norskkurset, er basert på en muntlig avtale, sier hun. Tilbakebetalingen skjer ikke som trekk i lønna, men ved at de betaler henne tilbake kontant. Hun fører regnskap med hvor mye hun låner ut til hver enkelt.

- Er det en taushetsklausul i kontraktene dere skriver?

- Nei, det er det ikke. Jeg sier til sykepleierne mine at de skal fortelle andre nøyaktig hva de betaler for, slik at det ikke skal gå rykter om at jeg tar for mye penger, sier hun.

- Tjener godt som hjelpepleier

Men beløpet på rundt 20 000 kroner er for noen bare en del av den samlede gjelden. De kan skylde familien penger, og de kan ha tatt opp lån for å betale norskkurs før avreise. Rizalina Galiza Jenssen mener likevel at de bør klare å betjene gjelden uten større problemer - forutsatt at de får seg jobb i Norge.

- De tjener ganske godt som hjelpepleiere, og jeg prøver å si til dem at de ikke må sende alt de tjener tilbake til Filippinene, de må ha noe selv også, sier hun.

- Som en mamma

- Du både rekrutterer fra Filippinene, låner ut penger, finner leilighet og skaffer dem jobb. Sykepleierne må bli temmelig avhengige av deg?

- Ja, de blir det. Jeg er nesten som en mamma for dem. De vil at jeg skal gjøre alt for dem. De vil gjerne jobbe hele tiden, de vil ikke ha fri. Jeg må si stopp, og vise til arbeidsmiljøloven.

- Har du nok oppdrag til alle?

- Ja, mer enn nok. Jeg skulle egentlig hatt mange flere sykepleiere her, sier hun.

Forventninger

Filippinene har lang tradisjon på å utdanne helsepersonell for eksport til den vestlige verden. Sykepleierutdanningen er relativt kostbar, og det er vanlig at familier samler inn penger for at noen kan ta en utdanning, reise ut og sende penger hjem.
Forventningene er ofte svært høye før de drar ut.

- De vet at lønningene er mye høyere og tror at det flyter med melk og honning. Derfor blir mange skuffet når de kommer hit. Lønningene er høyere, men det er også levekostnadene, sier Selma.

9 000 for autorisasjonssøknad

«John» har ikke vært i Norge så lenge. Han har vært på nippet til å bli sendt ut igjen, men har nå fått jobb. For ham har veien til Norge vært lang.

- Tilfeldigvis så jeg en annonse i en avis fra et byrå som kunne hjelpe folk som ville til Norge, sier han.

«John» betalte dette byrået rundt 9 000 kroner for å få sendt sine papirer til autorisasjonskontoret. Han ventet i mange måneder før han fikk svar om at han hadde fått lisens som hjelpepleier. 

- Men da jeg kom hit hadde jeg ikke mer penger. Jeg har derfor ikke kunnet betale husleie, men de har latt meg bli boende. Jeg klarte heller ikke å skaffe jobb innen de tre månedene jobbsøkervisumet mitt gjaldt. Jeg fikk høre om et rekrutteringsbyrå som hadde hjulpet andre. Jeg tok kontakt, og byrået ansatte meg slik at jeg slapp å dra hjem igjen. Uten den hjelpen hadde jeg ikke kunnet blitt her, sier han.

- Har vært tøft

Han er nå i jobb som hjelpepleier og har begynt å tjene litt penger.

- Føler du deg ikke lurt når byrået på Filippinene tar 9 000 kroner for å sende papirer det koster under tusen kroner å få behandlet?

- Nei, det gjør jeg ikke. Det er bare «business». På Filippinene er det slik at du kan få hjelp, men du må betale for deg, sier han.

- Er det greit?

- Det har kostet meg ganske mange penger og tid å komme hit, det har vært tøft. Men på den samme veien har jeg møtt mange som har hjulpet meg. Jeg velger å se det positive, sier han.

10 000 for visum

På norskkurset i Manila sitter Desiree Santos (36) lydhør som en førsteklassing på første skoledag. Hun lyser i øynene når vi snakker om Norge.

- Jeg leser norsk tre-fire timer om morgenen mens jeg spiser frokost, og så går jeg på kurs fra fire til åtte om ettermiddagen.

Hun betaler en norsk sykepleier nærmere 10 000 kroner for å ordne jobbsøkervisumet. Hennes norske kontakt har fortalt henne at prisen snart skal stige til over 15 000 kroner.

- Jeg stoler på henne fordi hun kjenner kusinen min som allerede er i Norge. Hun vil finne en jobb til meg, sier Santos med stjerner i øynene.